oss 150 kroner!
På forrige ukes Paris-møte i «koalisjonen av villige», gratulerte Keir Starmer og Emmanuel Macron seg selv med å ha gjeninnsatt Europa i fredsprosessen som president Trump åpnet. I praksis har de gjort sitt beste for å avspore den.
The Realist Review, 4. april 2025.
Ingenting er mer tåpelig enn deres idé om å plassere britiske og franske militærsoldater og fly i Ukraina, for å gi «forsikring» mot fornyet russisk aggresjon etter en våpenhvile.
Det kan bare ikke skje – siden både Amerika og Russland avviser det – men forsøket på å få det til å skje, distraherer oppmerksomheten fra den alvorlige saken med å skape fred. Det er snarere et desperat forsøk på å gjøre Storbritannia og Frankrike relevante for en fredsprosess som de ikke satte i gang og aldri ønsket.
Det som kan komme til å skje, fordi det muligens er akseptabelt for både Russland og USA, er en FN-overvåket våpenhvile med fredsbevarende styrker som ikke er fra NATO-land. Men det har ikke vært noe europeisk forslag om dette.
Litt mindre tåpelig er Paris-beslutningen om å «akselerere» og «skjerpe» økonomiske sanksjoner mot Russland. Å beholde sanksjoner som et presspunkt er helt fornuftig, men å oppfordre til utvidelse av dem nå, er å avspore fredssamtalene akkurat i det øyeblikket en reell mulighet for fred har åpnet seg.
Økonomiske sanksjoner er krigsinstrumenter, etterfølgere til blokadene. Deres gradvise tilbaketrekning bør være en del av fredsskaping.
Prosjektet med å «forsikre» Ukraina mot fornyet russisk aggresjon sier ingenting om å forsikre Russland mot fremtidig NATO-aggresjon.
Dette gjenspeiler det dominerende vestlige synet på at NATO er en rent defensiv allianse, at Russlands angrep på Ukraina var uprovosert, og derfor at ethvert russisk krav om forsikring er falskt.
Dette strider mot troverdige bevis for at NATOs leder, USA, spilte en aktiv, og muligens avgjørende rolle i å destabilisere den valgte pro-russiske regjeringen til Janukovitsj i 2014, og installere et ukrainsk nasjonalistisk alternativ.*
At den russiske invasjonen ble fremprovosert, er ikke dermed sagt at den var berettiget. Det var en moralsk og strategisk tabbe, der en av konsekvensene var å legge til to nye medlemmer til NATO-alliansen. Ikke desto mindre var fiendtligheten mot NATOs utvidelse som lå til grunn for den, ikke bare et produkt av en lang historie, men av insisterende gjentakelse fra Gorbatsjov og fremover, som Vesten, som var sikker på sin seier i Den kalde krigen, gladelig ignorerte. Det var naivt å tro at hevnen ville halte etter at Russland hadde gjenvunnet sin styrke.
Også av Skidelsky:
Den andre tråden i vestlig tenkning er at demokrati er det fredelige, mens autokrati er den krigerske formen for stat. Dette er fordi demokratier er iboende legitime, mens autokratier trenger å legitimere seg selv gjennom erobringskriger. Det er derfor alltid demokratier som trenger forsikring mot autokratier, ikke omvendt.
(Autokrati er ei styreform der all makt er samla på éi hand eller hjå ei gruppe, utan konstitusjonelle eller institusjonelle avgrensingar. Termen har opphav i den gammalgreske nemning for eit eineveldig styre. Det er vanleg å skilja mellom autoritære og totalitære autokrati eller diktatur. Red.)
Dette hevdes ofte, men er empirisk dårlig begrunnet. Diktaturer kan gjøre forferdelige ting mot sitt eget folk, men få av dem har vært forberedt på å risikere sin egen undergang ved å angripe sine naboer.
Hitler, som dominerer den vestlige fantasien om dette emnet, er det paradigmatiske unntaket.
Dessuten, selv om demokratier kanskje ikke har mye appetitt på utenlandsk erobring, har de en tendens til å betrakte sine kriger som moralske korstog, hvis eneste tilfredsstillende resultat er utryddelse av ondskap. A.J.P. Taylors utsagn er treffende her: ‘Bismarck utkjempet ‘nødvendige’ kriger og drepte tusenvis; demokratier utkjemper ‘rettferdige’ kriger og dreper millioner’.
Den tredje tråden går tilbake til den kalde krigen og gjenspeiler gjenoppstandelsen av stammen av profesjonelle krigere fra den kalde krigen, hvis intellektuelle kapital ble ødelagt av utsiktene til den normaliserte freden som åpnet seg i 1991. Men historien tyder på at kapitalen deres ble tvilsomt ervervet.
To nyere bøker av Sergey Radchenko og Vladislav Zubok** gir et russisk perspektiv. Amerikanerne så på den kalde krigen som en ideologisk kamp mellom demokrati og totalitarisme, mens sovjeterne (som aldri brukte ordet ‘krig’) hovedsakelig var interessert i å etablere en innflytelsessfære i Øst-Europa. Med erfaringene fra både første og andre verdenskrig, så de et pro-sovjetisk Øst-Europa som en viktig buffer mot fremtidige invasjoner. USA ble oppmuntret av latviske, ukrainske og polske lobbyer i Washington, til å tro at sovjetisk insistering på å gjøre Øst-Europa til en innflytelsessfære, bare var et forspill til forsøket på å underlegge seg hele Europa.
I dag brukes nøyaktig det samme feilaktige resonnementet for å rettferdiggjøre Europas opprustning mot Russland. Buffersoner, innflytelsessfærer (så vel som Monroe-doktriner) kan være motbydelige for vår ‘regelbaserte internasjonale orden’, men de varsler ikke grenseløs ekspansjon. Det er riktig å være mistenksom overfor Putins intensjoner, uten å falle for ideen om at han aldri vil stoppe.
Faktisk er Russland under Putin en mye mindre trussel mot Europa enn Russland var under Stalin, ikke minst fordi Stalin hadde millioner av menn under våpen, mens Putin knapt kan mønstre nok styrker til å underlegge seg Ukraina. Bildet av et territorielt glupsk Russland har blitt skapt av vestlige utenrikspolitiske etablissementer, støttet av deres stadig sultne militære interesser. Eisenhower advarte mot det ‘militærindustrielle komplekset’. Dagens krigere fra den kalde krigen tilbyr et «forsvarsindustrielt kompleks», eller «militær keynesianisme», for å rettferdiggjøre å flykte fra sine selvpålagte finanspolitiske regler.
Den store verdien av Trump-intervensjonen er å bryte en fastlåst situasjon av gjensidig forsterkende paranoia, og åpne veien for en ny sikkerhetsarkitektur som adresserer behovene til både Ukraina og Russland.
Selv om vår regjering har gitt opp håpet om en ukrainsk seier, avviser den fortsatt alt snakk om ukrainske territorielle innrømmelser. Ordene «fred gjennom kompromiss» passerer aldri leppene. Målet med et voksent britisk – og europeisk – diplomati bør nå være å overtale ukrainerne til å akseptere realiteten av begrenset, men reell uavhengighet, frukten av deres vellykkede motstand mot det russiske forsøket på å gjenopprette landets servile status.
En fred gjennom kompromiss vil etterlate et mer kompakt, og derfor mer styrbart land, hvis vei til NATO kan bli blokkert, men hvis vei til EU vil bli åpnet.
Noter:
*For mer, se Richard Sakwa, Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (2015).
**Anmeldt av Sheila Kirkpatrick, LRB 20 mars 2025.
Denne artikkelen er hentet fra The Realist Review:
Europe’s Misguided Interventions
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
UK Parliamentarian DESTROYS Western War Propaganda | Lord Robert Skidelsky
EU Chaos On Tariffs: Scared Leaders, Ukraine Mania, No Plan; AfD Surges; Big Russian Breakthroughs
Robert Skidelsky er medlem av det britiske overhuset, professor emeritus i politisk økonomi ved Warwick University, og forfatter av en prisbelønt trebindsbiografi om John Maynard Keynes.
