Retter skytset mot Eritrea

Etiopia krever tilgang til Rødehavet

Etiopias statsminister Abyi Ahmed Ali har i lang tid krevd at Etiopia igjen får territorial til tilgang til Rødehavet gjennom havnebyen Assab. Han har gjentatt kravet etter at Alliansen av folkelige styrker for Etiopias overlevelse (Ethiopian Peoples’ Forces Alliance for Survival) eller Tsimdo erklærte at målet er å fjerne Abyi og hans sentralregjering i Addis Abeba.

Etiopiske regjeringsstyrker tok i forrige uke tilbake kontrollen over Mekelle, hovedstaden i den nordlige Tigray-regionen som grenser mot Eritrea. Opprørsstyrkene fra et splittet Tigrayfolkets frigjøringsfront (TPLF) har trukket opp i fjellene slik de gjorde under den forrige Tigray-krigen (2020-22) som kostet flere hundre mennesker livet i kamphandlinger og den medfølgende humanitære katastrofen som førte til stans i nødhjelpen inn i de krigsherjede områdene. Nå retter Etiopia igjen skytset mot Eritrea med anklager om en «fullskala invasjon» av Tigray.  etter at eritreiske styrker skal ha krysset grensa ved Zalambessa.

Anklager Eritrea for krigen
Etiopias utenriksminister Gedion Timothewos har henvendt seg i et brev til FNs sikkerhetsråd hvor han betegner Eritreas grenseoverskridende handlinger i Tigray som en «åpenbar aggresjonshandling som utløser Etiopias iboende rett til selvforsvar». Anklagen er at Eritrea har støttet TPLF i kampene mot Addis Abeba som ble trappet opp for vel  to uker siden da Alliansen for Etiopias overlevelse (Tsimdo, “Engasjement” på tigrinja) ble lansert i Mekele som da var styrt av opprørsfraksjonen i TPLF under ledelse av Debretsion Gebremichael.
Se bloggen: “Sentrum mot periferi i Etiopia. Mot full borgerkrig”, 28. september
Utenriksminister Timothewos hevder at eritreiske styrker har rykket opptil 60 kilometer inn i Tigray fra den tidligere travle grensestasjonen Zalambessa. Den ble stengt under den blodige krigen mellom Etiopia og Eritrea (1998-2000).
Den internasjonale, uavhengige grensekommisjonen slo fast i Alger-avtalen i 2002 at de to omstridte stedene i dette grenseområdet, Tserona og Zalambessa, tilhører henholdsvis Eritrea og Etiopia. Grenseovergangen mellom Serha og Zalambessa ble derimot ikke gjenåpnet før i september 2018 da Abyi kom til makta.
Etiopiske droneangrep onsdag og torsdag skal ha rammet eritreiske styrker i Adigrat, vel 40 kilometer sør for Zalambessa, på den lange og krunglede hovedveien mellom Eritreas hovedstad Asmara og Addis Abeba. 
Byen (Agame på gamle kart fra 1400-tallet) er en strategisk viktig innfallsport til Eritrea og nordover mot Rødehavet og ligger 115 kilometer nord for Adigrat.
Den USA-baserte overvåkingsgruppen Acled opplyste at «eritreiske styrker og ammunisjon» i Adigrat ble rammet av «flere droneangrep» i løpet av natta, melder BBC. Dette får det franske nyhetsbyrået AFP bekreftet av innbyggere i Adigrat som ligger i det abyssinske høylandet på vel 2500 meters høyde.
Droneangrepene skal ha fått de eritreiske styrkene til å trekke nordover, opplyser vitner til Reuters. Det er bare vel 25 kilometer fra Adigrat til grensa.
De eritreiske soldatene blir gjenkjent fordi de har off-white kamuflasjeuniformer, forskjellige fra TPLFs og den etiopiske regjeringshærens uniformer. Det er det samme kjennemerket som under Tigray-krigen da Eritrea sto på Abyi og den etiopiske regjeringshærens side i kampen mot TPLF. 
Interne kamper i Tigray
Både Asmara og Addis Abeba benektet at det fantes eritreiske styrker i Tigray under krigen. Nå har Addis Abeba bekreftet at de fikk hjelp fra Eritrea under Tigray-krigen. Asmara er like tause ut fra sine helt spesifikke sikkerhets- og geopolitiske motiver.
– Den eritreiske hæren har rykket inn i Tigray i uniform og med tungt utstyr, sa Gebreigziabher Beyene, leder for Tigray Peace Force (Hayli Selam Təgray), den regjeringsvennlige militsen som støtter TPLF-fraksjonen til Getachew Reda Khasai som sluttet fred med Addis Abeba i 2022 og som nå er med i Abyis regjering.
TPF ble opprettet i fjor av utbrytere fra TPLF og Tigrays regionale forsvarsstyrker (TDF) på bakgrunn av splittelsen som oppsto som følge av Pretoria-avtalen fra november 2022. 
Beyene anklager Eritrea for «bevisst plasserer styrkene sine slik at kampene foregår inne i Tigray, framfor å spre seg inn i Eritrea».
TDF har sin hovedbase i Afar-regionen, øst for Tigray-regionen, hvor det også skal befinne seg eritreiske enheter, hevder den øverste administratoren i Afar (afar: Qafar Rakaakaya), Awol Arba, på X.
 «I denne vanskelige tiden, når Etiopia ikke har noe annet valg enn å forsvare seg, setter vi vår lit til deres forståelse, støtte og solidaritet,» skriver Timothewos i brevet til FNs sikkerhetsråd, datert 8. oktober.
Etiopias territoriale krav
Mandag sluttet Eritrea seg til Somalia, Sudan og Egypt i en felles erklæring som tok til orde for en politisk og fredelig løsning på krigen i Etiopia. Frykten for en mer regional krig sprer seg. Den har ligget der helt siden statsminister Abyi fremmet krav om Etiopias historiske rett til tilgang til havet, fortrinnsvis Rødehavet. 
Mens Addis Abeba nå anklager nabolandet i nord for å støtte TPLF og andre militsgrupper i Alliansen for Etiopias overlevelse (Tsimdo), legger Eritrea ansvaret for konflikten hos Etiopias ledere og anklager dem for å lete etter en grunn til å annektere eritreisk territorium.
Eritreas informasjonsminister, Yemane Gebremeskel svarte med å hevde at landet står overfor «en uprovosert angrepskrig» fra nabolandet. Han mener anklagene mot Asmara er «svik i sin mest ekstreme form» og snur i stedet skytset: Etiopia «åpenlyst arbeider for å framtvinge et regimeskifte i Eritrea ved å gi skjul og støtte til visse leiesoldater som hevder å utgjøre en opposisjon,» fyrer han av på X. Han verken bekrefter eller avkrefter hvorvidt det befinner seg eritreiske styrker i Etiopia, slik Asmara alltid har gjort. 
Etiopias skapte “en villedende fortelling om ‘selvforsvar’ for å rettferdiggjøre og skjule sin angrepskrig,” skriver Gebremeskel, kalt “Charlie” av den gamle kameratgjengen på møtestedet Bar Pasticceia Vittoria i Adi Hawesha-gata i Asmara. 
Eritrea kunngjorde torsdag at landet bryter forbindelsene med Etiopia fordi Asmara ikke har «noe annet valg enn å gjengjelde med samme mynt og bryte alle diplomatiske forbindelser med Etiopia» etter at Addis Abeba hadde varslet at de ville stenge ambassaden i Asmara og utvise ti eritreiske diplomater. 
