oss 150 kroner!
27. mai 1525 ble bondeopprørets leder Thomas Münzer halshogd. Martin Luther utnyttet opprøret inntil han vendte seg mot dem for å stige opp som den store reformator mot det katolske autokratiet. Det voldelig revolusjonsforsøket mislyktes og ble straffet med sanseløs vold og massakrer. Dette skriver Halvor Fjermeros på bloggen sin.
Hvem var Thomas Münzer, spør du kanskje? Hørte noen om ham da vi lærte om reformasjonen i Tyskland og Martin Luther som spikret opp sine teser på kirkedøra i Wittenberg? Eller da den pavelige bannbulle var utstedt mot den uredde reformatoren, en bannbulle Luther var freidig nok til å brenne på bålet? Eller da han året etter måtte møte for riksdagen i Worms i 1521 og etter et døgns betenkningstid måtte svare på pavens kjetterianklager med «her står jeg, og jeg kan ikke annet». Det er et kledelig utsagn for historiebøkene, og særdeles ydmykt fra en mann som var større i kjeften enn de fleste og ikke unndro seg kraftige skjellsord mot både øvrighet og fattigfolk.
Men hva lærte vi om den sosiale bevegelsen som lå bak det opprøret som løftet Martin Luther fram, men som hadde mye djervere mål og helt andre krav enn bare forslag til reformer innen kirke og reduksjon av pavemakt? Ikke husker jeg at vi måtte lese noe om den tyske bondekrigen og dens mange og modige ledere og uredde fotsoldater.
Det er kanskje symptomatisk for læreboktilstanden at det står en knapp side under mellomtittelen Bondekrigen i Cappelens 20-binds verdenshistorie fra 1984. Og jaggu har de ikke klart å datere den feil også, ti år etter at opprøret fant sted: «I 1534-35 oppstod den såkalte bondekrigen, der Luther til å begynne med fant at det både politisk og menneskelig var mye berettiget i bøndenes krav. Men da oppstander med brenning av borger og klostre spredte seg i Midt-Tyskland, og da Luther innså at bøndene brukte skriften som bevis for sine politiske krav, måtte han teologisk si fra. For ham ville dette bare bety å sette en ny form for åndelig tyranni i stedet for den pavelige autoritet.» Luther vendte seg til fyrstene og oppfordret dem til å slå ned «de morderiske bøndene» på det mest nådeløse vis. And that’s it.
Som antydet handlet bondekrigen, som altså toppet seg i dyp sosial og antiautoritær misnøye i 1524-26, om en grunnleggende samfunnsstrid i det føydale Tyskland. lenge før dannelsen av den tyske sentralstaten i siste halvdel av 1800-tallet. Bare omfanget av striden og bondehærens voldsomme mobilisering er nok til å forstå at dette handler om en kamp med en særegen kraft. Mer enn 300.000 var tilsluttet bøndenes forbund da bevegelsen var på sitt heftigste våren 1525. Men hæren av bøndenes og plebeiernes militære styrke sto ikke i forhold til dette «medlemstallet», noe som skulle bli en viktig årsak opprørets nederlag.
De religiøst-politiske opprørenes tid
Den tyske bondekrigen var ikke den første, men trolig den største av en rekke opprør som startet alt på 1300-tallet i Europa, som i Frankrike, Böhmen og Ungarn, Nederlandene og Frisland. I England skjedde det med stor styrke i 1381 da småbøndenes og de livegnes protest mot en krigsskatt som ble innført etter at den engelske kongen igjen hadde yppet til fiendtligheter mot Frankrike. Koppskatten som den ble kalt, beskattet befolkninga per hode, noe som la de største byrdene på de fattigste. Opprøret rettet seg mot de store jordeierne og kirka og toppet seg i henrettelsen av erkebiskopen av Canterbury. Men forbannelsen må også ses i sammenheng med kritikken av datidas kirkemakt, der den universitetsansatte teologen John Wycliffe hadde formulert et skarpt reformprogram som åpnet for statens inndragning av kirkegods, beskatning av prestene, at kongen (og ikke paven) var kirkas overhode, samt avskaffing av en rekke katolske ritualer og skikker som sølibat og fromhetsgjerninger m.m. Wycliffe ble avsatt fra sin stilling i Oxford og døde kort tid etter det engelske bondeopprøret, men var en viktig inspirator for Johan (Jan) Hus i Bøhmen som ble dømt som kjetter og brent på bålet i 1415. Hans oppgjør med det han kritiserte som en forkvaklet katolske praksis, ikke minst avlatshandelen, ga gjenklang hos Luther, og sånn sett går det linjer fra det engelske religiøse og sosiale opprøret på 1300-tallet via Böhmen til Tyskland 150 år seinere.
