Når USA forakter sine allierte veteraner

0
Kistene med britiske falne i Afghanistan i London.

Det som nå skjer rundt Grønland er ikke uklart, ikke misforstått og ikke tilfeldig. Det er rå maktpolitikk. Amerikansk vilkårlighet forkledd som sikkerhet, press forkledd som partnerskap, og frykt brukt som styringsverktøy. Dette skjer samtidig som USA, anført av politiske ledere som åpenbart mangler respekt for både allierte og egne soldater, viser åpen forakt for veteranene som bar deres kriger.

Dan-Viggo Bergtun.

Etter Davos-møtet er det umulig å late som om dette bare er støy. Når USA igjen åpner for økt kontroll over Grønland, skjer det parallelt med at Donald Trump offentlig undergraver allierte veteraner fra Afghanistan ved også å omtale krigen som et nederlag uten å ta politisk ansvar, og i stedet skyver byrden over på soldatene. For oss som har tjenestegjort, er dette utilgivelig. Det er et frontalangrep på alle veteraner, uansett nasjonalitet.

Krigen i Afghanistan varte i tjue år. Over 240.000 mennesker ble drept. Rundt 70.000 av dem var sivile. Mer enn 3.500 utenlandske soldater mistet livet, også norske. Over 20.000 amerikanske soldater ble fysisk skadet, og titusenvis lever i dag med alvorlige psykiske senskader. Millioner av afghanere ble fordrevet. Dette var ikke et militært sammenbrudd skapt av soldater på bakken. Det var et politisk havari, besluttet av ledere langt unna konsekvensene. Når disse lederne senere forakter veteranene som utførte ordrene, har de allerede diskvalifisert seg moralsk.

Som veteran reagerer jeg ikke teoretisk på dette. Jeg har tjenestegjort blant veteraner i flere konfliktområder, vært tillitsmann for veteraner fra ulike nasjoner og arbeidet direkte med veteraners rettigheter på internasjonalt nivå. Jeg vet hva slike uttalelser gjør. De bryter ned tillit, forsterker traumer og signaliserer at menneskeliv er forbruksvare i geopolitikken.

Det er derfor utviklingen rundt Grønland er så alvorlig. Danmark har forstått alvoret. Jeg kjenner Lars Løkke Rasmussen, og har hatt nyere kontakt med ham i forbindelse med veteranivaretakelse. Jeg vet at hans siste uttalelser ikke er diplomatiske markeringer for galleriet. Når han sier at Grønland ikke er, aldri har vært og aldri vil bli til salgs, er det et direkte svar på et press som oppleves som reelt. Når han understreker at Grønlands fremtid kun kan avgjøres av grønlenderne selv, er det fordi han ser hvordan folkeretten presses til side av stormaktsinteresser.

USA viser i denne sammenhengen stadig til Grønlandsavtalen av 1951. Det er en bevisst fordreining. Avtalen gir USA rett til militær tilstedeværelse innenfor rammen av dansk suverenitet. Den gir ikke eierskap. Den gir ikke politisk kontroll. Den gir ikke rett til å true med annektering eller bruke Grønland som pressmiddel mot Europa. Når avtalen likevel brukes slik, er det ikke juss. Det er maktspråk.

Tempoet er i seg selv et våpen. Utspill kommer raskere enn demokratier kan reagere. Debatt kommer for sent. Avklaringer uteblir. Frykt fyller tomrommet. Dette er klassisk stormaktsteknikk. Som veteran kjenner jeg mønsteret altfor godt. Når tempoet økes, er det aldri de mektige som rammes først. Det er små samfunn. Det er soldater. Det er sivile.

For Norge er dette direkte farlig. Norsk sikkerhet er i dag dypt avhengig av amerikansk logistikk, etterretning og forhåndslagring. Samtidig hviler dette på samtykke og tillit. Når amerikansk politikk fremstår vilkårlig, respektløs og personavhengig, svekkes dette fundamentet. Solidaritet med Danmark og Grønland kan tvinge frem valg norske myndigheter ikke er forberedt på. Dette er ikke alarmisme. Det er realpolitikk.

Grønland er blitt testen for hele den vestlige sikkerhetsordenen. Hvis strategisk beliggenhet alene legitimerer press og trusler, finnes det ingen stopplinje. Da reduseres folkeretten til pynt, allianser til midlertidige avtaler og veteraner til politiske brikker som kan kastes når de ikke lenger passer narrativet.

Dette er ikke et angrep på det amerikanske folk. Det er en knusende kritikk av en politisk kurs som har kostet hundretusener livet, ødelagt samfunn og etterlatt generasjoner av veteraner med usynlige sår. Som veteran vet jeg hva fryktens politikk fører til. Og jeg vet hvem som alltid betaler prisen når den får dominere.


Dan Viggo Bergtun sammen med Lars Løkke Rasmussen da han var dansk statsminister, nå utenriksminister. Han markerer tydelig at Grønlands fremtid ikke kan avgjøres gjennom økonomiske eller politiske utspill utenfra, og tar avstand fra amerikansk annektering eller kjøpsforslag.

Forrige artikkelProgrammert: Globalist-trollet sprakk i lyset
Neste artikkelFredsprisens fallitt
Dan-Viggo Bergtun
Dan Viggo Bergtun er veteran og tidligere nasjonal og internasjonal tillitsmann for veteraner. Han har lang erfaring fra arbeid for veteraner og fred mellom nasjoner. Han har tjenestegjort i FN-operasjon i Midtøsten allerede i 1978 og har inngående kjennskap til United Nations-systemet som tidligere FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF), Han har vært President og Generalsekretær for (WVF), og er i dag Honorary President i føderasjonen. Helt siden 1978 har han arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter, internasjonalt samarbeid, og er en engasjert skribent i internasjonal politikk- og sikkerhetsspørsmål.