Det samme skjedde i juni 1998, under opptakten til grensekrigen i 1998. Det førte til at 75.000 eritreere og etiopiere av eritreisk opprinnelse ble utvist fra Etiopia, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Mange ble tvunget til å etterlate seg hele familiens eiendeler, inkludert min avdøde mors gamle minkkåpe da familien Tesfamichael måtte reise nordover fra Addis Abeba på 48 timers varsel.
Eritrea ble uavhengig fra Etiopia i mai 1991 etter at Det eritreiske folkets frigjøringsfront (EPLF) hadde overtalt TPLF til å skifte fokus fra å kjempe for et uavhengig Tigray til å stille seg i spissen for den flerenasjonale Det etiopiske folkets revolusjonære demokratiske front (EPRDF) for å nedkjempe Mengistu Haile Mariam-regimet i Addis Abeba idet Sovjetunionen gikk i oppløsning. 
Uavhengigheten ble formalisert gjennom den FN-regisserte folkeavstemning 23.-25. april 1993 da undertegnede var valgobservatør i det vulkanrike valgdistriktet Arafile innerst i den dampende Zula-bukta, øst for havnebyen Massawa, på grensa til Afar- eller Danakil-senkninga, en av de varmeste stedene på denne jord, i forlengelsen av Rift Valley.
Statsminister Abiy Ahmed ble tatt i ed for en ny femårsperiode mandag. I innsetningstalen til nasjonalforsamlinga (amhara: Ye-Federalawi Parilama Mikir Bet) insisterte han nok en gang på at Etiopia må ha tilgang til Rødehavet. Han hevdet at det er helt avgjørende for Etiopias “sivilisasjon”.
– Med utgangspunkt i prinsippet om gjensidighet vil vi arbeide målrettet for å sikre at Etiopia får tilgang til havet, sa Abyi, Nobels fredsprisvinner i 2019 for den høyst nødvendige fredsavtalen med Eritrea. Nobelkomiteen utelukket å gi prisen til offeret for grensekrigen og det sytten år lange avslaget fra den TPLF-dominerte regjeringa i Addis Abeba med å etterleve Alger-avtalen).
Etiopia mistet sin territoriale tilgang til Rødehavet i 1991, stadfestet gjennom Eritreas uavhengighet i 1993, men hadde tilgangen til havnene i Massawa og Assab gjennom regulære avtaler mellom de to statene.
Kravet om territorial tilgang til havet er helt uavhengig av den nye borgerkrigliknende situasjonen i Etiopia og hvorvidt Eritrea har styrker i Tigray- og/eller Afra-regionen. 
“Maritimt imperativ”
Addis Abeba har lansert dette kravet som et “maritimt imperativ”, slik det framgår av en autorisert artikkel, “Ethiopia’s Maritime Imperative”, fra tankesmia Horn Review (16. april):
Horn Review ble opprettet i 2021 med “forskning og publisering, dedikert til å utforske og løfte frem afrikanske stemmer,” ifølge egenmeldinga på Linkedin gjennom “å knytte fageksperter, praktikere og akademikere fra Etiopa, Afrikas horn og det afrikanske kontinentet sammen med allmennheten”.
Artikkelen pretenderer å gi en nøktern strategisk vurdering av Etiopias geopolitiske begrensninger, men ender opp med å fastslå at det at Etiopia ikke har en kystlinje er en “strukturell urett”. Den lanserer en doktrine for strategiske ambisjoner som overskrider juridiske forpliktelser og åpner for å revurdere internasjonalt fastsatte grenser basert på press og militær makt ved å hevde at det at Addis Abeba er avhengig av havner i utlandet, er en “alvorlig strategisk belastning”. Dette er naturligvis stikk i strid med folkeretten og noe mange land uten kystlinje må forholde seg til, i Afrika som er merket av kolonigrensene, og på andre kontinenter.
Artikkelen som fungerer som manuskript for Abyis krav, mener at den “alvorlige strategiske belastninga” blir ekstra stor i en tid der den globale konkurransen intensiveres. Det krever at forholdene blir endret korrigert gjennom jakten på “suveren tilgang til sjøen”, som i klartekst betyr at misnøyen rettferdiggjør kravet om å endre geografien.
