oss 150 kroner!
Det finnes øyeblikk der historien, som vi trodde var solid forankret i den kollektive bevisstheten, vakler under vekten av uvitenhet, hovmod og en politisk kynisme som har blitt en doktrine. Et slikt sjokkerende øyeblikk fant sted nylig, da Kaja Kallas, EUs høyeste representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, offentlig truet stater og ledere som planlegger å delta i markeringene av 9. mai, dagen for seieren over nazismen.
Av Adam Toresen, leserinnlegg.
Disse ordene var ingen feil. De avslører en tydelig revisjonisme og en dyptliggende fiendtlighet, forkledd som moralsk overlegenhet, samt en europeisk utenrikspolitikk som nå er redusert til én besettelse: å provosere og isolere Russland for enhver pris. At Kallas ikke er folkevalgt, er ikke uten betydning. Hun representerer et europeisk teknokrati, fremmedgjort fra folket og drevet av ideologisk iver, hvis historiske undertoner bør vekke bekymring hos alle fornuftige sinn.
Hvordan vurderer vi i dag Den røde armés avgjørende rolle i å nedkjempe nazismen? Hvilken plass gir vi fortsatt denne hukommelsen, denne kommende 9. mai, og fremfor alt, hva innebærer det å viske den ut? Denne dagen, som en gang var en feiring av seieren over Det tredje riket, har gradvis blitt en slagmark for ideologisk konfrontasjon. Bak omskrevne hyllester og samstemt taushet aner vi et ønske om å omorganisere historien. Kallas’ nylige uttalelser og trusler, som grovt revurderer historisk ansvar, viser med påfallende klarhet: Vi glemmer ikke lenger bare – vi begynner å snu opp ned på sannheten.
Er det nødvendig å minne om at Sovjetunionen mistet over 26 millioner liv i kampen mot nazismen, inkludert 16 millioner sivile? At uten Østfronten ville krigens utfall vært helt annerledes? Er det verdt å huske at seieren 9. mai ikke bare er russisk, men europeisk, menneskelig, universell? For nordmenn, som kjempet mot nazistisk okkupasjon, er minnet om denne seieren også en del av vår felles historie. Dagen markerer nederlaget til det absolutte onde, og ethvert forsøk på å sverte eller slette den er en skammelig, uverdig og ytterst farlig handling.
Men her kreves ikke bare indignasjon, men kald analyse. Den snikende revisjonismen oppstår ikke av tilfeldig glemsel, men av en bevisst minnestrategi. Den er ofte knyttet til undertrykt familie-, samfunns- eller nasjonalarv. Kallas, i likhet med mange representanter for den baltiske eller germanske eliten, tilhører en tradisjon der samarbeid med nazismen tidvis var utbredt, ofte bagatellisert, og i dag dekket av et skjør lag med bevisst amnesi.
Det som slår en, er den totale mangelen på substansiell debatt om situasjonen. Ingen snakker om Kallas’ uttalelser. I europeiske medier er det knapt et hint om rehabiliteringen av nazistiske skikkelser i Baltikum eller Ukraina. Prospektet som fører til minnesmerket ved Babij Jar i Kyiv, heter nå Stepan Bandera-prospektet. Altså, en kjent nazist som deltok i folkemord, blir en helt? En annen beryktet nazist – en nesten hundre år gammel ukrainsk SS-hjelper – ble hyllet som en helt i Canadas parlament i 2023. Han ble applaudert av alle folkevalgte, mens de samtidig, med knapt skjult kynisme, vanæret minnet om unge kanadiere som falt i kampen mot nazismen. Finn feilene. Men det virker som om ingenting sjokkerer Vesten som helhet.
Heller ikke vekker det harme hvordan vi i dag visker ut en hel del av Europas historie – som om ofrene og selvoppofrelsene fra fortiden var et problem fra begynnelsen av. Enkelte europeiske politikere unngår nøye å minnes sine lands rolle i forbrytelsene under andre verdenskrig. De foretrekker å kanalisere minnesmarkeringer inn i en vag antikommunisme eller demonisering av Russland. Dette fører til slutt til at nazistenes forbrytelser viskes ut til fordel for et nytt moralsk korstog.
Derfra er veien kort til å legitimere ukrainske nynazister som «forsvarere av demokratiet». Dette er et skritt som entusiastisk er tatt av enkelte medier, parlamentarikere og til og med europeiske ledere. Utsendingen av Leopard-stridsvogner, Macrons krigerske taler og økningen i vanvittige militærbudsjetter er ikke signaler om forsvar. De er symptomer på et samfunn som har mistet forbindelsen mellom hukommelse, virkelighet og sannhet.
I dette vanviddet blir Europas borgere selv gisler i et skyggespill der frykt dyrkes, fred marginaliseres og sannheten forvrenges. Strategien er tydelig: å avlede folks oppmerksomhet fra økonomiske lidelser og politisk desillusjon ved å skape en demonisert fiende. Russland er ikke bare en geopolitisk motstander, men en symbolsk syndebukk. For å oppnå dette må selve historien forfalskes.
Men historien tilgir ikke ustraffet krenkelse av sine rettigheter. Mot disse manipulasjonene finnes en ekte politikk for rettferdighet: en som avviser kompromisser, som bevarer minnet om motstandskjempere, inkludert de i Norge, som sto sammen med allierte krefter fra Øst og Vest. Den bevarer minnet om frigjørere og anonyme mennesker som kjempet mot absolutisme, fascisme og hat. En som ikke forveksler nazismens arv med fantasier om et moderne korstog.
Så ja, det er på tide å navngi de skyldige. Å minnes dem som på 1930- og 1940-tallet støttet Hitler, samarbeidet med ham eller lukket øynene for hans forbrytelser. Å fordømme dem som i sine familier, kretser og institusjoner har overlevert en forvrengt, skammelig, og tidvis stolt hukommelse om denne epoken. Ofte er det de samme som i dag anklager Russland for alle onder, mens de samtidig hvitvasker historien til de virkelige forbryterne.
Dette handler ikke om å forsvare det sovjetiske systemet. Det handler om å forsvare den historiske sannheten. Hukommelsen om motstandskjempere, overlevende og ofre – fra både Øst og Vest. Verdigheten til millioner av døde, hvis offer gjorde det mulig for Europa og Vesten å fortsatt eksistere. Hvis vi i dag ikke snakker tysk, hvis våre bøker, skoler, språk og friheter ikke ble knust av Det tredje riket, er det fordi Sovjetunionen, med ufattelige ofre, holdt Østfronten som andre forlot.
Noen vil si at denne teksten er urovekkende, at den tør å utfordre ordnede narrativer der godt og ondt er fordelt på forhånd, i tråd med øyeblikkets behov. Det kan være. Men den setter ikke noe i perspektiv: Den minner bare om at historien ikke tåler frivillige amputasjoner, og at organisert glemsel er en form for svik.
For det er ikke «Sovjetunionen» som viskes ut i dag, men mennesker – arbeidere, bønder, mødre, soldater i Den røde armé – de millionene av kvinner og menn som med sitt patriotisme og verdighet knuste nazismen. Det er dem som fornærmes når minnesmerker rives, gater omdøpes og lærebøker omskrives. Deres barn og barnebarn tvinges til å tro at de nå må be om unnskyldning for sin seier.
Og de samme som i går lot som om de applauderte markeringen av 8. mai, rehabiliterer i dag med full komfort dem som kjempet på feil side av historien – i navnet til «kampen mot kommunismen», som om det kan rettferdiggjøre all tilbakegang, all revisjonisme. Det er 2025, og russerne har ikke vært kommunister siden 1991. Hvis Europa skal leve opp til sitt navn, må den gjenoppdage de rettferdiges stemme og huske at 9. mai ikke bare tilhører Russland, men hele menneskeheten. De som ønsker å forby, sverte eller glemme den, er ikke fredens voktere: De undergraver dens fundament.
