oss 150 kroner!
Nybyggerne fryder seg over friheten fra straff. Israelske bosettere har herjet gjennom palestinske byer og begått opptøyer ved en israelsk militærbase de siste ukene, vel vitende om at regjeringsrepresentanter dekker ryggen deres.
Av Oren Ziv og Shatha Yaish
+972 Magazine, 9. juli 2025
I samarbeid med
I løpet av to dager ble et av de siste gjenværende palestinske samfunnene mellom Ramallah og Jeriko rykket opp fra sitt land.
Om kvelden den 2. juli kom dusinvis av israelske bosettere ned til gjeterlandsbyen Al-Muarrajat på Vestbredden. De brøt seg inn i hjem, stjal rundt 60 sauer og satte opp en liten utpost inne i landsbyen. Neste morgen ble settlere sett sittende ved siden av israelske soldater ved den nybygde utposten, nå flyttet bare noen meter fra landsbyskolen.
I frykt for ytterligere tyveri begynte innbyggerne å evakuere husdyrene sine. Innen fredag pakket familier eiendelene sine og dro i massevis. Tretti familier – totalt 177 personer – ble tvunget ut, og samfunnet var i praksis utslettet.
«Innbyggerne ble tvunget til å dra, under trusler med våpen», sa 28 år gamle Aaliyah Malihat, en lokal aktivist, da familien hennes samlet sine eiendeler. «Folk har ingen steder å gå. De sprer seg til nærliggende landsbyer».
Før 1948 bodde Al-Muarrajats innbyggere i Naqab/Negev-ørkenen. Siden den gang har de blitt fordrevet flere ganger, først etter israelske militære ordre, senere av bosetternes ekspansjon. For mange var dette tredje eller fjerde gang de har blitt rykket opp med roten.
Men selv etter å ha flyktet fra Al-Muarrajat, fortsatte deres prøvelser.
«Vi dro til flyktningleiren Aqbat Jaber i Jeriko», fortalte Malihat til +972. «Men på mandag kom nybyggere igjen og prøvde å ta noen av sauene våre. Israelske soldater ankom sammen med dem. De omringet oss, tok våre ID-er og telefoner og ledet nybyggerne gjennom hjemmene våre. Så sa de at vi hadde tre timer på oss til å dra, ellers ville vi miste livet».
«Det er smertefullt», fortsatte hun, der hun snakket fra den nakne bakken i utkanten av Jeriko, som hun og dusinvis av hennes familiemedlemmer hadde flyktet til. Hennes gamle hjem i Al-Muarrajat, nå ødelagt, kunne tydelig sees bare noen få kilometer unna.
Alias onkel, Jabar Malihat, beskrev hvordan situasjonen hadde forverret seg siden krigen i Gaza begynte i 2023. «Nybyggerangrep ble nådeløse», sa han. «Du kan spørre hvorfor vi ikke dro tidligere, vel vitende om at ødeleggelsene var på vei. Sannheten er at vi ikke hadde noe alternativ. Hvis den israelske regjeringen hadde tilbudt oss et trygt sted, ville vi ha gått fredelig. Men de forhandlet ikke. De bare sendte nybyggerne».
Som svar på +972s henvendelse om fredagens fordrivning, hevdet talspersonen fra IDF, at det var «ingen rapporter om voldelige hendelser» i Al-Muarrajat. Men palestinerne som ble tvunget på flukt malte et helt annet bilde. «Dessverre var politiet og hæren involvert. De støttet nybyggerne, i stedet for å beskytte barna og beboerne», vitnet Jamal Malihat, en innbygger i landsbyen.
Ifølge FN har bosettervolden i Al-Muarrajat økt fra bare tre registrerte hendelser i 2021 og 2022, til 20 i 2023 og 74 i 2024. I løpet av disse årene har bosettere bygget utposter rundt Al-Muarrajat og brukt dem til å starte gjentatte raid. I fjor stormet nybyggere bevæpnet med køller landsbyskolen, mens elever og lærere var inne.
En innbygger, 75 år gammel, hadde flyktet etter angrepet. På fredag kom han tilbake for å stå sammen med naboene under den siste utvisningen. Overveldet av scenen fikk han et hjerteinfarkt; han er nå fortsatt innlagt på sykehus i Ramallah.
‘De behandler oss alle som sin fiende’
Angrepet på Al-Muarrajat kom bare dager etter en rekke dødelige bosetterangrep i byen Kufr Malik, nordøst for Ramallah. 23. juni skjøt og drepte israelske styrker en 13 år gammel gutt; to dager senere herjet bosettere gjennom byen, satte fyr på eiendom og drepte ytterligere tre unge palestinere, som var blant en gruppe landsbyboere som prøvde å forsvare hjemmene sine.
«De [bosetterne] behandler ikke folk som mennesker», sa en mann i begravelsen for de drepte i Kufr Malik, 26. juni. «De behandler oss alle som sin fiende – et barn, en gammel mann eller kvinne, til og med en baby. De tror at babyen vil forårsake skade når de vokser opp, så de vil drepe dem nå».