Havnebyen Massawa og Assab har tidligere både vært en del av Etiopia og av den italienske kolonien Eritrea (fra det private oppkjøpet i 1869 til nederlaget i slaget om Keren 27. mars 1941)¸ og Addis Abeba har hatt tilgang til havnene – og hadde det etter at Eritrea ble uavhengig av Etiopias annektering som skjedde gradvis fra 1950 til 1962 og varte til mai 1991. Men tilgangen stanset under grensekrigen i 1998.
Artikkelen gjør Etiopias bruk av havnene som bevis for en “naturlig forbindelse mellom Etiopia og kysten, en forbindelse som siden har blitt brutt”. Den statsautoriserte avisa Eritrea Profile mener at dette er å glatte over hvordan Etiopia igjen fikk tilgang til havnebyene i 1952 da Eritrea ble plassert som en selvstendig enhet i føderasjon med Etiopia.
Det skjedde etter vedtaket i FNs hovedforsamling i 1950 på grunnlag av innstillinga fra en forskrudd og splittet FN-kommisjon der Norge deltok med Erling Qvale.  Han var fullstendig betatt av keiser Haile Selassie som siden knyttet vennskap med kong Olav 5.
“Føderasjonen” som gikk på tvers av Eritreas rett til avkolonisering, løftene som britene hadde gitt under krigen mot Italia på Afrikas horn, og det eritreiske folkets vilje, ga aldri rom for “den selvstendige enheten” og ble i stedet diktert av de overordnede geopolitiske forholdene som oppsto etter 2. verdenskrig. USA beholdt radarbasen Kagnew Station i utkanten av Asmara som ble anlagt i 1943.
Kampen om havnebyene ble en del av Eritreas væpnede frigjøringskamp (1961-91) selv om Etiopia byttet side fra USA til Sovjetunion da keiser Haile Selassie ble drept i 1974 og Mengistu Haile Mariam (89) tok over etter kuppet til Etiopias arbeiderparti (Ye’Ityopia Serategnoch Parti) i 1977.
Uti possidetis iuris
Eritreas frigjøring, der EPLF bidro til regimeskiftet i Addis Abeba, førte ikke til at Etiopia vilkårlig ble frarøvet sin kyststripe. Etiopia godkjente Eritreas uavhengighet med hele kystlinja mot Rødehavet som ble stadfestet med den FN-autoriserte folkeavstemninga. Det var en gjenoppretting av forholdet fra 1869 og til midten av 1900-tallet. Grensene var ikke provisoriske – som krevde revisjon med hensyn til kystterritoriet. Uti possidetis iuris, ita possedeatis, “det du besitter, det skal du besitte”, som i dagens folkerettspraksis begrenser seg til bare stabile grenser. 
Dette har vært grensesteinene for Afrika etter avkoloniseringa. Det fantes to unntak: Etiopias “afrikanske” kolonisering av Eritrea og Marokkos “afrikanske” annektering av den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara. 
Abyis krav om at Etiopias status uten tilgang til havet er et “strategisk avvik” som må “korrigeres”, undergraver fundamentet for det folkerettslige prinsippet og åpner for at “suverenitet er betinget og at grenser derfor kan revurderes når de ikke lenger samsvarer med ambisjonene til større eller mer innflytelsesrike land,” konkluderer utenriksdepartementets forsknings- og dokumentasjonsavdeling i Eritrea Profile.
Etiopia forsøker å trekke inn FNs havrettskonvensjon (Unclos) som ble vedtatt i 1982 og trådte i kraft i 1994 etter en lang ratifiseringsprosess for å underbygge sitt territoriale krav.
Konvensjonen er klar på kravene til land uten kystlinje og garanterer kommersiell tilgang for innlandsstater til havner i kyststater under transitt. Men disse rettighetene er uttrykkelig betinget av avtaler som blir inngått med kyststatene, og innebærer verken suverenitet, jurisdiksjon eller kontroll over fremmed territorium eller maritim infrastruktur. 
