oss 150 kroner!
Her er hva etablissementet har i vente for oss – og det er ikke pent.
The American Conservative – 26. september 2024
12. september tok Senatets minoritetsleder Mitch McConnell til overkammerets gulv for å berømme arbeidet til den tverrpolitiske kommisjonen for den nasjonale forsvarsstrategien, et kongressoppnevnt panel drevet fra RAND Corporation. McConnell, som oppsummerte rapportens funn, sa:
Alle våre kolleger som ennå ikke har sett nærmere på denne rapporten, bør gjøre det. Men jeg vil gjerne gjenta noen av konklusjonene som jeg diskuterte forrige måned, da bevilgningskomiteen ferdigstilte lovgivningen om forsvarsutgifter for det kommende året. Dette burde fange vår oppmerksomhet:
Fra rapporten, sitat: «Det amerikanske militæret mangler både evnene og kapasiteten som kreves for å være trygg på at det kan avskrekke og seire i kamp».
Et ytterligere sitat: «Den amerikanske forsvarsindustrielle basen (DIB) er ikke i stand til å møte utstyrs-, teknologi- og ammunisjonsbehovene til USA og dets allierte og partnere».
Og, sitat: «Den amerikanske offentligheten er stort sett uvitende om farene USA står overfor eller kostnadene (økonomiske og andre) som kreves for å forberede seg tilstrekkelig».
Les: Commission on the National Defense Strategy
Journalisten og storstrategen Walter Lippmann skrev i de første månedene av første verdenskrig: «Selv om det krever like mye dyktighet å lage et sverd som et plogskjær, krever det en kritisk forståelse av menneskelige verdier for å foretrekke plogskjæret». Og, om noe, «menneskelige verdier» glimrer med sitt fravær i anbefalingene fra RAND-kommisjonen, i rapporten om nasjonal forsvarsstrategi, som, hvis den blir iverksatt, vil sette USA på den permanente krigssti, som sannsynligvis vil fremprovosere – kanskje samtidig – kriger i Asia, Europa og det utvidete Midtøsten.
Rapporten er derfor nødvendigvis avhengig av forskjønnende omskrivinger og det misvisende, ukontroversielle fagspråket til forsvarseksperter. Som svar på trusselen som utgjøres av det nye «grenseløse»-partnerskapet mellom Russland og Kina, anbefaler rapporten det den kaller en «Multiple Theatre Force Construct» fordi, etter rapport-forfatternes syn, verken de tidligere «bipolare kaldkrigs-konstruksjonene eller to-krigs-konstruksjonen utformet etterpå, for separate kriger mot mindre kapable bandittstater … møter dimensjonene til dagens trussel eller det store mangfoldet av måter og steder der konflikt kan bryte ut, vokse og utvikle seg».
Et samlet forsvars- og etterretningsbudsjett på omtrent 1,4 billioner dollar i året? Ikke nok! «Multiple Theatre Force Construct» er i virkeligheten et forsøk på å skape det som langt mindre forskjønnende og mer nøyaktig kan kalles en «global krigssone» hvor, som rapporten fortsetter med å anbefale, USA «må engasjere seg globalt med en tilstedeværelse – militært, diplomatisk og økonomisk – for å opprettholde stabilitet og bevare innflytelse over hele verden».
Tilstedeværelse, ikke keiserdømme. Innflytelse, ikke imperium.
Rapporten viser også en dyptliggende forvirring mellom nivået på forsvarsutgiftene og, vel, resultatene. Rapporten hevder at dagens forsvarsutgifter på 3 prosent av BNP er farlig lave – og bemerker:
Under den kalde krigen, inkludert Koreakrigen og Vietnamkrigen, varierte utgiftene til forsvarsdepartementet fra 4,9 prosent til 16,9 prosent av BNP. Sammenligningen med den perioden er treffende når det gjelder størrelsen på trusselen, risikoen for strategisk ustabilitet og eskalering, og behovet for amerikansk global tilstedeværelse.
Men gitt eksemplene (amerikanske og allierte styrker mistet omtrent 170.000 mann i Korea og 280.000 i Vietnam) er det helt sikkert en sak som kan være et omvendt forhold mellom utgifter og sikkerhet.
RAND-kommisjonen snakker om nødvendigheten av ytterligere «integrering» med våre allierte. På flere punkter insisterer rapporten på «uunnværligheten» til våre allierte, som vi må utdype vårt samarbeid med. USA «må fortsette å investere i å styrke sine allierte og innlemme sin militære (og økonomiske, diplomatiske og industrielle) innsats med deres». Likevel, som vi har sett i tilfellet med den nå tiår-lange innsatsen for å vri Ukraina inn i NATOs bane, er det endeløse søket etter allierte også en søken etter endeløse problemer.
Rapporten er i stor grad et produkt av den tidligere demokratiske representanten Jane Harman, som fungerte som RAND-kommisjonens leder.
Lesere husker kanskje at Harman i 2006 ble plukket opp på en avlytting, der hun lovet en israelsk spion at hun ville drive lobbyvirksomhet overfor føderale påtalemyndigheter, for å ta lett på to tjenestemenn fra American Israel Public Affairs Committee, eller AIPAC. Til gjengjeld for denne hjelpen tilbød den israelske agenten å drive lobbyvirksomhet overfor daværende Demokrat-leder i Representantenes hus, Nancy Pelosi, for å utnevne Harman til leder av etterretningskomiteen i Representantenes hus.
I et normalt land ville Harmans tilbud om å undergrave en føderal sak til fordel for en fremmed makt, som sittende medlem av Kongressen, ha ført henne i fengsel. I det minste ville hun blitt behandlet som persona non grata -en uønsket person, blant de store og gode i Washington. Men i stedet ble Harman, kona til en California-milliardær som senere ble eier av Newsweek, utnevnt til CIAs eksterne rådgivende styre bare et par år etter at hennes motytelse ble fanget på bånd. På toppen av alt, kommisjonen var full av interessekonflikter, som en rapport fra Quincy Institute for Responsible Statecraft påpekte i fjor.
Når det er sagt, hvis forfatterne av RAND-rapporten er klar over noen som helst risiko ved å skape en global krigssone, holder de det for seg selv. Kan en konvensjonell militæroppbygging i Det indiske hav-Stillehavet, få Kina til å oppnå kjernefysisk jevnbyrdighet med USA? Er etablissementets nonchalanse med hensyn til risikoen for å provosere Russland, en rimelig posisjon i lys av den nylige innrømmelsen fra CIA-direktør William Burns, om at «det var et øyeblikk høsten 2022», da han mente «det var en reell risiko» for Russlands mulige bruk av taktiske atomvåpen? RAND er også taus om hvorvidt det finnes alternative storstrategier som kan passe bedre til øyeblikket, for eksempel nedskjæring.
Til slutt fører RAND-rapporten en til konklusjonen som ikke kan unngås: Det amerikanske etablissementet er i seg selv en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet.
Denne artikkelen er hentet fra The American Conservative:
RAND’s Grand Plan – The American Conservative
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Også av James W. Carden:
Kondolerer på etterskudd! 75 år – Har NATO overlevd seg selv? – steigan.no
James W. Carden er en bidragsytende redaktør for The American Conservative og en tidligere rådgiver for det amerikanske utenriksdepartementet.
