oss 150 kroner!
Russland fortsetter krigen i Ukraina med en tydelig sjølsikkerhet og fører den mot sin uunngåelige slutt. Imens sitter «Vesten» fortsatt og forhandler med seg sjøl om betingelsene for sin egen kapitulasjon. Moon of Alabama tar her opp diskusjonen om sikkerhetsgarantier. Dette temaet er også oppe i NRK 22. august, men der fører de debatten som om det er taperen som setter vilkårene etter en tapt krig.
Av bernard – Moon of Alabama.
Diskusjonene om «sikkerhetsgarantier» for Ukraina fortsetter, selv om de eneste reelle garantiene er de Russland er villig til å gi. De forvirrede argumentene om «garantier» reflekteres i rapportene om dem. Ta dette som eksempel på nonsens:
En sikkerhetsgaranti kan omfatte et bredt spekter av spørsmål. Til gjengjeld for at Russland avslutter sin invasjon, kan en sikkerhetspakt inkludere et løfte om amerikansk luftstøtte til enhver europeisk-ledet operasjon dersom russiske tropper gjenopptar sitt angrep.
Hvis Russland avslutter krigen, skal NATO-lignende «sikkerhetsgarantier» gis til Ukraina som belønning? Hvordan henger det sammen? Russland startet denne krigen for å hindre en ytterligere NATO-utvidelse inn i Ukraina. Hvorfor skulle de avslutte kampene hvis Ukraina som konsekvens ender opp som en slags kvasi-medlem av denne pakten?
Alt snakket om «sikkerhetsgarantier» er bare tåkelegging av forsøk fra enkelte europeiske ledere på å forlenge krigen ved å dra USA enda mer inn i den:
Dager før [sanksjons-]fristen utløp, inviterte Putin Witkoff til Moskva og tilbød et forslag, som Det hvite hus så som tilstrekkelig grunnlag for å arrangere forrige ukes Alaska-toppmøte. Der overbeviste Putin Trump om at en umiddelbar våpenhvile for å legge til rette for komplekse fredsforhandlinger ikke var nødvendig, noe som tillot Russland å fortsette sine angrep på Ukraina uten risiko for nye amerikanske sanksjoner.
Trekket alarmerte europeiske ledere, som hastet til Washington mandag for å støtte Zelensky under et møte i Det hvite hus. Etter møtet virket de fornøyde med Trumps åpenhet for sikkerhetsgarantier. Hvis Putin ikke aksepterer vilkårene, kan det gjøre Kreml til hindringen for Trumps fredsavtale, og dermed skjerme Ukraina fra å måtte velge mellom uholdbare territorielle innrømmelser og å pådra seg Trumps vrede.
Russland kommer ikke til å tillate noe av dette:
Onsdag slo den russiske utenriksminister Sergej Lavrov et slag mot en annen viktig del av Trumps fredsinnsats ved å tone ned forventningene om et raskt bilateralt møte med den ukrainske presidenten, og blokkere ytterligere utsiktene til noen avtale om sikkerhetsgarantier for Ukraina. Han sa at Russland bare ville godta tiltakene dersom det fikk en effektiv vetorett over fremtidige forsøk på å forsvare Kiev.
Russland vil ganske enkelt holde seg til sin plan:
Russlands betingelser for å avslutte krigen vil i praksis undergrave Ukrainas suverenitet, nøytralisere dets militær og beslaglegge territorium i øst som de ikke har tatt i kamp. Moskva ønsker også å permanent utelukke Ukraina fra NATO og andre internasjonale grupperinger, og forhindre landet fra å huse utenlandske tropper – vilkår som vil tvinge Ukraina inn i et nært, uønsket økonomisk og politisk partnerskap med Russland.
Et nært økonomisk og politisk partnerskap med Russland, ønsket eller ikke, er faktisk den mest sannsynlige fremtiden for det som da måtte være igjen av Ukraina.
Noen ukrainere, som den tidligere presidentrådgiveren Aleksandr Arestovitsj, forstår dette:
Den viktigste oppgaven for Ukraina i dag, i alle disse «Alaska-historiene», er å bevare politisk uavhengighet på lang sikt.
…
Ukraina har bare én måte å bevare dette på: ved å anerkjenne den delte symbolske kapitalen med Russland og Belarus, innta en nøytral status og bygge gode naboforhold til Russland og Belarus, samtidig som man opprettholder politisk uavhengighet og den unike rollen som et «veikryss av verdener» – mellom Russland og Europa.Økonomisk sett er den mest lovende rollen å være en «steppe-korridor» – mellom Russland, Sentral-Asia, Sør-Kaukasus og EU. Kort sagt handler dette om en grunnleggende endring i prosjektorientering – fra en snever, nasjonalistisk til en bred, transittorientert.
I en viss forstand kan dette kalles en «Stor retur» – til Ukrainas naturlige historiske og kulturelle rolle.
Som en analogi – dagens Kasakhstan.
…
Avslutningsvis: Den grunnleggende utfordringen for Ukraina ligger ikke i taktiske manøvrer, men i å erkjenne det strategiske perspektivet: nødvendigheten av å gjenskape sin rolle som en nøytral, transittorientert stat for å bevare uavhengighet i den fremvoksende geopolitiske ordenen.
Kommentar:
Den europeiske «koalisjonen av de villige» med Norge som sjølerklært haleheng er bare opptatt av alle mulige triks for å få krigen til å fortsette eller å sette den på vent slik at de kan ruste opp Ukraina til en ny krig der enda flere hundretusen ukrainere kan dø. De bryr seg ikke en døyt om Ukrainas framtid.
Det Moon of Alabama og Arestovitsj tar opp her derimot, er konstruktive forsøk på å bidra til å utforme en positiv rolle som kan gi ei framtid for Ukraina som en nøytral og fredelig stat som er bindeledd mellom Europa og Eurasia. Dette ville passe fullstendig med Kinas silkeveibelte (BRI), med BRICS og med Shanghaigruppa SCO og ville også bane vei for å gjenreise Europas industri og handel.
Arestovitsj bruker Kasakhstan som eksempel, og det er ingen dårlig modell. Kasakhstan har definert seg som «landet der veiene møtes».
Kasakhstan har også utviklet en utenrikspolitikk som de kaller «multivektorpolitikken» og som enkelt sagt går ut på å holde seg inne med både øst og vest. For et land som Ukraina hadde ikke det vært noen dum idé.
Se også:
