oss 150 kroner!
Omkring år 1900 var verden oppdelt mellom imperialistiske makter og det var ikke mulig for noen å erobre nye områder uten å komme i konflikt med en annen stormakt. Vladimir Lenin skriver om dette i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium (1916/1917), hovedsakelig fra kapittel VI («Oppdelingen av verden mellom stormaktene») og VII («Imperialismen som et særegent stadium i kapitalismen»). Selv om du skulle være skeptisk til Lenin tror jeg du vil finne hans betraktninger svært verdifulle selv i dag.
Av Pål Steigan.
Lenin siterer og kommenterer geografer og statistikk for å vise at kolonipolitikken har fullført oppdelinga av «ubesatte» territorier:
«Som det ikke finnes noen ubebodde territorier – det vil si territorier som ikke tilhører noen stat i Asia og Amerika – er det nødvendig å utdype Supans konklusjon og si at det karakteristiske trekk ved perioden vi behandler, er den endelige oppdelingen av kloden – endelig, ikke i den forstand at omoppdeling er umulig; tvert imot, omoppdelinger er mulige og uunngåelige – men i den forstand at de kapitalistiske landenes kolonipolitikk har fullført erobringen av de ubebodde territoriene på vår planet. For første gang er verden fullstendig oppdelt, slik at i fremtiden er bare omoppdeling mulig, dvs. at territorier bare kan gå fra én «eier» til en annen, i stedet for å gå som eierløst territorium til en eier».
Han oppsummerer videre med tabeller over kolonier og viser den massive økningen i koloniområder for stormaktene mellom 1876 og 1914.
I samme kapittel understreker Lenin at etter full oppdeling kan videre ekspansjon bare skje ved å ta fra andre – noe som fører til konflikt:
«…den endelige oppdelingen av kloden – endelig, ikke i den forstand at omoppdeling er umulig; tvert imot, omoppdelinger er mulige og uunngåelige… For første gang er verden fullstendig oppdelt, slik at i fremtiden er bare omoppdeling mulig…»
Dette knyttes direkte til imperialismens natur som monopolkapitalisme og rivalisering mellom stormaktene.
Definisjonen av imperialisme
Lenin oppsummerer fem hovedtrekk ved imperialismen::
- Konsentrasjonen av produksjon og kapital har nådd et så høyt stadium at den har skapt monopoler som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet.
- Sammensmeltingen av bankkapital med industrikapital, og på grunnlag av denne «finanskapitalen» dannelsen av en finansoligarki.
- Kapitaleksporten (i motsetning til vareeksport) får en usedvanlig stor betydning.
- Dannelsen av internasjonale monopolistiske kapitalistiske sammenslutninger som deler verden mellom seg.
- Oppdelinga av hele klodens territorier mellom de største kapitalistmaktene er fullført.
Og det siste punktet er relevant her:
«Imperialismen er kapitalismen på det utviklingsstadiet der dominansen av monopoler og finanskapital er etablert; der kapitaleksporten har fått uttalt betydning; der oppdelingen av verden mellom de internasjonale trustene har begynt, der oppdelingen av alle klodens territorier mellom de største kapitalistmaktene er fullført».
Og mer presist om overgangen:
«…og på den annen side er oppdelingen av verden overgangen fra en kolonipolitikk som uten hindringer har utvidet seg til territorier som ingen kapitalistmakt har tatt, til en kolonipolitikk av monopolistisk besittelse av klodens territorium, som er fullstendig oppdelt».
Kapitalisme utvikler seg ujamnt
Av mange grunner vil kapitalistiske land utvikle seg ujamnt. Fra Tysklands samling i 1870 til ca. 1910 var det for eksempel Tyskland som utviklet seg raskest og med mest kvalitet, ikke USA og slett ikke England. Men Tyskland var kommet seint til bordet ved oppdelinga av verden og ønsket ei nyoppdeling. Det kunne bare oppnås gjennom krig.
Frykten for det tomme rom
I imperialismens tid har det hele tida vært en kamp mellom ulike stormakter. Kampen har dreid seg om markeder, tilgang til billig arbeidskraft, råvarer, energi, transportruter og militær kontroll. Og de imperialistiske landa deler opp verden seg i mellom etter styrkeforhold. Men de imperialistiske maktene utvikler seg ujamnt. England rådde en gang over hele verden, men ble tatt igjen og forbigått av USA, og på enkelte områder også av Tyskland. Denne ubalansen som da oppstår skaper grunnlag for en nyoppdeling av verden ut fra det nye styrkeforholdet. Til sjuende og sist er krig den måten imperialismen bruker for å avgjøre hvordan denne nyoppdelinga skal bli.
Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder, vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.
I det tjuende århundret var det to enorme kriger som begge ble utløst på grunn av denne ubalansen.
Verdenskrigene var kriger om hegemoni, om økonomi, om kontroll – om nyoppdeling. Etter 1. verdenskrig møttes stormaktene i Versailles for å slå fast det nye maktforholdet og den nye oppdelinga. Taperne i krigen, Tyskland, Russland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble desimert og stykket opp, og enten gjort om til maktesløse enheter eller erobret av seierherrene.
Balkan, som hadde vært kontrollert av Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble delt opp på denne måten. Jugoslavia ble konstruert av seierherrene i Versailles. Det osmanske riket mistet all sin kontroll over Midt-Østen og Nord-Afrika, og inn kom England og Frankrike og delte byttet mellom seg. Vi lever fortsatt med en konflikt som sprang rett ut fra 1. verdenskrig og Versailles, nemlig palestinakonflikten.
Seierherrene i 2. verdenskrig møttes i Jalta på Krim og der bestemte Roosevelt, Churchill og Stalin den nye oppdelinga av Europa. Både Versailles-avtalen og Jalta-avtalen holdt seg gjennom hele den kalde krigen. Selv ikke opprøret i Ungarn eller Sovjets og dets alliertes innmarsj i Tsjekkoslovakia førte til noen endring av dette mønsteret.
Sovjetunionens sammenbrudd
Det dramatiske skillet kom ved innledninga til nittitallet. I 1991 opphørte Sovjetunionen å eksistere, og snart var også østblokka en saga blott. Og dermed var balansen brutt, den som hadde opprettholdt den gamle orden.
Og nå lå et enormt område klart for nyoppdeling. Det svekkede Russland klarte knapt å ta vare på eget territorium, og slett ikke det området som i sin tid var kontrollert av Sovjetunionen. Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultatet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.
(Les: Krig i vår tid.)
Dette la grunnlaget for USAs Eurasia-strategi, som dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria og Ukraina.
Da Sovjetunionen gikk i oppløsning åpent det seg det største rommet for imperialistisk ekspansjon noensinne. De fleste krigene siden er etterdønninger av dette sammenbruddet – også krigen i Ukraina. Ikke minst den..
«Da Berlinmuren brast natta til 10. november 1989, var det Jaltaavtalen som ble revet ned, for seinere å bli solgt bitvis med graffiti på av fortausselgerne ved Brandenburger-porten».
Dette skrev jeg i 1992 i ei lita bok med tittelen «Vargtid – eller myten om en fredelig verdensorden». Det som lå meg på hjertet da jeg skrev den boka, var å advare mot de enorme illusjonene som var bygd opp omkring det store og fredelige internasjonale samarbeidet som skulle vokse fram på ruinene av den kalde krigen. Mitt syn stod i skarp motsetning til det offisielle synet og den dominerende holdninga i de fleste store mediene. Slik jeg så det betydde ikke Sovjetunionens og Jugoslavias sammenbrudd innledninga til en periode med fred og samarbeid, men innledninga til en periode med krig og ustabilitet.
Når begynte tredje verdenskrig?
De forestillingene folk har om tredje verdenskrig er omtrent som i Kubrics film «Dr. Strangelove».. USA og Sovjetunionen (eller Russland) skyter atomraketter mot hverandre og ikke lenge etter er jorda omdannet til en kjernefysisk ødemark. Men hva om dette er en sjablong? Hva om krigen kommer snikende?
Kriger får navn i ettertid. Hundreårskrigen mellom England og Frankrike var i realiteten en lang rekke mindre kriger som først i ettertid fikk det navnet som er blitt hengende.
Trettiårskrigen fra 1618 til 1648 het naturligvis ikke det da den pågikk. Krigen hadde startet i Böhmen i 1618, men hadde utviklet seg til en bredere konflikt i Det tysk-romerske riket. Derfor ble den gjerne omtalt som den tyske krigen eller krigen i Tyskland. I skandinavisk (spesielt dansk/norsk) sammenheng ble den keiserlige siden ofte knyttet til «Keiserkrigen» (Kejserkrigen), selv om dette opprinnelig refererte mer til Christian IVs deltakelse på 1620-tallet.
Første verdenskrig ble i England kalt «The Great War» og først i ettertid fikk den navnet sitt.
Noen sammenlikninger
Østerrike-Ungarn erklærte Serbia krig 28. juli 1914. Russland mobiliserer og 1. august erklærer Tyskland krig mot Russland. Og så er det i gang.
Ved utgangen av september 1916 hadde rundt 12–15 uavhengige stater formelt erklært krig eller var aktivt involvert som krigførende i første verdenskrig.
Det finnes ingen presis, offisiell total for antall drepte i første verdenskrig fram til september 1916, men anslag ligger trolig på rundt 4–6 millioner døde totalt (militære + sivile) på dette tidspunktet. De store tapstallene begynte å komme i 1916:
Slaget ved Verdun (feb–des 1916): Ca. 700.000–750.000 døde/sårede totalt for begge sider (mange døde). Slaget ved Somme (fra juli 1916): Over 1 million døde/sårede totalt; bare første dag (1. juli) ca. 57.000 britiske skadd, derav ~20.000 døde. Kampene pågikk fortsatt i september.
Brusilov-offensiven (juni–sept 1916): Over 2 millioner drepte og sårede, med store russiske og østerriksk-ungarske tap.
Når begynte 2. verdenskrig? En kineser ville si at den begynte med Japans invasjon i Mandsjuria 18. september 1931.
Før Tysklands angrep på Sovjetunionen, Operation Barbarossa (22. juni 1941), var rundt 20–30 uavhengige stater eller regjeringer var aktivt involvert som krigførende.
Kina (Sino-japanske krig 1937–1941): Flest døde. Anslag på 5–10 millioner eller mer (militære + sivile) allerede før Pearl Harbor, inkludert massakrer som Nanjing (1937), bombing, sult og sykdom. Kina sto for en stor del av de tidlige tapene.
Polen 1939: Ca. 65 000–70 000 militære døde + titusenvis sivile (inkl. henrettelser). Tyske tap: ca. 15.000–17.000 døde.
Vest-Europa 1940 (Frankrike, Norge, Belgia, Nederland m.m.): Tyske tap ca. 27 000 døde i Frankrike; allierte (Frankrike, UK, andre) titusener døde + hundretusener sårede/fanget. Battle of Britain og andre luftkamper la til flere tusen.
Andre: Tidlig Holocaust og forfølgelser (titusener), Balkan-invasjoner 1941 (Jugoslavia, Hellas), og sivile dødsfall fra okkupasjon/sult. Italienske felttog i Afrika og Hellas bidro også.
Utenom Kina var altså tapstallene i annen verdenskrig relativt beskjedne før Tysklands angrep på Sovjetunionen.
I krigen mot Russland i Ukraina er 35-50 land på ulike måter med i krigen. Ca. 35 land har levert større konvensjonelle våpen i perioden 2022–2024/2025. Nesten 50 allierte og partnerland har gitt sikkerhetsassistanse ifølge amerikanske kilder. Det er altså vel så mange land involvert som de to første årene av første og andre verdenskrig.
Hvor mange mennesker er drept i kriger der USA har spilt en sentral rolle siden 1990?
Anslagene varierer sterkt, men et bredt estimat for totale dødsfall (direkte + indirekte, militære + sivile) i kriger der USA har spilt en sentral rolle siden 1990 ligger på rundt 5–6 millioner eller høyere, med store usikkerheter.
Hvis vi sier at USA innledet en verdenskrig på lavbluss i 1991, så har den tapstall som kan sammenliknes med de to første årene av de to verdenskrigene.
Ettertida får finne ut hva den vil kalle denne krigsepoken fra 1991 til nå, fred har det i alle fall ikke vært.
