oss 150 kroner!
Norges forhold til Russland
Krigen i Ukraina er tapt. De som ikke vil erkjenne det er haukene i USA og alliansen av «De villige» – Tyskland, England og Frankrike – og EUs selvutnevnte lederskap. Krigspartiene på Stortinget er ihuga tilhengere av denne krigseuforiske forsamlingen som lever i sin bobletilværelse av illusjoner og vrangforestillinger om krigens realiteter og utfall: Nemlig ukrainerne vinner.
Norge henger seg på luftige tankespinn til de «frivillige» som skal gi Ukrainas sikkerhetsgarantier, med penger og våpen, etter krigens slutt. Den norske regjeringen har ingen forestillinger om at det etter krigen tvinger seg fram en nødvendig nyordning med en all-europeisk sikkerhetsordning der Russland og USA er arkitekter. Flere internasjonale kapasiteter innen utenriks- og sikkerhetspolitikk, unntatt Norge som mobber våre egne, spår NATOs oppløsning og endelikt når USA stikker fra Europa og slutter som militær allfader for Europas «sikkerhet». Oppryddingen i Ukraina må Europa gjøre selv.
Regjeringen har ingen planer om hvordan forholdet til Russland skal bygges opp i framtiden. Den sprer, med tilslutning fra alle partier i Stortinget, De frivilliges og EU-klanens grenseløse fiendebilde av Russland. Norsk militær og økonomisk bistand til opprustning av Rest-Ukraina og russerhatet vil gjøre det umulig å få etablert ny tillit mellom Norge og stormakten i øst. En normalisering mellom landene vil ta generasjoner å bygge. Diplomatiet avgikk med døden i 2015 da Russland tok tilbake Krim. Ikke en eneste statsminister har vekslet et ord med den russiske regjeringen siden. Alt samarbeid og alle kontakter ligger langt under polarisen.
Russerne anså Norge i flere år før Ukrainakrigen eskalerte i 2022 som et «uvennlig» land som løper det aggressive NATOs ærend med opprustning, store krigsøvelser i nord og verbale, sjofle angrep mot landet. Dagbladets og VGs perfide forsøpling av den offentlige debatten med russerhat, kriminalisering av all russisk virksomhet og demonisering av den russiske regjeringen går rett inn i den forskrudde meningsdannelsen til krigspartiene på Stortinget. De som vil se framover, etter krigens slutt, og vil normalisere forholdet mellom landene, blir forhånet og fordummes.
Hva gjør vi med utfordringene på mange områder dersom dette fiendebildet skal få dominere norsk politikk i framtida? Vi har hatt mange samarbeidsavtaler og uløste oppgaver med Russland. De er i spill når vår regjering opptrer som arrogante og bortskjemte drittunger etter diktat fra USA og vi snur nesa bort fra det vi ikke liker i verden.
Selv hardcore president Stubb i Finland synes å ta til vettet ovenfor Russland. Etter møtet mellom Putin og Trump i Alaska. Professor Glenn Diesen og Gilbert Doctorow (Historiker og analytiker i internasjonale spørsmål) hadde den 27.august en samtale om hva må skje etter at det er etablert en fred etter Ukrainakrigen.
Stubb kommenterte etter møtet i Alaska at det må gjenopprettes normale forhold til Russland. «Vi er tross alt naboer», sa han. Han innser at Russland ikke lenger kan blidgjøres men det forhold som man hadde da Finland var en nøytral stat må kunne gjenopplives til tross for Finlands NATO-medlemskap i dag. Finland og Russland må ha diplomatiske forbindelser og det må opprettes en ny dialog etter at det er etablert en «rettferdig og varig fred». Finlands eksempel etter tapet av territorier i Vinterkrigen og at landet inntok en nøytral status og opprettet gode handelsforbindelser med Russland kan være en lærdom for Ukraina etter krigen.
Russland er ikke avhengig av Norge. De har snudd seg mot den globale verden, utenfor den vestlige, i et samarbeid med BRICS. Hva om russeren lager store vanskeligheter for oss på Nordkalotten og Barentshavet? USA snur ryggen til oss og setter igjennom sine egne geopolitiske interesser i Arktis i samarbeid med Russland. Amerika first.
Hva står på spill?
Norge har hatt et omfattende samarbeid med Russland innen fiskeri, grensekontroll, atomvern og miljøvern. Dette ble suspendert eller opphørte i 2022, etter Norges sanksjoner.
Fiskeri- og ressursforvaltningssamarbeidet har gjort det mulig for Norge og Russland å bli enige om uttaket av fisk og å fiske i hverandres økonomiske soner, noe som er viktig for en bærekraftig forvaltning av verdens største torskestamme i Barentshavet.
Nå har norske myndigheter besluttet om å stenge ute to russiske fiskeriselskaper fra norsk økonomisk sone. Man frykter at båter derfra driver spionasje. Det gjør de sikkert også. Men våre egne båter gjør jo det samme når de er i russisk sone. Så begrunnelsen blir hul.
Fiskeriavtalen mellom Norge og Russland er verdens beste. Begge land erkjenner at torsken vokser opp i russisk sone, og vandrer inn i våre farvann når den blir stor nok for lønnsomt fiske. Derfor lar russerne den være i fred hos seg, mot å få lov til å hente opp et omforent kvantum i norsk sone. Men dette er nå vår egen regjering åpen for å skrote. Og Russland forbereder seg. Landbruksdepartementet der har nå vedtatt å redusere minstemålet på fangstbar torsk til 40 cm, og man vil selv fastsette kvotene.
Det betyr i klartekst at man nå lovfester konsekvensene av at den norsk-russiske fiskeriavtalen sies opp. Hva vil det bety for Norge?
Ganske enkelt at det knapt blir voksen torsk igjen å fangste på hverken i Lofoten eller Finnmark
Norges og Russlands samarbeid om beredskap har vært over flere samarbeidsområder. Ved kritiske hendelser i felles nærområder har vi hatt en felles beredskap. Her er det særlig samarbeid og dialog om atom- og miljøvernberedskap og søk- og redningstjenester som gjelder. Vi har opplevd at flyforbud for russiske fly gjennom norsk luftrom som følge av en akutt medisinsk hendelse.
Vi har fortsatt sikkerhetspolitiske avtaler som skal sikre stabilitet og forutsigbarhet i nordområdene. Hvordan stemmer det med økt militarisering av Nord Norge, 12 amerikanske militærbaser og nye kampflyplasser i landet og samtidig ikke å ha kontakt med russerne for nettopp å opprettholde forutsigbarheten og stabiliteten? For å forstå omfanget og konsekvensene av klimaendringene i nord er russiske data nødvendige. Mangel på data om den russiske delen av Arktis vil kunne skape et «uopprettelig hull» i kunnskapene om klimaet, særlig når det gjelder målinger av permafrost i Sibir. Dersom permafrosten tiner, står vi fremfor klimagassutslipp av alvorlige dimensjoner.
Spørsmålet vi likevel må stille oss, er om det er en prinsipiell og moralsk forskjell på samarbeid om fisk og beredskap og den største utfordringen menneskeheten står overfor, nemlig de globale klimaendringene. Er det slik at samarbeid om forvaltning av fiskeriressurser og grenseovervåkning er mer nødvendig og mer etisk korrekt enn forskningssamarbeid om klimaendringer? Enn om våpenkontroll og fredsarbeid?
I en tid hvor all russisk politikk er sentrert rundt krigen i Ukraina, er miljø og klima underordnet. Det er dermed heller ikke sikkert russiske myndigheter ønsker samarbeid. Det betyr ikke at norske politikere bør la være å ta den vanskelige samtalen. Ikke på tvers av, men på grunn av den globale samfunnsorden.
Statsminister Erna Solbergs kanossagang til Kina burde ha satt spor etter seg i det norske diplomatiet. Etter at kineseren Liu Xiaobo fikk Nobelprisen i 2010 var det svært kjølig mellom Kina og Norge. Hun besøkte Kina først syv år etter da norsk næringsliv krevde tilgang til det kinesiske markedet med nye handelsavtaler bl.a. for lakseeksporten. Menneskerettighetene i Kina sto i veien, på grunn av vår egen messianske humanetikk og moralske standard, før vi tok til fornuften. Statsministeren sa at før menneskerettigheten kom i fokus i samtalene i Beijing måtte hun «bygge tillit hos kinesiske myndigheter» i følge NRK. Døren ble åpnet etter fire dagers besøk. Den diplomatiske normaliteten var gjenopprettet til tross for at fredsprisvinneren fortsatt var i et forferdelig fengsel!
https://www.nrk.no/norge/slik-endrer-solberg-besoket-forholdet-til-kina-1.13469385
Uansett regjering vi får i høst kan det bli en nødvendig ny kanossagang for statsministeren til Moskva for å bygge tillit. Det kan svi for våre narcissistiske myndigheter. Men skal forholdet med naboen fortsette i en atmosfære av russofobi og skjellsord som hindrer hensiktsmessige forbindelser med Russland, blir det en usikker framtid for oss på mange områder. Nå står vi planløse med hue under armen og armen i bind og håper at russerne en gang vil tilgi oss for vår dumskap. Historien venter ikke på Norge. Toget går.