Bare timer etter begravelsen startet nybyggere et nytt angrep, denne gangen rettet mot den nærliggende byen Turmus Ayya. I motsetning til tidligere hendelser var reportere fra +972 Magazine og andre medier på bakken, og ga et nærbilde av hvordan disse bosetterangrepene utspiller seg i sanntid.
Rundt klokken 15 blåste byens sentrale moské en alarm og høyttaleranrop, og oppfordret innbyggerne til å komme ut og forsvare området som var under angrep. Sannsynligvis trodde bosetterne at mange av landsbyboerne fortsatt ville være til stede i begravelsen, dusinvis av bosettere feide inn i den nordlige delen av landsbyen, der en palestinsk-amerikansk 14 år gammel gutt ble drept av israelske soldater i april.
Bosetterne prøvde å bryte seg inn i hjem og sette fyr på omkringliggende jordbruksmarker – det palestinske vitner har beskrevet som en svært koordinert operasjon. Men i løpet av minutter skyndte rundt 200 menn, ungdommer og gamle fra landsbyen seg for å konfrontere dem med steiner.
I frontlinjen av nybyggere, var det rundt ti maskerte ungdommer som kastet steiner. Like bak dem holdt en mann en walkie-talkie; en annen, umaskert og bevæpnet, avfyrte våpenet sin mens landsbyboerne rykket frem. Angriperne beveget seg i tette grupper, med køller, skytevåpen og plastflasker, sannsynligvis fylt med brennbare væsker. Taktikken deres etterlignet militær- og politienhetenes: falske retretter for å lokke landsbyboere inn i sårbare posisjoner, før de gikk til motangrep.
Flere minutter senere ankom israelske soldater. Nybyggerne trakk seg langsomt tilbake og passerte rett forbi de israelske troppene. Ingen ble stoppet. I mellomtiden strømmet militæret inn i landsbyen, ikke for å stoppe bosetterangrepet, men for å holde palestinerne som prøvde å forsvare hjemmene sine tilbake.
Vold med et tydelig formål
Etter hvert som bosettervolden på Vestbredden blir stadig mer ondskapsfull og utbredt, ser det ut til at israelske myndigheter bare reagerer besluttsomt når ofrene er soldater.
27. juni, dager etter de dødelige angrepene i Kufr Malik, ankom israelske styrker for å evakuere en nærliggende bosetterutpost. Som gjengjeldelse bombarderte dusinvis av bosettere soldatene med steiner, inkludert bataljonssjefen. Midt i sammenstøtene åpnet tropper ild og skadet en 14 år gammel nybyggergutt. Israelere begikk senere opptøyer mot skytingen utenfor en militærbase og brente ned et nærliggende anlegg.
Dette sjeldne tilfellet av vold mot hæren utløste rask og utbredt fordømmelse, selv fra etablissementets nybyggerledere. «Hele bosetningsvirksomheten fordømmer volden til en liten håndfull», sa Israel Gantz, styreleder for Mateh Binyamin Regional Council. «De må pågripes og stilles for retten».
Hans bemerkninger gjenspeiler et kjent narrative i israelsk politisk ordskifte: forsøket på å trekke en linje mellom såkalte «ekstremistiske» bosettere og den bredere bosetterbevegelsen. Men det skillet er dypt misvisende.
I virkeligheten nyter disse «ungdommene på bakketoppene» (Hilltop Youth. O.a.) bred støtte fra nybyggerbefolkningen, så vel som fra statlige institusjoner, til og med hæren selv. De er ofte ledsaget av voksne, lokale bosetningsvakter og soldater. Deres angrep utføres med full tillit til at hvis palestinerne forsøker å gjøre motstand, vil hæren gå inn og beskytte dem. Når det gjelder israelske myndigheter, tjener volden deres et klart formål: å tvangsforflytte palestinske samfunn, samtidig som staten kan opprettholde plausibel benektelse.
Selv bataljonssjefen som ble angrepet av bosettere, identifisert i israelske medier som G., gjorde det klart hvor hans lojalitet ligger. «Jeg har tjenestegjort i dette området i 20 år. Binyamin [det bibelske navnet på den sentrale Vestbredden] er kjærere for meg enn noe annet», sa han til det israelske mediet Ynet. «Vi kommer tilbake til reservetjeneste gang på gang med en følelse av oppdrag, og nå må vi håndtere hendelser som disse … 90 prosent av tiden vår går med til å forhindre at «ungdommen på bakketoppen» setter fyr på åpne områder. Vårt oppdrag er å beskytte bosetningene … Dette setter beboerne i fare».
Bosetterledere hevder ofte at angriperne, mange av dem mindreårige, «ikke er fra området». Men dette er bare en juridisk spissfindighet. Mange bor i ukjente utposter eller nybyggergårder over hele Vestbredden, mens de er offisielt registrert andre steder. De opererer med logistisk, politisk og militær støtte fra den israelske staten.
Denne tilpasningen ble gjort helt tydelig i myndighetenes respons etter angrepet på soldater. Etter det første ramaskriket ble noen få nybyggere arrestert, men ble stille løslatt bare dager senere. Statsadvokaten hevdet at bevisene «ikke oppfylte terskelen» for overgrepsanklager. I stedet for rettsforfølgelse ble de mistenkte satt i husarrest og midlertidig utestengt fra Vestbredden.
Parallelt kunngjorde forsvarsminister Israel Katz et program til 50 millioner shekel, om lag 13,5 millioner dollar, for å finansiere sosiale aktiviteter og utdanningsrammer for ekstremistiske ungdomsbosettere, ment å «styre dem bort fra ulovlige aktiviteter».
Av og til, som det som skjedde i forrige uke, er det «friksjon» (militærets forskjønnende omskriving for bosettervold). Men det overordnede oppdraget forblir uendret: å beskytte og utvide bosetningsvirksomheten. Enhver midlertidig disiplinæraksjon mot bosetterne – en arrestasjon her, et besøksforbud der – vil snart bli glemt. «Orden» vil komme tilbake: bosettere vil fortsette å angripe palestinere og venstreorienterte aktivister, uhindret.
Som Israels finansminister Bezalel Smotrich sa det: «IDF og bosetterne er en og samme».
‘En ond sirkel av terror’
Elisha Yered, et selverklært medlem av Hilltop Youth og tidligere talsperson for MK Limor Son Har-Melech, skrøt nylig i en artikkel for det høyreorienterte israelske nyhetsbyrået Arutz Sheva, av en «stor suksess». Fordrivningen av palestinere fra Maghayer Al-Dir i slutten av mai, sa han, markerte kulminasjonen av et større prosjekt: den fullstendige rensingen av palestinere fra området mellom Allon-veien og Jordan-dalen – «et område større enn hele Gazastripen», skrøt han.
Selv før krigen begynte i oktober 2023, var denne enorme landstrekningen, anslagsvis 150 000 dunamer (150 kvadratkilometer, om lag en tredjedel av Oslo kommune. O.a.), fra øst for Ramallah til utkanten av Jeriko, allerede i stor grad tømt for palestinere. Samfunn som Ras a-Tin, Ein Sami og al-Qabun ble avfolket med makt gjennom koordinert bosettervold og statlig sanksjonert ran av land.
Siden krigen har tempoet i vold og fordrivelse bare akselerert. Nybyggere ser nå ut til å sikte seg inn på de samme landsbyene som ga ly til de tidligere fordrevne palestinerne.
7. juli rapporterte de palestinske selvstyremyndighetenes koloniserings- og motstand mot muren-kommisjon, at bosettere utførte 2.153 angrep over den okkuperte Vestbredden, bare i løpet av de første seks månedene av 2025, og drepte minst fire palestinere. Rapporten katalogiserte et bredt spekter av vold: fra fysiske overgrep og skyting til brannstiftelse, beslagleggelse av privat land og koordinerte bakholdsangrep på veier. Noen hjem ble brent mens beboerne fortsatt var inne.
Kufr Malik, Al-Mughayyir, Beita og Sinjil var blant de hardest rammede områdene. Ramallah-guvernementet registrerte det høyeste antallet bosetterangrep (491), etterfulgt av Hebron (409) og Nablus (396).
Dror Etkes, en forsker ved den israelske frivillige organisasjonen Kerem Navot, sa til +972 Magazine at syv nye bosetterutposter har blitt reist langs Allon Road siden oktober 2023. «Å etablere utposter har ett enkelt mål: å fyre opp under frykt og terror for å bane vei for flere ran av land og utvisninger», forklarte han. «Det er en ond sirkel av terror, plyndring, vold og fordrivelse».
Juma’a Adwai, en bonde fra Kufr Malik, har førstehåndserfaring med denne syklusen. Familien hans eier land øst for Allon Road, men han har ikke lenger tilgang til det. «Problemene startet ikke i dag, de har skjedd i årevis», sa han til +972. «Vi pleide å dyrke 55 000 dunamer i Ein Samia-området. Nå er vi utestengt fra over 50 000 av dem. Landet er helt stengt».
Ifølge Adwai markerte den siste bølgen av angrep en urovekkende eskalering. «Inntil nylig kom de aldri inn i selve landsbyen. Nå vil de drepe. De kommer hjem til oss. Hvis folk ikke hadde kommet ut for å forsvare oss, ville de ha brent hele landsbyen. Hæren skal beskytte oss, men [soldatene] kommer for å hjelpe nybyggerne».
+972 henvendte seg til IDFs talsperson for å spørre om hæren tar noen skritt for å dempe bosetterangrep mot palestinske sivile og israelske soldater. Svaret deres vil bli lagt til her hvis det mottas.
En versjon av denne artikkelen ble først publisert på hebraisk på Local Call. Les den her.
Denne artikkelen er hentet fra +972:
With West Bank annexation in the air, settlers revel in their impunity
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Oren Ziv er fotojournalist, reporter for Local Call og en av grunnleggerne av fotokollektivet Activestills.
Shatha Yaish er en journalist som dekker Øst-Jerusalem og Vestbredden.