Wycliffe hadde oversatt Bibelen til engelsk, basert på dialekter fra Midt-England, og dermed til å fatte for vanlige lesekyndige. Men et avgjørende teknologisk sprang for å spre de nye skriftene var at man tok i bruk trykkekunsten for masseproduksjon av bøker som plutselig flommet ut av trykkpressene nettopp i de årene Martin Luther var på sitt mest produktive som forfatter. Det gjaldt selvfølgelig mange flere i samtida, som den like betydningsfulle kirkereformatoren og forfatteren Ulrich Zwingli i Sveits. Men disse borgerlige lutherske reformatorene hadde sitt motstykke i religiøst-politiske revolusjonære ideer som vokste fram med voldsom kraft i disse årene. Det er her Thomas Münzer dukker opp, ofte påheftet med merkelappen «svermer». «Det var i södra Schwarzwald i gränstrakterna mot Schweiz, som upprorsrörelsen började. Här i dessa trakter hade ett energiskt upplysningsarbete i evangelisk anda bedrivits av bland andra dels den från wittenbergrörelsen bekante «svärmaren» Thomas Münzer…», leser jeg i Bonniers Illustrerade Världshistoria sin grundige omtale av bondekrigen.
Men det kanskje mest brukte referanseverket til en helhetlig framstilling av denne begivenheten er Friedrich Engels’ kjente Der deutsche Bauernkrieg (oversatt til norsk som Den tyske bondekrigen), skrevet i 1850, altså rett etter den store 1848-revolusjonen som rystet en rekke europeiske land og som både Engels og hans nære medarbeider Karl Marx var aktive deltakere i. De to var gode essayistiske forfattere av historiske hendinger, og Engels’ framstilling av bondekrigen er på linje med Marx på sitt beste. Engels bygger forøvrig på Wilhelm Zimmermanns store verk fra tiåret før og legger ikke skjul på at han setter bondekrigens betydning inn i 1848-revolusjonens perspektiv. Denne marxistiske fortolkningen, for ikke å si forstørrelsen av bondekrigen, gjør den ovennevnte Bonniers verdenshistorie et poeng av. Preget av datidas politiske stridigheter, skrevet som verket er i 1934, advarer forfatteren om at det tyske bondeopprørets sosiale karakter ikke må – som det ofte blir gjort – «göras liktydig med en det moderna samhällets klasskamp, sådan som denna utvecklats ur den stora franska revolutionens klasstrider utan den måste ses mot annan bakgrund.»
Sant nok. Det var nesten 300 år mellom bondekrigens opptakt og Napoleonskrigene etter den franske revolusjonen. Og ytterligere et halvt århundre til 1848-rystelsene. Klassekamp var det like fullt, selv om det, som all historie, var mye mer.
«Likhetskjetteriet» og Münzers republikanske kommunisme
Det. ble sagt at Thomaz Münzers far ble hengt i galgen av de despotiske grevene i Stolberg der vår mann ble født i 1490. Det er omtrent midtveis mellom Leipzig og Kassel og så midt i Tyskland man kan tenke seg. Alt som 15-åring dannet Münzer på skolen i Halle et hemmelig forbund mot erkebiskopen i Magdeburg og mot den romerske kirka i alminnelighet. Hans kunnskaper i teologi ga han tidlig en doktorgrad og stilling som kaplan ved et kloster hvor han åpenlyst protesterte mot mange av de katolske skikker og dogmer sine prekener. Han studerte de middelalderske mystikerne, oppsøkte svermeriske tyske sekter og restene av Jan Hus-bevegelsen i Praha før han i 1522 ble predikant i Allstedt i Thüringen og straks begynte å reformere liturgien. Før Luther våget å gå så langt avskaffet han det latinske språket og lot hele Bibelen bli lest opp for allmuen. Snart ble Allstedt sentrum for anti-prestebevegelsen i hele Thüringen. På Luther’sk vis holdt han flammende prekener og oppfordret både fyrstene og folket til å reise med våpen i hånd mot de romerske prestene.
Kristendommen var tidas språk, og begrunnelsen for deres opposisjon fant Münzer og en rekke andre kirkeopprørere i skriften. Dette ga gjenklang ikke bare blant bønder og plebeiere – den tids gryende arbeiderklasse – men også blant lavadelen i det strengt standsinndelte tyske føydalsamfunnet. Her kommer det sosiale og klassemessige elementet inn i opprørslæra, noe som skiller det borgerlige kjetteriet fra de lavere klasser. De krevde gjenoppretting av en urkristen likhetspraksis i menigheten, og denne likhet skulle også gjelde i den borgerlige verden. Denne «likhet blant Guds barn» innebar også en verdslig likhet og delvis til og med likhet når det gjaldt eiendom. Münzer så reformasjonens tidlige fase som et varsel om store samfunnsendringer der fantasier om et nytt likhetssamfunn kunne virkeliggjøres. Om dette skriver Engels: «Denne voldsomme forventning om kommende historisk utvikling, så lett å forstå gjennom plebeiernes levevilkår, finner vi først i Tyskland hos Thomas Münzer og hans parti.» Også tidligere i middelalderen fantes det ideer om eiendomsfellesskap på begrensa områder, men først hos Münzer «fant disse kommunistiske forestillinger sitt uttrykk hos en virkelig samfunnsfraksjon, først hos han er de formulert med en viss bestemthet.» Engels mente også at slik hans religionsfilosofi tøtsjet ateismen, så nærmet hans politiske program seg kommunismen: Med Guds rike på jord mente Münzer intet annet enn et samfunn uten klasseskiller, uten privateiendom og uten statsmakt. Alle eksisterende myndigheter skulle, i den grad de motsatte seg å underkaste seg revolusjonen, styrtes. Alt arbeid og all eiendom skulle deles likt og fullstendig likhet opprettes. Et forbund skulle dannes for å gjennomføre alt dette, ikke bare i Tyskland, men i hele kristenheten. Fyrster og herskere skulle inviteres til å tilslutte seg, og om de nektet burde forbundet ved første anledning med våpenmakt styrte og drepe dem, skriver Engels.
Disse ideene var på dette tidspunkt alt formulert i et litterært språk av engelskmannen Thomas More. Hans kommunistiske visjon i boka Utopia fra 1516 var basert på en kristen-humanistisk tankegang som kanskje allerede hadde nådd fram til noen av de mest beleste tyske opprørerne da bondekrigen startet tiåret etter.
Dette budskapet om «den sosialrepublikanske likhetens tusenårsrike» ble slengt ut med stadig større styrke i prekener og pamfletter, og motsetningene mellom ham og Luther ble stadig skarpere og endte i fullt brudd mellom de tidligere allierte reformatorene. Münzers skrifter ble sensurert og hans trykkere ble landsforvist, mens Luther under et sammentreff mellom de to i Nürnberg ropte ut mot Münzer: «Der ser man Satan gå omkring, ånden fra Allstedt!» Motsvaret var at Luther prøvde å smigre fyrstene og med sin lunkenhet støttet det reaksjonære partiet. Münzer ble utvist fra byen og ga seg i vei til Schwaben, Sveits og Schwarzwald der opprøret hadde startet eller lengre tids gjæring, sterkt oppmuntret av Münzers utsendte organisatorer.
Sindige bønder griper til våpen og ildebrand
Den ene revolten hadde fulgt etter den andre blant bøndene i Schwarzwald i det sørvestre Tyskland og Schwaben sørvest i Bayern fra 1518 og fram til 1523. Spontane opprør ble avløst av en mer målrettet aksjonsform fra våren 1524 i en form for sivil ulydighet, særlig rettet mot den katolske kirkas skatter. Dette ga startsignalet til bondeopprøret om sommeren samme år med dannelsen av et evangelisk broderskap sammen med borgere som reagerte på den religiøse forfølgelse av predikanten Balthasar Hubmaier, en venn og elev av den 10 år yngre Münzer. Etter en midlertidig våpenhvile med forhandlinger med fyrstene, altså de regionale herskerne, brøt opprøret ut for fullt vinteren 1525. I mars sto 30-40.000 væpna bønder fordelt på seks ulike forlegninger klare til kamp i Scwabens høyland. Deres forsamling hadde vedtatt det berømte 12-punktskravet, de tolv artiklene, relativt moderate krav om reformer, gitt det langvarige trykket av budskapet som reformasjonens pionerer i lang tid hadde hamret inn. Opp mot dette sto det revolusjonære Artikkelbrevet med krav om fullstendig seier over de herskende klassene, død over undertrykkerne, konfiskering av kirkelig og verdslig eiendom og brenning av kirker og grevegods. Her var programmet som ble satt ut i livet i april og mai da de fyrstelige myndigheter ble tatt på senga, bl.a. fordi deres tropper var krig i Italia.
Men da de fikk summet seg, fant de en uovertruffen hærfører i Georg Truchsess von Waldburg. Han var en slu rev av de sjeldne som stadig gikk i forhandlinger med bondetroppenes ledere, for siden å bryte avtaler om våpenhvile, organisere bakhold og slå nådeløst til med profesjonelle tropper og ryttere mot de relativt utrente bondehærene. Bøndenes plyndringer, branntokt, straffeeksersis mot fyrster og adel og til og med okkupasjon av hele byer, ble besvart med brutal motvold og massehenrettelser. Friedrich Engels festet seg ved den nevnte hærfører som den som in persona snudde bøndenes offensiv noen måneder inn i opprøret og kalte ham konsekvent «der Truchsess – overhovmesteren» i sitt bondekrigsskift.
Bondekrigen var i det hele tatt opphav til en endeløs rekke av anklager om forræderi, spionasje, brutte løfter og feige avvik fra opprinnelige krav. En av de som ble udødeliggjort som nasjonalhelt var ridderen Götz von Berlichingen som ble tvunget av bøndene til å lede opprørshæren, og en periode oppnådde store framganger og innrømmelser fra adelen. Men han rømte og siden kjempet han nye kriger for sitt land, mista ei hand og fikk ei jernhand som protese. Det ble til tittelen på et skuespill av nasjonaldikteren Goethe 250 år etter bondekrigen: Götz von Berlichingen mit der eiserne Hand.
Kontrarevolusjonens blodbad og massakrer
En av de dyktigste bondeførerne, den revolusjonære Jäcklein Rohrbach hadde vært anfører for beleiringen av byen Heilbronn nord for Stuttgart, et kortvarig hovedkvarter for opprøret i det sørvestre Tyskland. Hans tropper ble slått og Rohrbach ble tatt til fange av selveste Truchsess som kunne regissere henrettelsen. Opprøreren ble bundet til en påle, ved ble stablet opp og tent på slik at offeret sakte stektes mens Truchsess utvekslet skåler med sine riddere over dette skuespillet. Seinere i mai herjet den samme hærføreren i hevnlyst og henrettet hundrevis av bønder, brant, plyndret og myrdet. Elvebreddene der han for fram var innhyllet i ruiner og lik som var hengt opp i trærne. Det var det fenomenet, men i en helt annen sammenheng, som ga opphav til begrepet «Strange Fruit» som Billie Holiday sang om etter lynsjing av de svarte i USAs sørstater på 1930-tallet. Men de tyske fyrstene var først ute med den skikken.
Blodbadet fortsatte etter at motoffensiven fikk fart i juni. Biskopen i Würzburg var så sugen på hevn at han på sin vei tilbake til sin gjenerobrede by lot halshogge 256 rebeller pluss ytterligere 13 da han kom inne i selve byen. I Hegau i samme delstat ble 600 bondesoldater som nektet å gi opp massakrert etter at fyrstenes leiehær hadde lykkes i få en opprørshær på 5000 mann til å snu seg mot sine egne. «Så stor var den lokale innskrenketheten blant disse bøndene», kommenterer Engels med dårlig skjult forakt. Nye slag fulgte der Truchsess med 11.000 mann pluss leiehæren til landsknekten Georg von Frundsberg, en erfaren utenlandskriger for keiserens mange erobringstokt, lyktes i å kjøpe over gamle kjenninger i ledelsen for en demoralisert og forrådt bondehær på 23.000 i grensetraktene til Sveits. Dermed var hele det sørtyske opprøret slått ned, 25. juli 1525.
Siste akt i motoffensiven fant sted i Mühlhausen i Thüringen der Thomas Münzer allerede på våren i opprørsåret hadde vendt tilbake. Her hadde han sin sterkeste støtte også i småborgerskapet i tillegg til bønder i materiell nød. Allerede i mars, før opprøret brøt løs i Sør-Tyskland, gjorde Mühlhausen sin revolusjon mot den arrogante «ærbarheten» . Det gamle patrisiske byrådet ble veltet og det nyvalgte «evige rådet» med Münzer som president overtok. På dette punkt i Friedrich Engels’ framstilling drøfter han det dilemma som opprørslederen med «sitt ekstreme standpunkt» møter i en situasjon der bevegelsen han leder ikke er moden og utviklet for oppgaven. «Münzer må selv ha ant den dype kløften mellom sine teorier og den foreliggende virkeligheten. (…) Hans skrifter og prekener ånder av en revolusjonær fanatisme som overrasker, til og med sammenlignet med hans egne tidligere verk. Det naive, ungdommelige humøret i Münzers revolusjonære pamfletter er alldeles forsvunnet.»
Etter rådløshet blant Thüringens fyrster, samler landgreve Philipp en styrke som sikter seg inn på bondehærens 8.000 soldater og noen kanoner ved Frankenhausen. «Münzer selv mangler tydelig ethvert snev av militære innsikter», lyder Engels’ kommentar. 16. mai innledet de forhandlinger, mismot spredte seg, noen av lederne slo til lyd for kapitulasjon, noe som ble møtt med Münzers befaling om øyeblikkelig halshogging av forræderne. Denne «terroristiske energi som ble hilst med jubel blant de revolusjonære» hjalp bare kortvarig på kampmoralen. På et fjell som fikk navnet Schlachtberg, dvs fjellet for feltslaget, møtte troppen sin skjebne. Av 8.000 bønder ble 5.000 slaktet av fyrstenes styrker. Münzer ble skadd i hodet, ble tatt til fange og spent fast på strekkbenken og deretter halshogd den 27. mai 1525.
Krigshandlingene fortsatte, selv om vendepunktet var nådd. Et særlig fenomen var Michael Gaismair, en av de revolusjonære som i følge Luther var den eneste med et militært talent, født i samme år som Münzer og besjelet av de samme ideer. Han ledet bondeopprørere i Bayern og Østerrike helt fram til sommeren 1526 og trakk seg omsider tilbake med sin hær over Alpene til den venezianske republikken. Der ble han tatt av dage av leiemordere i 1532, trolig som det aller siste offer for fyrstenes og erkebiskopenes motrevolusjon.
Friedrich Engels karakteriserte bondekrigen uten omsvøp: «Det tyske folkets mest storslagne revolusjonsforsøk sluttet i et dunkelt nederlag og, som følge, en fordoblet undertrykking.» Og videre: «Det viktigste resultatet av bondekrigen, fordypningen og konsolideringen av Tysklands splittelse, var også årsaken til dens nederlag.» Det er nesten så det lyder moderne. Eller for å si det med Wergeland: Ung må verden ennu være!
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.
