oss 150 kroner!
Algeries utplassering i Niger endrer konfliktlinjene i Sahel
Algiers’ første utplassering av bakkestyrker i utlandet siden 1973 signaliserer en bredere kamp om sikkerheten i Sahel, marokkansk innflytelse og kontroll over Afrikas energikorridorer.
Algeriske soldater har krysset grensen til nabolandet Niger. Det markerer landets første offentlig erkjente utplassering av bakkestyrker i utlandet siden den arabisk-israelske krigen i 1973. En militærkolonne skal ha nådd Arlit i slutten av oktober, få dager etter at Algeries parlament godkjente et oppdrag for å beskytte energiinteresser i det nordlige Niger.
Siden 1970-tallet har Algerie i stor grad ført en politikk preget av militær tilbakeholdenhet utenfor egne grenser, samtidig som landet har opprettholdt sitt antiimperialistiske engasjement og sin støtte til frigjøringsbevegelser i det globale sør.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herAlgerie nærmer seg nå Niger og Alliansen av Sahel-stater (AES), som består av Niger, Mali og Burkina Faso. Dette skjer samtidig som den vestlige militære innflytelsen avtar og konkurrerende stormakter forsøker å skaffe seg fotfeste i Nord- og Vest-Afrika.
Tilnærmingen skjer også på bakgrunn av Algeries stadig skarpere konfrontasjon med Marokko, som har styrket forbindelsene til Israel og De forente arabiske emirater. Algerie betrakter dette som trusler mot sin suverenitet. Utplasseringen gir dessuten Algerie en sterkere posisjon i Sahel, der konkurransen om handelsruter, energiinfrastruktur og regional innflytelse tiltar.
Algeries bistand til Niger vil ikke bare styrke AES, men også bidra til større selvstendighet på energiområdet. Intervensjonen vil bidra til å beskytte Nigers oljefelt langs grensen og skape sikkerhet rundt den planlagte transsahariske gassrørledningen (TSGP), som skal transportere gass fra Nigeria gjennom Niger til Algerie.
Selv om Nigeria opprettholder nære forbindelser med Vesten, viser den nylige åpningen av Dangote-raffineriet – Afrikas største – et ønske om å utvikle landets egen energiinfrastruktur. Algeries mer selvhevdende utenrikspolitikk viser også at landet er villig til å samarbeide med nabostatene om å utvikle regional energiinfrastruktur, støtte motstandere av vestlig imperialisme og motsette seg innblanding utenfra.
Algeries tradisjon for militær tilbakeholdenhet
Frankrike innlemmet Algerie i sin egen statsadministrasjon på 1800-tallet, og den brutale frigjøringskrigen fra 1954 til 1962 etterlot dype sår.
Etter uavhengigheten ble Algerie kjent som «revolusjonærenes Mekka», der antiimperialister fra hele verden søkte tilflukt. Blant dem var Polisario-fronten, som kjempet for Vest-Saharas uavhengighet fra Marokko. Da den arabisk-israelske krigen brøt ut i 1973, mobiliserte Algerie jagerfly og sendte bistand til Egypt og Syria.
Algeries utenrikspolitikk ble mer forsiktig på 1980-tallet, under president Chadli Bendjedids ledelse og på bakgrunn av økende bekymring for Sovjetunionens tilbakegang. Muligheten for en mer offensiv utenrikspolitikk ble deretter knust av borgerkrigen mellom den algeriske regjeringen og islamistiske grupper fra 1992 til 2002.
Denne krigen førte ikke bare til at Algerie vendte oppmerksomheten innover, men også til en tilnærming til Vesten, ettersom landet samarbeidet med Washington i kampen mot al-Qaida. Denne tilnærmingen var imidlertid pragmatisk snarere enn ideologisk.
Da NATO innledet sin krig mot Libya, var Algerie blant de sterkeste motstanderne. Landet fryktet at fjerningen av Muammar Gaddafi ville destabilisere Maghreb – en bekymring som viste seg å være berettiget.
Men selv da kaoset spredte seg gjennom Maghreb og Sahel, unngikk Algerie militært engasjement utenfor egne grenser og satset i stedet på diplomati.
I 2012 brøt det ut krig i Mali da Den nasjonale bevegelsen for frigjøring av Azawad erklærte uavhengighet.
I stedet for å sende inn militære styrker forhandlet Algerie fram en våpenhvile, som ble en del av Alger-avtalene fra 2015.
I nabolandet Libya sendte Tyrkia og Qatar våpen til Den nasjonale samlingsregjeringen, mens Egypt og De forente arabiske emirater støttet den rivaliserende nasjonale stabilitetsregjeringen.
Til tross for at Algerie grenser til Libya, sendte landet ingen våpen, men understreket i stedet behovet for en fredelig løsning på konflikten.
Marokko og utfordringen i Sahel
Alt begynte å endre seg i 2020.
Som en del av Abraham-avtalene normaliserte Marokko forbindelsene med Israel, mot at USA formelt anerkjente marokkansk suverenitet over Vest-Sahara.
Dette var et alvorlig tilbakeslag for Algerie, som har støttet Vest-Saharas uavhengighet siden landet selv ble selvstendig. Det kunne også oppmuntre Marokko, som har gjort krav på deler av det vestlige Algerie.
Enda verre var det at Marokko ble et operasjonssentrum for Israel og De forente arabiske emirater, som også hadde normalisert forbindelsene med Israel.
I 2023 deltok Israel for første gang i militærøvelser i Marokko, og landet deltok igjen i 2025.
I år ble landene enige om et enda tettere militært samarbeid.
Samtidig kom Marokkos tettere forbindelser med De forente arabiske emirater på et tidspunkt da Abu Dhabi støttet separatisme og rivaliserende regjeringer i Libya, Somalia og Sudan.
Ettersom Emiratene støttet Libyas nasjonale stabilitetsregjering, fryktet Algerie å bli presset fra både vest og øst.
Som svar brøt Algerie de diplomatiske forbindelsene med Marokko i august 2021 og anklaget Rabat for å støtte kabylsk separatisme.
Algerie kom senere med den samme anklagen da landet brøt forbindelsene med De forente arabiske emirater i september 2026.
Landet økte også militærbudsjettet fra 9 milliarder dollar i 2022 til 25 milliarder dollar i fjor.
Algerie sto samtidig overfor et landskap i endring sør for sine grenser.
Det fant sted militærkupp i Mali i 2021, Burkina Faso i 2022 og Niger i 2023. Disse tre landene dannet senere AES.
På overflaten burde Algerie ha ønsket denne utviklingen velkommen, ettersom landene delte motstanden mot Frankrike. I stedet avviste Algerie kuppene.
Forbindelsene var allerede ustabile.
I løpet av det siste tiåret har Mali anklaget Algerie for å støtte amazigh-opprørere, mens Niger har fordømt landets mishandling av migranter.
Etter kuppene fryktet Algerie at regionen ville bli ytterligere destabilisert, og landet motsatte seg bruk av militær makt for å løse politiske konflikter.
Påstander om at De forente arabiske emirater bisto Mali og Niger, skapte også frykt for at disse landene skulle bli enda en operasjonsbase for Abu Dhabi.
Algeries diplomatiske innsats ble dessuten undergravd da Mali sa opp Alger-avtalene i januar 2024.
I 2023 kalte Mali hjem sin ambassadør fra Algerie og anklaget algeriske myndigheter for å ha møtt opprørere.
I mars 2025 ble forholdet ytterligere forverret da en malisk drone ble skutt ned nær grensen. Algerie hevder at dronen hadde krenket landets territorium, mens Mali hevder at den befant seg på malisk side.
Måneden etter trakk Algerie tilbake sin ambassadør og forbød flyforbindelser med Mali.
I solidaritet med Mali kalte også Burkina Faso og Niger hjem sine ambassadører fra Algerie.
Algerie gjenoppbygger forbindelsene med Sahel
Spenningene mellom Algerie og AES skulle imidlertid ikke vare.
Til tross for fortsatt vold fra opprørsgrupper har AES-regjeringene oppnådd enkelte territorielle framganger, noe som har dempet Algeries tidligere bekymringer for den politiske omveltningen i Sahel.
Siden kuppet i Mali har opprørsgrupper ikke klart å erobre og holde på ytterligere større byer, mens Mali nylig gjenerobret den strategisk viktige byen Kidal i nord.
Den territorielle kontrollen i Niger har stort sett vært uendret.
I Burkina Faso hevder regjeringen å ha økt sin kontroll over landets territorium fra 69 prosent i 2023 til 74 prosent i 2025.
Det internasjonale pengefondet (IMF) har også rapportert at sikkerhetssituasjonen har bedret seg siden Ibrahim Traoré kom til makten.
AES ble heller ikke noen operasjonsbase for De forente arabiske emirater. Tvert imot har spenningene mellom partene nylig økt.
I august 2026 slo en FN-rapport fast at De forente arabiske emirater hadde betalt 50 millioner dollar i løsepenger til militante grupper med tilknytning til al-Qaida i Mali.
Ifølge Africa Intelligence tok amazigh-opprørere i oktober kontakt med Emiratene for å be om finansiering og våpen i bytte mot gull.
Russland bidro også til å dempe spenningene mellom AES og Algerie.
Ifølge Le Monde oppfordret Russlands president Vladimir Putin og utenriksminister Sergej Lavrov AES-landene til å gjenopprette forbindelsene med Algerie.
Innsatsen lyktes.
I februar 2026 møttes Nigers president Abdourahamane Tiani og Algeries president Abdelmadjid Tebboune i Alger.
De diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet, og landene ble enige om sikkerhetssamarbeid langs grensen og utvikling av infrastruktur, blant annet den transsahariske gassrørledningen.
I juli 2026 kunngjorde Algerie og Mali at de gjenopprettet sine diplomatiske forbindelser.
I august donerte Algerie fire militærhelikoptre til Niger og sendte jagerfly for å stanse et kuppforsøk i Niamey.
Algerie går fra diplomati til militær handling
AES-landenes konflikter med De forente arabiske emirater, sammen med Russlands diplomatiske innsats, bidro til å dempe spenningene med Algerie.
Dette forklarer imidlertid ikke hvorfor Algerie nå ikke bare satser på diplomati, men også sender militære styrker – og dermed bryter med flere tiår med tilbakeholdenhet når det gjelder militære operasjoner i utlandet.
Den 21. oktober 2026 undertegnet Algerie og Niger en protokoll om militært samarbeid. Fire dager senere ble den enstemmig godkjent av Algeries parlament.
Protokollen åpner for utplassering av algeriske soldater i Madama, en tidligere fransk militærbase nær grensen til Libya.
Det ble deretter kjent at en algerisk militærkolonne hadde ankommet Arlit, nær grensen til Algerie.
Med 740 kilometer mellom Arlit og Madama – omtrent samme avstand som mellom Paris og Berlin – får Algerie et enormt operasjonsområde.
Ifølge myndighetene i Alger er oppdraget å beskytte oljeinvesteringer i det nordlige Niger.
Men Algerie har hatt investeringer i denne regionen siden 2022, noe som reiser spørsmålet: Hvorfor nå?
Forholdet til Marokko har raskt blitt dårligere på grunn av Vest-Sahara.
I løpet av de siste to årene har rundt et dusin land, blant dem FNs sikkerhetsrådsmedlemmer Frankrike og Storbritannia samt Vest-Saharas tidligere kolonimakt Spania, gitt sin støtte til Marokkos forslag om «autonomi» for Vest-Sahara.
Fire land – Colombia, Ghana, Mali og Peru – har trukket tilbake sin anerkjennelse av Vest-Sahara.
Rabat har også forsøkt å utvide sin innflytelse i Vest-Afrika gjennom Atlanterhavsinitiativet, som tilbyr Sahel-land uten kystlinje tilgang til marokkanske havner gjennom Atlantic Initiative.
Algerie sto dermed under press for å føre en mer aktiv utenrikspolitikk for å motvirke sin rival.
Utplasseringen av soldater i det nordlige Niger gir også erfaring med operasjoner i ørkenområder som ligner grenseområdene mellom Algerie og Marokko og Vest-Sahara.
Det kan dessuten hjelpe Algerie med å konkurrere med Marokko om innflytelse i Sahel. Og det sender et signal om at Algerie er forberedt på å bruke militær makt for å beskytte sine interesser.
En av risikoene er imidlertid en vestlig motreaksjon.
Libyas offensive utenrikspolitikk førte til at NATO styrtet Gaddafi og landet ble splittet.
En tilsvarende vestlig intervensjon ville i dag møte langt større hindringer.
USA har utplassert hangarskip nær Persiabukta, og ammunisjonslagrene er i ferd med å tømmes som følge av krigen mot Iran.
Frankrike har i løpet av de siste årene trukket tilbake sine militære styrker fra fem afrikanske land og kraftig redusert sitt militære nærvær i ytterligere to. Europeerne og amerikanerne har også trukket seg ut av AES-landene.
Algerie har redusert handelen med Frankrike, noe som begrenser virkningen av eventuelle sanksjoner.
Nylig stanset Algerie eksport av kunstgjødsel til Frankrike til en verdi av 219 millioner dollar som svar på Frankrikes støtte til Marokko.
I stedet for Vesten har Kina økt sin handel med Afrika, mens Russland og Tyrkia har gitt militær bistand.
Framveksten av multipolaritet har også gitt afrikanske stater større muligheter til selv å bestemme hvordan ressursene deres skal utvikles, i stedet for bare å eksportere råvarer som foredles i utlandet.
De har nå større selvstendig handlingsrom.
Forslagene om den transsahariske gassrørledningen, som skal gå fra Nigeria gjennom Niger til Algerie, går helt tilbake til 1970-tallet.
Men Nigeria manglet de nødvendige anleggene for å behandle gassen.
Dette var en del av den imperialistiske modellen, der Afrika sendte råvarer til Vesten for videreforedling.
Til tross for sine nære forbindelser med Vesten utvikler Nigeria nå sin egen energiinfrastruktur.
I januar 2024 startet Dangote-raffineriet produksjonen og ble dermed Afrikas største raffineri, med planer om ytterligere utvidelser.
Prosjektet viste Nigerias økende vilje til å utvikle sin egen energiinfrastruktur og styrket argumentene for videre regionalt samarbeid.
Russlands invasjon av Ukraina ga ytterligere drivkraft, med høyere priser og et Europa som søkte andre leverandører enn Moskva.
Algerie ble en av de største gassleverandørene.
Som følge av krigen mot Iran har Nigeria nå blitt den tredje største leverandøren, foran Qatar.
I 2022 undertegnet Algerie, Niger og Nigeria en intensjonsavtale om den transsahariske gassrørledningen.
I 2025 ble det undertegnet en avtale om å framskynde byggingen.
Algerie har påbegynt anleggsarbeidet, og Niger forventes å begynne tidlig i 2027.
Men så lenge opprøret i Niger fortsetter, vil rørledningen være sårbar.
Samtidig som Marokko fortsetter å tilby Atlanterhavsinitiativet som en alternativ transportvei, frykter Algerie at tiden er i ferd med å løpe ut.
Derfor har landet besluttet å intervenere i Niger.
Algeries endrede regionale rolle
I et halvt århundre har Algerie forsøkt å opprettholde stabiliteten i sine nærområder gjennom forhandlinger og diplomati.
Denne strategien gjorde det mulig å unngå vestlige lands vrede og bidro til å dempe konflikter i land som Mali.
Men diplomati har sine begrensninger.
Algerie fordømte militærkuppene i Sahel og fremmedgjorde seg dermed fra en antiimperialistisk allianse som hadde framgang i kampen mot opprørsgruppene.
Samtidig som Algerie unngikk å engasjere seg i konflikter, bygget Marokko forbindelser med Israel og De forente arabiske emirater og fikk stadig større internasjonal anerkjennelse av sitt krav på suverenitet over Vest-Sahara.
Algerie har økt militærbudsjettet i takt med de økende spenningene med Marokko og sender nå soldater til Niger samtidig som samarbeidet med AES styrkes.
Dette gjenspeiler også Algeries besluttsomhet når det gjelder å beskytte sine regionale interesser og sikre infrastrukturen som trengs for å utvikle den transsahariske gassrørledningen.
Det gjenstår imidlertid alvorlige utfordringer.
Marokko fortsetter sine diplomatiske framstøt overfor Sahel-statene.
Opprør og konflikter fortsetter.
Algeries mer aktive linje kan styrke det regionale sikkerhetssamarbeidet og gi Sahel-statene større innflytelse over utviklingen av sine egne ressurser, selv om resultatet vil avhenge av forholdene på bakken.
Denne artikkelen ble publisert i The Cradle.
Aidan J. Simardone er immigrasjonsadvokat og skribent og har en mastergrad i globale anliggender.
