oss 150 kroner!
I Norge har myndighetene bestemt av hver av oss skal ha et lager for ei uke hjemme hver av oss. Men det er bare 2 av 10 som har dette, på tross av at hele befolkninga har fått ei brosjyre i posten om dette tidligere i høst.
Myndighetene har ellers ingen plan B, vi er under 40% sjølforsynt i landet og dette ser det ikke ut som om myndighetene klarer å øke på tross av ønsker og fagre løfter. Kornsiloene som blei revet eller ombygd har ikke blitt erstatta på tross av fagre løfter.
Det er ingenting som tyder på at vi vi få flere bønder i dette landet og sjøl om beredskapskommisjonen har påpekt viktigheten i dette, gjøres det svært lite fra regjeringshold for å endre forholdene.
Fiskeripolitikken er heller ikke mye å rope hurra for, kvotene er redusert, men EU har fått mer enn på mange år; noe vi skreiv om her på steigan.no
Vi lever i et land som i det store og hele ikke har noen Plan B for kriser av noe slag, samtidig som de roper og skriver om kriser rett som det er, bidrar de til å kjøre oss nærmere kriser av flere slag gjennom sin politikk.
En kan virkelig spørre seg om vi har de rette folka ved roret.
De siste dagene har det vært krise på grunn av snøfall, sjøl en slik ting som snøfall i Norge på vinterstid har vi dårlig beredskap for.
En rask titt på nyheter rundt og etter jul vitner om kaos på mange områder, en skulle ikke tro vi levde i et av verdens rikeste land.
22 timer for å komme til en legetime på sykehus:
13 timers stans på togene 1. juledag.
Jernbanetilsynet skal føre tilsyn med togstans
Matkøene før jul, 16 desember skriver Nettavisen: På de verste dagene, som gjerne er fredager og matutdeling, kan køen bestå av 1000 personer som gjerne må stå i tre timer før de får det de trenger.
Det har kommet et forslag om å legge ned postombæring, posten skal slutte å levere brev hjem til folk, foreslår et utvalg oppnevnt av regjeringen.
Nå har man gått ut og bedt folk på Sør- og Østlandet å holde seg hjemme på grunn av snøvær.
Et samfunn som ikke tar vare på folk eller er opptatt av å sikre trygghet og folks behov, er ikke mye til samfunn. Det er en offentlig fattigdom – det velferdssamfunnet som mange skryter av, råtner på rot. Det er god grunn til å være bekymra.
For to år sia (14. januar 2023) skreiv jeg en artikkel her på steigan.no: Vi lever i et land hvor myndighetene ikke tar beredskap på alvor – hvor begynner vi? Her skisserte jeg noen muligheter, da vi gikk inn i et nytt og år og nye år burde inneholde nye muligheter.
Jeg vil gjenta disse i dag:
To strategier som kan styrke den individuelle og lokale motstandskraften mot påkjenningene vi står overfor, er etableringen av lokale sjølbergingssystemer og styrking av fellesskapsnettverk.
Ved å bygge et sterkt lokalt sjølbergingssystem reduserer du matusikkerheten, og ved å bygge et fellesskapsnettverk av spesialister reduserer du effektene av et smuldrende finanssystem ettersom du ganske enkelt kan bytte varer og tjenester.
Det sto også en interessant artikkel av James Rebanks i UnHerd den 21. desember. Det er ingen plan for matberedskap i Storbritannia.
“Britain probably has less than a week of food supplies.”
James Rebanks skriver om den lave sjølforsyninga, utfordringene med industrilandbruket og mangel på en plan B. Han skisserer også hva en politikk for å endre på dette bør inneholde.
Han skriver:
Jeg begynte å stille spørsmål om matsikkerhet under Covid, og som en løs tråd i en genser, jo mer jeg trakk, jo mer begynte min allerede svake tro på det nåværende matsystemet å slite. Det jeg lærte er ærlig talt litt skummelt.
Mange mennesker antar at et sted i Storbritannia er det skur fulle av mat som vi vil dele ut i en katastrofe. Det er vel et korn- eller smørfjell et sted? Sikkert den britiske regjeringen har en plan for en slik krise?
Nei. Ingen lagerskur. Ingen butikker. Ingen fjell med mat. Ingen plan.
Alle politikere sier at matsikkerhet betyr noe, men ingen innrømmer at vi i utgangspunktet ikke har det. Storbritannia har sannsynligvis mindre enn en uke med matforsyninger. Den eneste maten i Storbritannia er det som er i hyllene i supermarkedene våre nå, og det som er i lastebilene deres på vei til butikkene.
James Rebanks skriver også om hvordan britene bør øke den nasjonale sjølforsyninga og lagerkapasitet. Han skriver videre:
Vi trenger mye mer hagebruk spredt over hele Storbritannia. Vi trenger frukthager og bygårder. Vi trenger et stort antall små og mangfoldige næringsmiddelbedrifter for å spre risiko i matsystemet og unngå flaskehalser. Og vi må støtte regenerative og naturvennlige gårder som er mindre avhengige av importerte råvarer som syntetisk gjødsel. Faktisk trenger vi flere gårder, ikke mindre, fordi gigantiske industrielle gårdene ofte er de mest risikofylte av alle. Siden de spesialiserer seg på masseproduksjon av råvarer, har de en tendens til å stoppe opp når de ikke kan bli kvitt grisene, kyllingene eller melken fordi et prosessanlegg slutter å fungere. De er også de mest sårbare for epidemier.
Videre må vi lage gårder med lukkede næringskretsløp som utnytter blandet husdyr og avling for å gjenopprette jord og skape motstandskraft. Vi bønder kan ikke påstå at vi opprettholder matsystemets fremtid hvis vi forringer jordsmonnet vårt – den strategien kan produsere billig mat akkurat nå, men bare på bekostning av fremtiden vår. Og ingen sivilisasjon har noen gang overlevd som lar viktige næringsstoffer lekke ut av matsystemet. Vi trenger avfallet vårt for å gå tilbake på jordene våre, i stedet for å spyle det bort.
Mye av jordbruket vi trenger, for eksempel økologisk hagebruk uten jordbruk, er menneskeintensivt – det er avhengig av menneskelige hjerner og dyktige hender, ikke magiske bioteknologiske løsninger. For å gjøre disse endringene, trenger vi en helt ny generasjon med strålende bønder og radikal nytenkning. Massevis av unge mennesker, inkludert datteren min, ønsker å drive jordbruk, men kapitalen som kreves for å ta på seg en gigantisk industridrift, gjør det til en fantasi.
Endring vil kreve dristig handling og samlet tenkning på tvers av offentlige avdelinger. Vi ser ut til å ha mistet troen på regjeringens evne til å løse problemer. Men minn deg selv på at vi en gang rasjonerte mat for å overleve en krigsblokade. (Bemerkelsesverdig nok var de fattigste 25 % av befolkningen sunnere under rasjonering enn de noen gang hadde vært før, med tilgang til god mat for første gang.) Og minn deg selv på at vi opprettet den nasjonale helsetjenesten. Vi kan gjøre vanskelige ting – og noen ganger må vi det.
Planlegging og levering av matsystem bør være kjernen i progressiv politikk – en prioritet for investeringer, selv i innstramminger. Og det er en investering, ikke et tilskudd. Det vil gjøre oss alle sunnere, lykkeligere, tryggere og mer velstående. Det vil gagne de fattigste mest.
