oss 100 kroner!
10. februar 1986
Grizzly introduserte meg som kapitalist på julebordet, fordi jeg har karra til meg ei hytte på fjellet. Som hevn lovet jeg å skrive et pent stykke om han i Klassekampen.
Situasjoner som knytter folk sterkt sammen er fine. Ofte har de en under eller overtone av kamp eller katastrofe, kanskje er det derfor samholdet og fellesskapsfølelsen blir ekstra sterk. Jeg har en kamerat som jeg regner som en god venn. Han kjører under navnet Grizzly. Vi er egentlig veldig ulike. Han er bileier, jeg er sjåfør, han er blå, jeg er rød, han er tjukk, jeg er tynn. Men vi kjører begge med trailer, ligger ute mellom 250 og 300 døgn i året og er ikke redd for å ta et tak hvis det trengs.
Denne gangen var vi av sted med et kjempelass, og jeg var av forskjellige grunner passasjer hos Grizzly. Vogntoget hadde ei totalvekt på 53 tonn, noe som skulle vise seg å være i meste laget, selv midt på natta.
Han ratta, vi prata og koste oss, mintes gamle feider og friska opp minner. Tida går fort i godt selskap, og klokka nærma seg halv tre da vi skulle opp Vikesåbakken på E-18. Dette var før vi fikk intercoolere, og Grizzly måtte ned adskillige gear på 141’en, men plutselig ville ikke bilen dra lenger. Laveste gear innkobla, clutchen ut, og ingen reaksjon.
Så der stod vi. Jeg hoppa ut og la meg under. Mellomakselen sveiv, men ingen kraft kom ut til drivhjula. Enten var kardangen gåen, eller så hadde vi klippa av en stikkaksel. Grizzly slo på sperra og prøvde igjen. Samme resultat. Det tyda på kardangen. Jeg så for meg tusenlapper med vinger, men bileieren var like rolig.
Vi fikk på oss kjeledressene og begynte å skru ut stikkakslingene så vi kunne taue bilen vekk. Før vi var ferdig med jobben hadde det stoppa tre andre biler. Det var gamle kamerater av Grizzly, og selv om jeg er Scania-mann, så varma det at de tre Volvoene stansa. De fleipa litt med Scania og drivlinje. Sjefen deres kjørte den nye F-12eren sin opp til toppen av bakken, kobla fra hengeren og kom tilbake. Så kobla vi 141’en til Volvoen, og kobla fra hengeren. Etter å ha slept bilen opp til Fuglestads verksted på toppen av bakken, var det å gå ned og hente hengeren på samme vis.
Klokka var halv fire om morran. Jobben var avslutta. Lønna var en sigar til hver enkelt. Den blir røykt i denne spesielle stemninga, med fire store dieselmaskiner som står og brummer fredelig på tomgang, lysa som står ut i mørket, damp og frostrøyk som stiger opp mot himmelen som svakt begynner å lysne i øst.
Noen er Høyrefolk, noen er kommunister, noen er bileiere og noen sjåfører, men i disse situasjonene, på landeveien, er det ikke slik skillet går. Her er vi kamerater. Vi hjelper hverandre. Vi står sammen om en tøff og til tider knallhard jobb. De store drittsekkene er langt borte, bak store skrivebord, de små drittsekkene kjører forbi uten å hjelpe.
Vi er arbeidsfolk, og det er vi stolte av.
Denne arikkelen ble publisert i avisa Klassekampen 10. februar 1986.
