oss 100 kroner!
«En redaktør skal alltid ha pressens ideelle mål for øye. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet. Gjennom sin avis skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling» (utdrag fra redaktørplakaten).
«Nyhetstjenesten har plikt til å bringe alle vesentlige nyheter så hurtig som mulig uten at hurtigheten går utover riktigheten. En nyhet må ikke holdes tilbake uten hvor det foreligger helt spesielle omstendigheter» (NRKs programregler, pkt. 16, b).
«En fri presse (…) kan ikke gi etter for press fra noen som ønsker å hindre fri informasjonsformidling, fri adgang til kildene og åpen debatt. Samtidig har pressen et ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk i rimelig utstrekning» (utdrag fra pressens Vær varsom-plakat).
Overskriften er hentet fra en bok som har undertittelen En rapport om listesak, Loran C og partiske nyheter og som ble gitt ut i 1979. Den ble skrevet av Svein Erik Bakken, John Arne Markussen og Kai Rosenberg og kan i dag bestilles fra Falken forlag. https://falkenforlag.no/ Sitatene er fra bokas innledning. Sidehenvisninger i denne artikkelen viser til boka.
Hvorfor omtale av en så gammel bok? Kanskje fordi den gir bekreftelse på det mange har kommet fram til, særlig de seinere åra, at norske medier slett ikke er så frie, kritiske og uavhengige som vi blir fortalt. Kanskje fordi boka viser at mediene har en overdreven respekt for Stortinget og slik lar Stortinget eller regjeringen (som skal representere flertallet i Stortinget) hindre nettopp «fri informasjonsformidling, fri adgang til kildene og åpen debatt».
Ny Tid ble nektet adgang til Stortinget i et halvt år fordi de i et tilfelle refererte fra et hemmelig møte i Stortinget. «Bare to ganger etter krigen har norske aviser blitt vist ut fra Stortinget. De to tidligere sakene gjaldt toll og avgiftsspørsmål» (side 56).
Har det skjedd noen gang etter 1979? Ikke meg bekjent. Men så har da også norske medier blitt mindre kritiske siden da. Det at flere journalister har blitt arrestert i land som Russland og Hviterussland kan i prinsippet skyldes at de er mer kritiske enn norske journalister.
«NRK er en del av det norske statsapparatet. Og bryter NRK Stortingets regler, vil Stortinget ta konsekvensen av det. Elster (kringkastingssjefen) mener at brudd på Stortingets vedtatte regler kan føre til reaksjoner som avsettelse av kringkastingssjef, og dermed innsnevring av NRKs handlefrihet (…) det NRK ikke kan gjøre er å gå i mot Stortingsvedtak» (side 59/60).
Det foreligger altså en forventning om at norske medier skal ta del i politikernes hemmelighold/konspirasjoner og kringkastingssjefers uttalelser, også etter Torolf Elster, viser at de aksepterer det.
Uttalelser fra medieforskeren Hans Fredrik Dahl i anledning Loran C-saken blir gjengitt slik: «Mange norske redaktører delte NRKs respekt for Stortinget, og at de overlojalt retter seg etter Stortinget. Det førte til at NRKs syn ble lik de fleste avisers vurderinger» (side 62). «NRK og NTB ble på en måte stående som opinionsledere. Dermed ble også mangelen på sjølstendighet og egne vurderinger blant de øvrige norske redaktører blottlagt» (side 109).
Arbeidernes pressekontor (nå Avisenes Nyhetsbyrå, som eies av 31 norske aviser samt A-pressen) mente at det ikke er opp til dem å vurdere hva som kan trykkes, for «et flertallsvedtak i Stortinget må vi respektere» (side 64).
Jeg leste boka først ganske nylig og den ga meg en påminnelse om når og hvorfor jeg begynte å bli interessert i politikk og medienes samrøre med politikerne. Jeg undret meg allerede som tenåring over at mange medier ville holde forhold, til og med lovbrudd, hemmelige snarere enn å avsløre dem. Dessuten viste det seg på 1970 og 80-tallet at forhold som helst skulle holdes hemmelig for nordmenn var kjent i andre land eller i bøker utgitt i Norge, og at norske journalister som ‘avslørte’ slikt ble arrestert. Jeg husker særlig den såkalte Ikkevold-saken. https://no.wikipedia.org/wiki/Ikkevold-saken
De fleste mediene opptrådte som om hemmelighold av noe var det samme som at det var forbudt å omtale det. Og mediene opptrådte da, som nå, som beskyttere og portvoktere for de narrativene eller ‘sannhetene’ som noen hadde blitt enige om. «En lang rekke redaktører trodde at fordi opplysningene var stemplet hemmelige, ville det være straffbart å bruke dem. Pressen har imidlertid ikke avlagt noe taushetsløfte overfor staten (…) Bare et fåtall aviser brukte pressefriheten» (side 111). I dag er det knapt flere enn steigan.no som bruker den.