Folkeretten anerkjenner ikke at en innlandsstat kan tilrane seg kystterritorium, administrere havner utafor sin jurisdiksjon eller etablere strategiske eller militære fotfester i en annen stat. Det fins intet “maritimt imperativ”, slik Addis Abeba påberoper seg.
Etiopia blir ikke nektet tilgang til havet, verket gjennom Eritrea, Djibouti eller Somalia og utbryterstaten Somaliland.
Etiopia hadde gunstige kontrakter om tilgang til Massawa og Asseb inntil Addis Abeba valgte å boikotte dem i etterdønningene av grensekrigen (1998-2000) og Alger-avtalen i 2002.
Uro i regionen 
Etiopia har anklaget Egypt, Eritrea og Sudan for å støtte Alliansen for Etiopias overlevelse. Forrige søndag møttes lederne for Egypt (president Abdel Fattah as-Sisi), Eritrea (president Isayas Afeworki), Sudan (ved hærsjef Abdel Fattah al-Burhan) og Somalia (president Hassan Sheikh Mohamud) i New El-Alamein, den moderne kystbyen ved Middelhavet i Egypt. 
New El-Alamaein ble innviet i mars 2018 som  senter for turisme, utdanning og utdanning, bygd med investeringer fra flere Golfstater.  Byen ligger vel hundre kilometer vest for Alexandria, Her sto de berømte slagene ved El-Alamein, vel 100 kilometer vest for Alexandria, under 2. verdenskrig mellom de britiske styrkene under feltmarskalk Bernard Law Montgomery og de tyske og italienske styrkene under generalfeltmarskalk Erwin Rommel fant sted i juli og i månedskiftet oktober-november 1942.
Tema for møtet var samarbeid om regionale spørsmål. Utfordringer på tvers av landegrensene krever «dialog, ikke konfrontasjon», fastholdt Sisi. De er enig om forvaltninga av det turbulente Rødehavet er utelukkende kyststatenes ansvar og avviste dermed Etiopias utspill om «legitime interesser og varige tilknytning» til dette havområdet. 
De avviste dessuten tiltak som kunne påvirke Egypts og Sudans bruk av vannet i Nilen. Etiopia står i sentrum for flere regionale konflikter. Den ene gjelder fortsatt kjempedammen, «Grand Ethiopian Renaissance Dam», i Den blå Nilen, like etter at den springer ut fra Tana-sjøen på vel 1800 meters høyde, som med 3200 km2, er omtrent ti ganger så stor som Mjøsa, ved Bahir Dar i Amhara-regionen.
Dammen som ligger i Benishangul-Gumuz-regionen, ble påbegynt i 2011, og ble satt i produksjon av vannkreft i september 2025, har vært et skarpt stridsemne for nedstrømslandene Egypt og Sudan som begge har et stort landbruk som er avhengig av det dyrbare vannet i Det blå Nilen som møter Den hvite Nilen i tvillingbyen Khartoum (“Elefantens snabel”) – Omdurman (etter den hellig Umm Maryum).
Etiopia har gitt begge landene garantier for at demningen ikke vil føre til vanntap fordi det bare skal brukes til å generere vannkraft og ikke tappes til irrigasjon (vanning).
Fordelinga av vannet i Nilen er en pågående strid som omfatter flere land som mener de er forfordelte (får mindre) i den gjeldende avtalen fra 1959.
Sudan har vært herjet av krig siden april 2023, og kampene mellom hæren og den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF) har sendt titalls millioner ut i dype eksistensielle kriser. Sudan og Etiopia har rettet gjensidige anklager om innblanding i den sudanske borgerkrigen og i de nye kamphandlingene i Etiopia.
Somalia ligger verken ved Rødehavet eller ved Nilen, men deltok likevel på møtet i New El-Amein. Somalias president, Hassan Sheikh Mohamud gratulerte Abiy med gjenvalget 1. juni der hans Velstandsparti (amharisk: Bilitsigina Pariti; oromo: Paartii Badhaadhiinaa) sikre seg komplett flertall, og ser fram til “et tett samarbeid for å styrke forholdet mellom Somalia og Etiopia, samt fremme fred, stabilitet og felles velstand for våre folk og Afrikas horn», skrev han på X.
Somalia har ingen innvendinger mot å gi Etiopia tilgang til havet om det skjer gjennom forhandlinger. Somalia, som utgjør spissen av Afrikas horn, ligger ikke ved Rødehavet, men ved Det indiske hav og utbryterrepublikken som bare Israel har anerkjent, grenser til Adenbukta på den andre sida av Bab al-Mandeb-stredet, porten til Rødehavet.
Den somaliske Ogaden National LIberation Front som ble opprettet av tidligere medlemmer av  Western Somali Liberation Front (WSLF, somali: Jabhadda Xoreynta Somali Galbeed) og operer i Somali-regionen som omfatter Ogaden-ørkenen, med grense til Somalia i sør og øst, inngår i Alliansen for Etiopias overlevelse, men har ikke tatt til våpen mot Addis Abeba. Ledelsen i Somali-regionen står utenfor den nye alliansen.
Gjeninntar byene i Tigray
Møtet i El-Alamain ble holdt samtidig med at den etiopiske regjeringshæren var i ferd med å gjenvinne kontrollen med byene i Tigray fra TPLF uten særlig motstand. TPLF la igjen beskjeden i Mekele at de «midlertidig hadde trukket seg ut» og trekker seg opp i fjellene slik de gjorde i krigen for fire år siden for å «operere fra et annet sted».
Mekele i det abyssinske høylandet på 2250 meters høyde, vokste fram på 1200-tallet som Enda Meseqel, seinere Enda Medhane Alem, og er den nest største byen i Etiopia etter Addis Abeba med om lag 550.000 innbyggere, med en enorm vekst fra 97.000 i 1994 og 170.000 i 2006.
Den tidligere midlertidige administrative lederen for Tigray, Abraham Belay, uttalte forrige søndag at han er i gang med å få en ny administrasjon på plass, fra kebele (fra nabolag til kommunenivå) og oppover før regionalvalg blir avholdt, angivelig i løpet av få måneder.
Fredag kom meldinga om at regjeringshæren hadde inntatt Adigrat. Folk frykter for at en langvarig periode med trefninger vil føre til store konsekvenser for befolkningen og for at kampene i Tigray vil kunne utløse en ny omfattende krig med Eritrea om Abyi forfølger sine mål militært. De frykter sudanske tilstander.
Eritreiske styrker kommer til å streife rundt i traktene på begge sider av grensa for å overvåke situasjonen og forholdene i Tigray uten å delta i krigshandlingene. Dette henger uløselig sammen med Eritreas sikkerhetspolitiske interesser etter 75 år med  kamp for selvstendighet mot italienere og etiopiere og tretti år med “fullskala frigjøringskrig” (1961-91). 
Det henger igjen uløselig sammen med situasjonen i Etiopia. Det var Asmara som aksepterte den internasjonale, uavhengige grensekommisjonens demarkasjon av grensene, stadfestet i Alger-avtalen, ikke Etiopia under det da TPLF-dominerte  EPRDF.
Eritreas militære nærvær, som Asmara benekter, er helt og holdent betinget av hvilken posisjon som rår i Addis Abeba. I dag framstår Abyi, som inngikk fredsavtalen med Eritrea, som den største trusselen mot nettopp Eritrea. Nå er de diplomatiske forbindelsene brutt. Det likner opptakten til krigen i 1998.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

oss 150 kroner!

oss 250 kroner!

oss 500 kroner!

oss 1000 kroner!