oss 100 kroner!
Norske medier bedriver stadig kampanjer for eller mot politikere i andre land. Hvorfor gjør de det, tenkte jeg tidligere.
For et par uker siden fikk jeg svar på det gjennom en Facebook-venn. Jeg husker ikke hvem det var, men det skjedde da vi diskuterte Trump. Han fortalte at det foregår et europeisk samarbeid for å fremme eller svekke politikere, og at samarbeidet mot Trump retter seg mot millioner av amerikanere som bor i Europa og som stemmer ved USAs ambassader rundt omkring.
Dette samarbeidet kan naturligvis vippe et USA-valg i favør av den kandidaten som vestlige eliter har blitt enige om i lukkede om. Og de hater som kjent Trump. Slik har Trump blitt forhatt også i Norge.
Ikke sånn å forstå at jeg digger Trump. Men heller han enn Biden. I dag tenker store deler av USAs befolkning på Trumps tid som president som ‘gode gamle dager’. Men det skjønner ikke en gjennomsnittlig mediebruker i Norge, som kun blir fortalt det negative med Trump.
Etter hvert som jeg tenkte på det Facebook-vennen sa kom jeg til å tenke på at det finnes noe som heter Den europeiske kringkastingsunion. Jeg gjentar: union, og den breier seg over mer enn Europa. Naturligvis får den også direktiver fra USA.
Norsk Wikipedia:
«Den europeiske kringkastingsunion, som oftest forkortet EBU eller UER, er verdens største sammenslutning av nasjonale tv- og radioselskaper. Unionen omfatter 112 kringkastingsorganisasjoner fordelt på 68 medlemmer i 54 land i Europa, Midtøsten og Nord-Afrika. I tillegg har unionen rundt 31 partnerorganisasjoner over hele verden. Til sammen drifter EBUs medlemmer nærmere 2000 tv-, radio- og nettkanaler. Medlemmene kringkaster på mer enn 160 språk, og de når over 1 milliard seere verden over. EBU ble grunnlagt 12. februar 1950 i Torquay i England. I 1993 slo EBU og International Radio and Television Organisation (OIRT) seg sammen, og dermed kom de sentral- og østeuropeiske landene inn i unionen. OIRT var den østeuropeiske versjonen av EBU (Russland og Hviterussland har blitt suspendert, min bemerkning).
På TV-siden er det viktigste samarbeidet utveksling av nyhetsinnslag og bilder (slik foregår altså ensrettingen, min kommentar) gjennom Eurovisionsnettverket. Dessuten står EBU for flere felles sportssatsinger (der Russland og Hviterussland også har blitt ekskludert). Unionen har hovedkontor i Genève i Sveits, med kontorer i USA, Asia og Russland. Rundt 350 ansatte jobber i EBU.
Unionen er også vert for flere store kultur- og kunstarrangementer, der Eurovision Song Contest er det mest kjent kjente» (der Russland og Hviterussland også har blitt ekskludert).
EBU aksepterer altså Israel, men ikke europeiske Russland og Hviterussland.
Her snakker vi riktignok ‘bare’ om radio og TV-mediene. Men de er tross alt viktigst. Dessuten er de fleste øvrige medier samkjørt med dem. I hvert fall i Norge.
Hvilke andre politikere har fått samme type behandling som Trump? Mange, som Corbyn, Orban, Putin, Lukashenko, Assad, Gaddafi og Maduro.
Hvilke eksempler har vi på at mediene fremmer politikere i andre land?
Generelt kan vi si ‘Demokratenes’ kandidater i USA. Støtten til Biden er dog ganske lunken, da det er umulig å være entusiastisk for ham. Det vil dessuten se for dumt ut.
Men støtten til Zelensky er ikke lunken. Blant de mest kjente øvrige eksemplene de ti siste årene er Alexej Navalnyj og «den hviterussiske opposisjonslederen», som de kaller henne: Svetlana Tikhanovskaja. De har det tilfelles at de er upopulære i sine hjemland, men populære blant vestlige beslutningstagere, som bruker dem i propagandakrigen og som ønsker å bruke dem som marionetter ala Zelensky hvis de likevel skulle bli ledere i sine respektive land. Med all den positive omtalen de får i Norge kan vi gå ut i fra at de får mange stemmer fra russere og hviterussere i Norge.
Mest aktuell nå, bortsett fra Zelensky, er Boris Nadezjdin (60).
«Etternavnet betyr håp (…) alle skjønner hva han snakker om når han understreker behovet for fred. Når han sier at soldatene må komme hjem. Og når han sier at alle politiske fanger må slippes ut av fengsel. For disse ordene får han oppsiktsvekkende stor og synlig oppslutning» – Dagbladet.
«De siste ukene har russerne stått i lange køer over hele landet for å støtte Boris Nadezjdin. Han vil utfordre Vladimir Putin i presidentvalget i midten av mars» – Aftenposten.
«Over hele landet står folk i kø for å støtte liberale Boris Nadezjdin» – Nettavisen
«Folk har faktisk stått i kø for å signere sin støtte til ham. Det viser at det er mange russere som vil ha en slutt på krigen» – VG.
«Boris Nadezhdin: Putin’s would-be opponent vows to end Ukraine war»– BBC
«Presidential candidate running against Putin vows to end Ukraine invasion» – CNN.
«Long lines have popped up in Russia and beyond to get Boris B. Nadezhdin, an antiwar candidate, onto the ballot for Russia’s presidential election in March» – New York Times.
«Kritikk av president Vladimir Putin er svært sjelden kost i dagens Russland. Og kritikk av russernes angrepskrig i Ukraina er forbudt ved lov. Derfor er det overraskende at Boris Nadezjdin har kommet så langt som det han faktisk har i sitt forsøk på å bli presidentkandidat i Russland» – NRK.
Det finnes ellers også mange russere i Russland som bruker vestlige medier. I denne artikkelen håper jeg derfor at jeg har gitt forklaringen på hvorfor Boris Nadezjdin «har kommet så langt» OG hvorfor norske/vestlige medier er så ensrettet. Mange medier kan gi et inntrykk av mangfold. Men man trenger knapt mer enn ett av de jeg har nevnt her.
Også Donald Trump vil ha slutt på krigen, samt mange nordmenn. Så hvorfor får ikke de god omtale? Fordi norske/vestlige medier og eliter antar at de vil kunne inngå fred på vilkår som er ugunstige for Ukraina. Men det de/vi sier er tvert imot at fred nå vil gi bedre vilkår for Ukraina enn fred om et år og at fred for for to år siden ville ha gitt laaaaaaangt bedre vilkår for Ukraina enn fred nå.
