oss 150 kroner!
Trump-administrasjonen overser det store bildet
I den klassiske kampsportfilmen Enter the Dragon underviser Bruce Lees karakter en ung, ambisiøs slåsskjempe. Irritert over mangelen på fremgang hos eleven, peker han mot himmelen. «Dette er som en finger som peker opp mot månen», sier han mens eleven prøver å fokusere på det læreren sier. «Ikke konsentrer deg om fingeren», sier Lee og klapper ham på hodet, «ellers går du glipp av all den himmelske herligheten». Sitatet er hentet fra en gammel buddhistisk tekst kalt Śūraṅgama Sūtra, og poenget er klart: Noen ganger, hvis du fokuserer på det som er rett foran deg, kan du gå fullstendig glipp av poenget.
The American Conservative, 9. oktober 2026
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herNoe lignende skjer i Washington DC, akkurat nå. I nesten to uker har debatten om fremgangen eller mangelen på slik i Iran-krigen vært fokusert på aktiviteten i Hormuzstredet. En hel rekke maritime eksperter har plutselig dukket opp for å informere oss om at Trump-administrasjonen har lykkes med å gjenåpne den viktige vannveien for skipsfart. Maksimalister hevder at dette betyr at USA i praksis har vunnet krigen i Midtøsten. Andre kommer med en mer beskjeden påstand om at denne gjenåpningen av stredet vil løse den truende energikrisen.
Dette var de to perspektivene de fleste som ikke var dypt involvert i debatten, hørte. Det var imidlertid en liten, men høylytt minoritet som stilte spørsmål ved om stredet i det hele tatt hadde blitt åpnet. Hvis Iran i realiteten hadde ildkontroll over stredet om våren og sommeren, spurte de, hvorfor skulle de plutselig miste den nå? Nesten umiddelbart etter at dette spørsmålet ble reist, avgjorde Iran debatten ved å ramme et enormt antall skip: I skivende stund 12, på under en uke.
For oss som fulgte med, føltes hele øvelsen som å se på Bruce Lees finger mens han peker på månen. Etter hvert som disse debattene utspilte seg, fortsatte markedet for amerikanske statsobligasjoner et episk utsalg. Bloomberg siterte en investeringsbankmann som uttalte at statsobligasjoner «handles som en meme-aksje*». Amerikanske statsobligasjoner har nå opplevd sine dårligste langsiktige avkastninger i historien.
*(En «meme-aksje» er en børsnotert aksje der kursbevegelsene i større grad drives av nettsamfunn, viral oppmerksomhet og sosiale medier enn av selskapets underliggende verdier. Kursen på slike aksjer skyter ofte raskt i været når private investorer samordner seg på fora som r/WallStreetBets på Reddit, X (tidligere Twitter) og YouTube. Kilde: What is a Meme Stock? Good Investment? | Ultima Markets. O.a.)
Statsobligasjoner er ikke bare en hvilken som helst eiendel. For det første er de gjelden til USAs regjering. Hvis de ikke er investerbare, er Washingtons kapasitet til å leve over evne gjennom å utstede gjeld åpen for tvil. Statsobligasjoner er også referanse-eiendelen for hele det globale dollarsystemet, som har gjort det mulig for USA å ha enorme underskudd i flere tiår. Hvis denne eiendelen begynner å bli vurdert som og «handle en meme-aksje» og generere dårlige avkastninger, vil utlendinger velge noe annet. Denne uken uttalte presidenten for den tyske sentralbanken at «argumentet for videre diversifisering til gull fortsatt er betydelig». Folk snakker.
I midten av september publiserte ordstyreren i det iranske parlamentet, Mohammed Bagher Ghalibaf, en ligning på X. Innlegget fikk nesten 7 millioner visninger, noe som er uvanlig for et obskurt stykke algebra. Ligningen var en modifisert versjon av det økonomer kaller «Taylor-regelen», en metode økonomer og sentralbankfolk bruker når de fastsetter sentralbankenes renter. I normale tider tar ligningen hensyn til forventet fremtidig inflasjon og hvor mye slakk som er i økonomien. Men Ghalibafs ligning – som han kalte «Stred Taylor-regelen» – inkluderte to nye variabler: Hormuzstredet og Bab el-Mandeb, de to vannveiene som for tiden er under ild fra henholdsvis Iran og Houthiene i Jemen.
Ligningen er en nedstrippet fremstilling av Irans strategi. Ved å kontrollere disse vannveiene har Iran og dets allierte grupper fått kontroll over det globale energimarkedet. Ved å klemme igjen disse flaskehalsene kan Iran hevde de facto kontroll over USAs finansmarkeder ved å presse opp forventet inflasjon. Sentralbanker som Federal Reserve innser at dette ikke bare er bløff, og har allerede begynt å heve renten. Ghalibafs ligning forklarer i stor grad hvorfor amerikansk statsgjeld for øyeblikket omsettes som en meme-aksje.
Samtidig som dette presset merkes i de amerikanske finansmarkedene, opplever også realøkonomien et press. Nylige rapporter fra Energy Information Agency antyder at amerikanske regninger for fyringsolje forventes å øke med 21 prosent denne vinteren. Dieselmarkedene går inn i en reell krise, med president Donald Trump som foreslår å forby dieseleksport for å sikre at det ikke oppstår mangel. Diesel er livsnerven i den amerikanske logistikk-kjeden. Hvis det er mangel, vil ikke tog og lastebiler gå, og varer vil ikke bli levert til hyllene. Trump har foreløpig trukket tilbake forbudet mot dieseleksport, etter å ha presset europeerne til å kvitte seg med olje- og dieselreserver, men det er stor sannsynlighet for at dette alternativet igjen kommer på bordet etter hvert som krisen forverres. Matprisene stiger også, og sukkerprisene ser spesielt bekymringsfulle ut.
Igjen redegjorde Ghalibaf for hvordan dette er en del av Irans overordnede strategi. I et X-innlegg denne uken publiserte foredragsholderen en rudimentær graf – sammen med et uhyggelig bilde av et spøkelse – som viser stigende råvarepriser og renter på den ene siden, og fall i forbrukertillit, utenlandsk interesse for amerikanske statsobligasjoner, hyperscaler*-investeringer og boligpriser på den andre siden. Iranerne prøver ikke bare å presse det amerikanske finanssystemet – de har som mål å legge ekstremt press på hele økonomien – og det ser i økende grad ut til at de har til hensikt å gjøre dette presset kjent før amerikanske velgere går til urnene 3. november.
*(1. En «hyperscaler» er et selskap som driver datasentre med over 5.000 servere og har evnen til å skalere kapasiteten automatisk etter behov. AWS, Azure, Google Cloud og Meta er de fire største. 2. Å bygge et standard hyperscale-datasenter koster 10–12 millioner dollar per MW i 2025. Kilde: Hyperscalers Explained: What They Are and How They Work. O.a.)
Trump-administrasjonen har blitt fiksert på Hormuzstredet, og ser det som en avgjørende slagmark hvor USA kan vinne krigen. Men stredet er bare et middel for å nå et mål. For Iran er målet å sakte ødelegge den amerikanske økonomien og finanssystemet, helt til presset blir for stort og USA trekker seg tilbake. Ideen om at man kan «vinne» en slik kamp er illusorisk.
Hormuzstredet er bare fingeren i Bruce Lees analogi. Det er Irans overordnede økonomiske strategi – månen – vi bør fokusere på. Og når vi gjør det, kommer vi til den bekymringsfulle konklusjonen at når Trump-administrasjonen må be om nåde, vil skadene på den amerikanske økonomien og finanssystemet være så alvorlige at det kan ta mange, mange år å komme seg.
Om forfatteren: Philip Pilkington er en irsk økonom som arbeider innen investeringsfinansiering.
Portrettfoto av Pilkington: Philip Pilkington | Substack
Denne artikkelen er hentet fra The American Conservative:
Hormuz and the Looming Economic Catastrophe
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
