oss 150 kroner!
Dette er en oppfølging til forrige artikkel Kognitiv krigføring: samtykke til apati, hvor jeg nevner noe om det å være modig.
Av Terje Hansen
Foreningen lov og helse, 29. august 2025
Fysisk vs. moralsk mot
Jeg skal først si noe om begrepene moralsk og fysisk mot. Fysisk mot er relatert til når man er truet med en umiddelbar fysisk fare som truer ens liv eller helse, som når en gjerningsperson angriper deg med kniv på gaten. Når det gjelder moralsk mot kan man se litt forskjellige definisjoner utfra hvor man leter, men jeg vil i destillert form definere det slik: det er ikke forbundet med noen fysisk direkte fare, men det å gjøre eller si det som er sant eller det man mener er det moralsk rette å gjøre, selv om det får (ikke-fysiske) ubehagelige konsekvenser.
Ut fra hva jeg kan lese i faglitteraturen, samt selv har erfaring med, er det mange sammenfallende mekanismer involvert med, og ikke minst konsekvenser av, fysisk og moralsk mot, noe jeg kommer litt tilbake til nederst.
Fysisk mot vil med andre ord også kunne kalles overlevelsesinstinkt, og er mer knyttet til urinstinkter vi tradisjonelt har hatt. Selv om det ser ut til at slike urinstinkter i stor grad er i ferd med å bli slipet vekk i den moderne vestlige sivilisasjonen og vestlig kultur, er det likevel vanskeligere å manipulere denne modighetsinstitusjonen enn det er med moralsk mot. Derfor vil brutal militær- eller politimakt mot befolkningen i det lange løp ofte kunne virke mot sin hensikt (les forrige artikkel og gjerne mer om det med soft power, Norges varemerke).
Så langt vil jeg si følgende om forholdet mellom fysisk og moralsk mot med en tidsaktuelt og enkelt eksempel: hvis folk i Norge hadde følt trusselen mot egen kropp, helse og liv direkte når Nakstad, Grødeland eller Spurkeland eller andre løgnere står på talerstolen og sier at alle må injiseres en rekke ganger med et hasteutviklet produkt fra en beviselig gjennomkorrupt bransje, altså at folk da hadde følt en passe dose dødsangst, hadde vi vært en godt stykke på vei.
Det sykdomsfremkallende i å være overdreven kollektivist
Som nevnt i forrige artikkel er individualitet på mange måter antitesen til feighet. (NB alt med måte og med balanse; de som alltid går mot strømmen pga. sine narsissistiske eller trassige behov er altså ikke modige, men kan forveksles med det med første øyekast). Jeg nevnte også at det moderne mennesket har vanskeligheter med å være modig, av den grunn at vår sivilisasjon jevnt og trutt sliper vekk evnen til fysisk mot, og systematisk primer oss for å ta feige valg, altså sliper vekk evnen og viljen til moralsk mot.
Befolkningens fiender, de som vil undertrykke, ha full informasjonskontroll og manipulere oss, de har lært seg et enormt omfang av manipulasjonsteknikker hentet fra individualpsykologi som anvendes på gruppe- eller samfunnsnivå. Jeg skal ikke gå videre inn på det her, men nøyer meg med å nevne britiske John Rawling Rees og hans uttalte konsept om å bruke psykiatrien som sjokkdoktrine mot befolkningen:
Metoden brukes i dag blant annet daglig av norsk konsernmedier i sine angrep mot befolkningen, med oppslag om hetebølger og naturkatastrofer, enten de er halvveis reelle eller helt oppdiktet, og vi opplevde det hver dag i et par år fra 2020 i den erklærte pandemien.
Jeg skal til slutt trekke frem en publikasjon/studie fra Krugel et. al, om mot, hvor de i sammendrag blant annet skriver dette:
Forskning tyder på at tilstedeværelsen av fysisk mot eller tapperhet er knyttet til økt motstandskraft, redusert PTSD-relatert symptomatologi, og større følelser av personlig kompetanse. Seligman identifiserer mot som en styrkefaktor i sin modell for positiv psykologi, og mot blir bredt ansett som en helbredende komponent i klinisk psykologi (mine uthevinger)
(PTSD, eller «Posttraumatisk stresslidelse», er en psykisk lidelse som kan utvikle seg etter en ekstremt truende eller katastrofal livshendelse, for eksempel vold, ulykker, naturkatastrofer, eller militære handlinger. Red.)
Her legger jeg til grunn et aksiom om at de uthevede elementene i sitatet over også gjelder for moralsk mot. Dette korte avsnittet er veldig interessant for Norge. La meg igjen understreke at overdreven grad av kollektivisme og gruppetilhørighet samt konsesuspregede samfunn, grupper eller personer til dels er antitesen til mot, på samme måte som sunn individualitet kan være antitesen til feighet. La meg kort ta de uthevede elementene:
- Økt motstandskraft (mot hva? jo, en modig befolkning med sunne sterke individer (sunn individualitet) vil ha motstandskraft mot manipulering, løgn og lovbrudd fra egne myndigheter eller presse),
- helbredende komponent, og PTSD (det å utvise mot er altså sunt for den mentale helse, og motsatt vei blir man altså i det lange løp mentalt syk av å i overdreven grad være kollektivistisk og feig).
Lurer du fortsatt på hvorfor norske myndigheter så til de grader er livredd for at det kollektivistiske konsensussamfunnet vi har utviklet i Norge skal sprekke opp? Det er nemlig livsnerven i, og en grunnforutsetning for, kontrollmekanismene og soft power-fascismen.
Norske myndigheters kamp om å ha kontroll over befolkningen, kontroll over informasjonen, totalkontroll over folks meninger, og sørge for et av verdens mest kollektivistiske samfunn, er altså direkte skadelig for befolkningens mentale helse.
NB hvis du synes jeg tilskriver norske myndigheter for stor evne og sluhet, så kan jeg presisere at jeg ikke er i tvil om at det store flertallet av myndighetspersoner i Norge er like hjelpeløst fanget i de samme garnet som flertallet i befolkningen, og ikke aner noe om slike ting. Men noen få vet, og legger bevisste strategier, det er det liten tvil om, men mye blir etter hvert nesten et selvgående system.
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.