Jeg gjengir også en uttalelse fra den legendariske høyestrettsadvokaten Alf Nordhus, som var jurdisk rådgiver for Norsk Journalistlag:
«Hos oss er vel pressefriheten reell så lenge du ikke angriper maktstrukturene. Så lenge har du pressefrihet. Men angriper du disse. Da har du ikke denne frihet lengre (…) Man har inntrykk av at i sentrale avisredaksjoner er regelen den at kommer det et direktiv fra sentrale hold, skal det gjelde et lojalitetsbånd. Da er det fare på ferde» (side 90/91).
Hva er Redaktørforeningen til for? For at redaktørene skal bli enige om hva norske medier skal fortelle det norske folk, om hvem som skal være helter og skurker og hva som IKKE skal fortelles, i samspill med regjeringer og storting?
Hvorfor ble Redaktørforeningen opprettet først i 1950, året etter at NATO ble dannet?
Fordi det ble nødvendig med større kontroll over mediene, mer samkjøring med USAs medier og flere løgner? Regjeringens sikkerhetsutvalg ble forøvrig dannet i 1949, som følge av at Norge ble med i NATO (side 21). https://snl.no/Regjeringens_sikkerhetsutvalg
«Noen av oss har snakket sammen», het det gjerne da Einar Gerhardsen og hans menn styrte landet. Men hva er det om ikke definisjonen på en sammensvergelse eller konspirasjon, enten den er god eller dårlig? Og hvem har snakket sammen? Det har vist seg at ledende medier var med blant disse «noen» som hadde snakket sammen.
Når opposisjonelle APere og andre fikk høre at disse mennene hadde snakket sammen skjønte de at den aktuelle saken allerede var mer eller mindre avgjort. Da hadde kanskje radio, TV og andre medier, i samråd med ‘noen’, allerede en stund dekket saken på en måte som hadde skapt en følelse av selvfølgelighet, av uunngåelighet og at det var nytteløst å kjempe mot. Stortingsmelding nr 15 (2008-2009) sier noe om hvordan slikt foregår i dag:
Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører.
De store mediene skaper altså i en del tilfeller, i ‘konspirasjon’ med ledende politikere og tilknyttede organisasjoner, enighet om og aksept for politiske endringer som ‘noen’ har bestemt seg for, før det blir aktuelt med votering i Stortinget. Det er «manifactured consent», eller fabrikert samtykke/konsensus, som Walter Lippmann kalte prosessen allerede i 1922, i sin bok Public Opinion. «En teknikk som brukes for å kunne kontrollere samfunnet».
Det er en teknikk som skaper et inntrykk av at det ikke finnes noe alternativ til endringene som ‘noen’ vil ha og en følelse av at det er nytteløst og eventuelt risikabelt å kjempe imot. Disse ‘noen’ er ofte bare en liten klikk av mennesker og det dreier seg om endringer ovenifra, ikke fra ‘gølvet’ eller grasrota.
Man trenger altså ikke flertall for å skape enighet/endringer i et demokrati så lenge man har et velsmurt PR og beslutningsapparat. Hvorvidt endringene er gode eller hvem de er gode for, det er en annen sak. Det viser seg ofte flere år etterpå (når det er vanskelig eller umulig å reversere prosessen). Nå vet vi for eksempel at endringer i måten elektrisitetsforsyning skjer på i Norge har ført til langt høyere strømpriser enn det vi ble forespeilet for få år siden. Og det var ikke noe folkelig opprør som førte til nevnte endringer, de kom ovenifra. Eller fra sør, fra Brüssel og EU, noe som gjør at det er svært vanskelig å reversere dette, også fordi det finnes liten politisk kraft og vilje til å trosse EU blant politikerne i Norge, som i strid med to folkeavstemninger har bundet Norge til EU gjennom EØS, ACER og andre ordninger.
Hadde noen snakket sammen før mediene begynte å gi Russland skylda for sprengningen av Nord Stream? Se denne artikkelen:
