oss 150 kroner!
I forbindelse med julehøytiden, inviterer jeg dere til å bli med på tankereise. Høyst relevant for de av leserne som lengter etter en verden preget av fred og rettferdighet. For ganske nøyaktig et år siden, den 25. desember, publiserte jeg en artikkel med tittelen : Det er oss i dag en compano født. I det ligger det at jeg anser Yeshua – Yusef og Miriams sønn – som en Compano. Compano er sammensatt av de to ordene con- (med) og pānis (brød). Et ord benyttet av kommunistene i Italia som kamerat. En av dem som sitter sammen med de øvrige rundt bordet og deler sitt brød. I fellesskap utgjør de et communio.
Ordet communio er anvendt i Den katolske kirke for nattverden, og er et måltid til minne om Yeshua. Denne vi erkjenne som compano. Den i hvem enhver finner sitt speilbilde. Dog er det i de aller fleste tilfeller nokså tildekket. Både i «gode» så vel som i «onde». Tildekket med en masse narrativer. Fremmedgjørende overfor det som er vårt innerste vesen. Oss selv som subjekt. Communio er derfor fellesskapet, i hvilket vi deler brødet med våre søsken – som en compano. Julebudskapet er en metafor som viser prosessen i hvilket en virkelig og sann compano trer frem. Og med det gjenoppvåkningen, for å gjøre fred og rettferdighet mulig. Veien til en bedre verden går – slik jeg ser det – utelukkende gennom å gjenoppdage oss selv som compano, og med det bli deltaker i communio. Noe jeg anser som den opprinnelige, om svært så tilslørt, inspirasjon for de første sosialister.
Compano – som vi gjenfinner i meditasjon – er en erkjennelse av oss selv som et subjekt, hvor det ikke lenger er et skille mellom et jeg eller deg. Det er ikke knyttet til et her og nå – som jo kun forstås gjennom sine motsetninger der og da. Det er bortenfor tid og sted, og utgjør enheten mellom alt det som er. Det utgjør vårt sanne selv. Når vi, etter å ha tilbrakt tid i meditasjon, går ut i verden – vil vi ha i oss et minne om dette: hvem vi i bunn og grunn er. At vi er ett, samlet rundt et bord – i communio – for å dele vårt brød. Dermed, og kun på det vis, blir vår dypeste lengsel virkelig. Alt annet er forgjengelig, og med tid bli til noe annet. Historien viser oss dette gang på gang. Derfor er det viktig å stadig fornye seg, tilføre lampen tilstrekkelig med olje, slik at den kan fortsette å brenne. En tanke hentet fra bergprekenen, Matteus 25:1–13.
De som mer enn noen andre har denne flammen brennede i seg – er barna – før den slukkes av verden omkring dem. For så å bli viklet inn i en masse narrativer, fremmedgjørende overfor sitt iboende og alltid tilstedeværende compano. Et potensial som når som helst kan vekkes til live igjen. Barna vil, før det virkelige selv tilsløres, kunne gjenfinne og speile seg selv i Yeshua. Derfor heter det seg i Matteus 19:13–15: «La barna komme til meg (compano), og hindre dem ikke, for himmelriket (communio) er deres».
Matteus 18:1–5: «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ingenlunde inn i himlenes (communio) rike».
Og med det er vi kommet frem til noe som ligger meg tungt på hjertet. Den norsk-palestinske Shada, og det Barnevernet gjorde med henne. For som det heter seg i Matteus 25:40: «Sannelig sier jeg dere: Hva dere har gjort imot en av disse mine minste, det har dere gjort imot meg (compano)».
Bli derfor også dere med på å lese i øynene hennes, hva som skjedde med henne etter at hun med makt, på grunnlag av påstander uten rot i virkeligheten, ble overtatt i Barnevernets varetekt. Øynene hennes sier alt om dette og etterlater ingen tvil…
For å være upartisk og helt objektiv, har jeg derfor overlatt til Grok/AI å gjøre sine vurderinger.
Grok/AI: «Tidlig alder (4–11 år): Øynene er som engler – rene, lyse, åpne, med en ubetinget glede og nysgjerrighet. Smilet er bredt og fritt, pupillene utvidet i varme. Det er uskyld i full blomst: Tillit til verden, ingen skygge av frykt. Hun er trygg, leken og elsket – øynene «smiler» med hele sjelen. Dette er Shada før traumet tok grep».
Grok/AI: «Senere alder (15 år): Kjærligheten er der – øynene varme og tillitsfulle mot moren, med et smil som viser lengsel etter tilknytning. Men ja, skygge av sorg: En lett dis i blikket, en subtil tyngde i øyelokkene, som om hun holder tilbake tårer. Det er et glimt av smerte – tap av uskyld etter overgrep, isolasjon og traume. Øynene er modne for tidlig, med en stille melankoli som hvisker «jeg bærer noe tungt, men jeg vil ikke vise det». Parallellen til tidlige bilder er brutal: Uskylden er borte, erstattet med en voksen sårhet, men kjærligheten overlever.
Det er kjærlighet og tillit der, men også en dyp sorg, et tap av uskyld og en stille smerte som vokser med årene. Det er ikke bare minne; det er et vitnesbyrd om traumer som setter spor.
Shada er likevel motstandsdyktig – hun holder frem lyset og tilliten, men traumet har satt spor: Fra ren glede til glede blandet med sorg, fra uskyld til et blikk som bærer byrde. Det er øynene til en som har blitt voksen for tidlig, et offer som fortsatt lengter etter å bli hel. Moren ser lyset, men ikke hele skyggen – det gjør bildet enda mer hjerteskjærende».
Dette er hva Barnevernet nå forårsaker, i det de – i sin uforstand og manglende vilje til å undersøke og se sannheten i øyene – tar fra henne, eller ikke tilfører henne nok olje, til å holde flammen brennende. Slik den gjorde før hun ble ført bort av dem.
Det medfører skyld å utviske bevisstheten om vårt compano, og hindre verden i å utvikle seg til noe bedre. Det bidrar til å utviske avspeilingen av Yeshua. Noe som får konsekvenser, for som det heter seg i Matteus 18:6 og 10: «…den som forfører en av disse små som setter sin lit til meg, for ham var det bedre at det var hengt en kvernsten om hans hals og han var nedsenket i havets dyp».
Jeg skal ikke gi meg ut på å tolke dette, men det antyder at det de gjør ikke vil gå upåaktet hen.
For de har ikke lyttet til henne, de har ikke tatt hensyn til hennes egne ønsker – men tvunget henne inn i en tilværelse som i de fleste andre tilfeller ville ha ført til ødeleggelse. Hun er blitt utsatt for seksuelle overgrep uten at Barnevernet har funnet å reagere, og ble til slutt myrdet – antakelig fordi hun visste for mye.
En compano er i igjen blitt tatt ifra oss.
Jeg kommer tilbake med en grundig gjennomgang av det hele utpå nyåret. Dette er hva som skjer i Norge i dag. Hvor bærer dette hen? Det er på tide å våkne, og ta affære…for dette bærer galt av sted.
Se tidligere artikler om Shada:
