oss 150 kroner!
USAs øverste diplomat behandlet den persiske sivilisasjonen som en iboende fiende.
Uansett hva Trump-administrasjonen måtte påstå, forsøkte den å gjennomføre regimeskifte i Iran. Da president Donald Trump kunngjorde de amerikansk-israelske angrepene som startet den nåværende krigen, tilbød han immunitet til Irans soldater hvis de la ned våpnene, og han oppfordret folket til å ta over regjeringen.
The American Conservative, 14. oktober 2026.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her«Til det store stolte folket i Iran sier jeg i kveld at timen for deres frihet er nær», erklærte Trump. Under et intervju med Washington Post dagen etter, var det regimeskifte som var presidentens viktigste tanke.
Den islamske republikken Iran står fortsatt på bena, nesten åtte måneder senere. En grunn til landets motstandskraft under intenst militært og økonomisk press er at det iranske folket—til tross for påstander om det motsatte, fra amerikanske hauker og noen diaspora-iranere—samlet seg rundt regimet som deres beskytter mot ekstern aggresjon.
Og en grunn til at de samlet seg, er at Trump har gitt inntrykk av at USA er i krig med det iranske folket, ikke bare landets undertrykkende regime. «En hel sivilisasjon vil dø i natt, for aldri å bli brakt tilbake igjen», truet han i april. Slike uttalelser er umulige å forene med Trumps erklærte medfølelse for det iranske folket.
Trump har nå fått med seg enda et bidrag til denne lite gjennomtenkte bruken av blandede budskap, fra USAs øverste diplomat, utenriksminister Marco Rubio. Han ga nylig Trumps fiendtlighet mot den iranske sivilisasjonen en intellektuell vri. Forutsigbart nok pekte Den islamske republikk på Rubios uttalelser som ytterligere bevis på at USA er i krig med Irans folk og faktisk hele landets historie og kultur, ikke bare med regjeringen.
Rubio kom med sin ukloke retoriske inngripen under en storslått tale om vestlig sivilisasjon i forrige uke. Talen ble holdt i Athen med Akropolis som dramatisk bakteppe. Estetikken var konge, som folk sier, men innholdet i talen var forvirrende og virket mot sin hensikt.
Utenriksministeren tematiserte den dype innflytelsen det antikke Hellas hadde på Amerikas grunnleggere, og det er sikkert, denne innflytelsen kan ikke benektes. Men Rubio gikk enda lenger, og antydet, med minimal spissfindighet, at Irans egen historiske sivilisasjon er fiendtlig innstilt til Vesten.
Tidlig i talen fortalte Rubio om den andre persiske invasjonen av Hellas, da «Xerxes’ armeer ankom denne byen og satte dens helligdommer i brann». De fleste athenerne flyktet, forklarte han, men noen få modige ble igjen for å forsvare byen, barrikaderte seg på Akropolis og «kastet massive steiner ned klippene på de persiske inntrengerne».
Senere i talen nevnte Rubio «den legendariske motstanden til 300 spartanere—omringet og håpløst underlegne i antall, konfrontert med de enorme persiske armeene—avviste spartanerne sjansen til å redde seg selv, og valgte å kjempe til siste mann fremfor å forlate sin post eller plikt».
Den retoriske effekten, tilsynelatende bevisst, var å fremstille kampene mellom det persiske riket og antikkens greske bystater, som forløpere til en sivilisatorisk konflikt mellom Iran og Vesten i dag. Faktisk satte Rubio også opp en kontrast med «Vestens helter» mot «Irans radikale mullaer, hvis dødskult hyller barne-selvmordsbombere som nasjonale helter, og fremstiller martyrdøden som et mål i seg selv».
Du trenger ikke å elske «mullaene i Iran» for å se et problem her. Faktisk burde selv en ytterliggående hauk i USA som forakter Teherans presteskap, lett se problemet.
Rubios demonisering av Persia styrket inntrykket av at 1) USA har som mål å «utslette» Iran, slik Trump gjentatte ganger sier, og 2) at landet nærer denne intensjonen om eliminering, av dype kulturelle grunner, som er adskilt fra Den islamske republikkens utenriks- og innenrikspolitikk. Talen var med andre ord et PR-kupp for Teheran.
Iranske tjenestemenn slo med god grunn tilbake. «Å rose motstand når den tjener ‘ens egen’ og nedvurdere den når den kommer fra ‘den andre’ – er ikke sivilisasjon; det er sofisteri i dominansens tjeneste», sa Ali Akbar Velayati, seniorrådgiver for øverste leder Mojtaba Khamenei. «Herr Rubio, problemet ditt er ikke med den islamske revolusjonen. Det er med en sterk, uavhengig iransk sivilisasjon».
Hvis Rubios tale var et selvmål, spratt ikke ballen akkurat fra leggbeskytteren da han hoppet for å blokkere motstanderens frispark—utenriksministeren snudde seg på midtbanen og smalt læret i sitt eget lags tomme mål. For å forstå hvor merkelig feilen hans er, kan man vurdere hvordan andre vestlige sivilisatoriske filosofer har tenkt om Iran og dets forgjenger Persia.
Mens Rubio beskrev den før-islamske persiske sivilisasjonen som motstridende til Vesten, fokuserte Samuel Huntington, forfatteren av The Clash of Civilizations, i stedet på Irans moderne islamisme som den egenskapen som sannsynligvis ville skape spenninger med Amerika og Europa. Hungtington fortalte heller ikke en enkel historie om islamsk aggresjon. I hans analyse førte arven fra vestlig kolonialisme og den fortsatte tendensen til vestlige mennesker, med å påtvinge liberale verdier på andre sivilisasjoner, til å tenne ungdommens harme blant unge menn i den muslimske verden.
Dessuten holdt mange store tenkere i den vestlige kanon den persiske sivilisasjonen i høy aktelse. Tyskerne på 1800-tallet var bemerkelsesverdig overstrømmende i sin ros. «Hvis vi nå vender oss mot et fredelig, sivilisert folk, perserne …» viser hvordan Goethe introduserte temaet i sin bok West–East Divan. Hegel så også det gamle Persia som en bro mellom øst og vest, og beundret dets toleranse og frihetsånd. Og Nietzsche, ikke overgått av noen i sin hengivenhet for de før-sokratiske grekerne, hadde likevel dyp respekt for det persiske folket. «Å tale sannheten og sikte rett: Det er den første persiske dyd,» skriver Nietzsche i Ecce Homo.
Det er ikke for sent for Rubio å trekke tilbake sine uttalelser og uttrykke tilsvarende respekt for de kulturelle bidragene fra den persiske sivilisasjonen. Men dessverre er mye av skaden allerede skjedd. Etterpå presenterte noen iranske tjenestemenn Rubios tale som bevis på USAs omfattende fiendtlighet—de blåste også ytterligere opp under sivilisasjonsstriden.
«Når de drar til Athen etter nederlag og ydmykelse foran Iran, for å forme en fortelling om en sivilisatorisk krig», sa Mohsen Rezaei, politisk hauk og minister for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd, «ville det være bedre for dem å lese en annen viktig del av historien: Der den romerske keiseren knelte for Shapur I av Sasanideriket».
Det er en dommedagssirkel mellom hauker i USA og Iran, og våre hauker virker fremdeles ivrige etter å skru opp den retoriske motsetningen.
Rezaeis forgjenger var for øvrig den mer moderate pragmatikeren Ali Larijani. For flere tiår siden studerte Larijani den tyske filosofen Emanuel Kant, som i likhet med sine landsmenn nevnt ovenfor, oppdaget en dyp kulturell tilknytning mellom persere og europeere. Larijani ville sannsynligvis ha gitt et mindre krigersk svar til Rubio, og holdt åpent et visst håp om diplomatisk engasjement – men Israel drepte ham tidlig i krigen.
Kanskje gir dette et spor til å forstå Rubios unødvendig provoserende tale. Hans visjon av vestlig sivilisasjon virker åpenbart som en israelsk versjon, utformet for å rettferdiggjøre en angrepskrig mot Israels hovedmotstander. Trump-administrasjonen har forgjeves lett etter et argument som kan tvinge europeerne til å slutte seg til krigen, men hvis de gjør det, og Iran blir ødelagt i prosessen, vil det ikke være vestlig sivilisasjon som tjener på det.
Les også:
Persia – Store norske leksikon
Om forfatteren
Andrew Day er sjefsredaktør i The American Conservative. Han har en doktorgrad i statsvitenskap fra Northwestern University. Du kan følge ham på X @AKDay89.
Denne artikkelen er hentet fra The American Conservative:
Rubio’s Western Civ Speech Backfires
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Les også:
Les også:
