Det vestlige imperiet uten en plan B

Torsdag 8. oktober 2026. Morgenen i Riyadh starta med eksplosjoner. Ansarallah i Jemen – bevegelsen vi i Vesten kaller houthiene – meldte at de hadde skutt et ballistisk missil mot King Khalid internasjonale lufthavn. Målet var å lamme flytrafikken. Samtidig kom meldinger om at Pakistan og Tyrkia er i ferd med å trekkes inn på saudisk side.

Samme dag satt den kroatiskfødte analytikeren og tidligere hedgefondforvalteren Alex Krainer i studio hos Nima Alkhorshid på kanalen Dialogue Works. Det ble en samtale som gikk langt utover dagens nyheter. Krainer tenker i systemer. Han spør ikke bare hva som skjer, men hvorfor det skjer – og hvorfor det fortsetter å skje selv når det åpenbart ikke virker.

Det er derfor jeg vil oppsummere samtalen her. Ikke fordi jeg er enig i alt. Men fordi grepet hans er verdt å lære av. NB: Jeg har brukt AI for å systematisere hovedpunktene i intervjuet.

Merk: Hendelsene som omtales er slik de ble presentert i intervjuet. Flere av dem var ferske og ubekrefta da samtalen gikk.

Jemen er ikke en lokal krig

Krainer starter med historia. Krigen i Jemen begynte ikke i år. Den begynte rundt årsskiftet 2014–2015, da Saudi-Arabia innleda sju år med tusenvis av bombetokt. Ifølge Krainer opptrådte Saudi-Arabia hele tida som stedfortreder for vestlige makter – særlig Storbritannia, som hadde rådgivere, mekanikere og ingeniører på plass for å holde flyene i lufta.

Hva handler det egentlig om? Svaret hans er ett geografisk punkt: Bab el-Mandeb. Stredet ved inngangen til Rødehavet er etter hans syn verdens viktigste flaskehals for handel.

Så følger etterforskningen. Han går gjennom forsøkene ett for ett:

1. Den saudiledede koalisjonen fra 2015 – lyktes ikke.
2. Operation Prosperity Guardian etter 7. oktober 2023, for å holde skipsleia åpen – lyktes ikke.
3. Operation Rough Rider, Trumps bombekampanje fra 15. mars 2025 – lyktes ikke.
4. Saudi-Arabias nye offensiv nå – har ifølge Krainer slått tilbake.

Konklusjonen hans er enkel. Ansarallah er sterkere i dag enn for ti år sida. Sterkere enn for to år sida. Med erobringa av byen Taiz kontrollerer bevegelsen nå rundt 90 prosent av Jemens befolkning. Det betyr flere soldater, mer økonomi – og flere som vil kjempe på deres side.

Her ligger et poeng vi kjenner fra arbeidslivet. Et system som gjentar samme grep og får samme feilaktige resultat, har egentlig et annet formål.

Hvem drar Pakistan inn i krigen?

Rundt 5. oktober ble den såkalte Mekka-avtalen aktivert. Pakistan sendte fire militærfly til Aden. Tyrkia sender våpen. USA har ifølge Trump valgt å holde seg i bakgrunnen – med etterretning, rådgivere og tankfly, men ikke mer.

Krainer stiller et godt spørsmål: Hvorfor skulle Pakistan og Tyrkia ville dette? Han mener ingen av dem har strategiske interesser i å forsvare Saudi-Arabia. Pakistanske tjenestefolk sa også først nei. Likevel kom flyene.

Forklaringa hans er økonomisk. 29. september – seks dager før avtalen ble aktivert – var Pakistans statsminister Shehbaz Sharif i London. Der møtte han ifølge Krainer toppfolk fra Barclays, JPMorgan, Citi, BlackRock og Rothschild & Co.

Land som Pakistan, Tyrkia og Egypt er sårbare for vestlig finansmakt. Kredittlinjer kan kuttes. Markedsadgang kan stenges. Sanksjoner kan innføres. Da trenger ingen å be pent.

Men her ligger også en motsigelse. Regjeringa i Islamabad er ikke populær hjemme. Det har allerede vært demonstrasjoner, og Sharif blir framstilt som Israels mann. Krainer mener derfor at prisen kan bli høy – politisk ustabilitet i et land med atomvåpen.

Den store motsigelsen

Krainer løfter blikket fra Jemen til kartet. Den som vil dominere verden, må dominere Eurasia. Den som vil dominere Eurasia, må kontrollere Sentral- og Øst-Europa – og Vest-Asia, der de viktigste flaskehalsene ligger:

• Bab el-Mandeb og Suez
• Hormuzstredet
• Bosporus
• Gibraltar

Slik leser han også konflikter som ellers virker spredte. Spenninga mellom Spania og Marokko ved Gibraltar. Saudi-Arabia i Jemen. Ukraina mot Russland. Samme mønster, ulike steder.

Tesen er den vestlige ordenen som har rådd i to–tre hundre år. Antitesen er de framvoksende maktene – og en voksende bevissthet i resten av verden om hva konflikten egentlig gjelder. Krainer kaller det, med en formulering han låner fra Alastair Crooke, starten på en revolusjon. Ikke en krig mellom to land, men et oppgjør mellom to styringssystemer.

Vendepunktet for ham var angrepet på Iran 28. februar 2026, Operation Epic Fury. Iran mista sin øverste leder og mellom 50 og 70 høytstående folk. Samtidig ble indre uro forsøkt tent. Likevel falt ikke regimet. Det var, sier Krainer, Vestens beste sjanse. Den gikk tapt.

Signalet til resten av verden er at imperiet har mista tennene. Det kan ikke lenger komme inn og knuse motstand slik det en gang kunne.

Og prisen er synlig. Krainer viser til en rapport fra Kongressens utredningstjeneste om at 81 amerikanske fly ble ødelagt eller skadet i krigen mot Iran – fra Reaper-droner til F-35 og AWACS – til en verdi av mellom 1,9 og 3,3 milliarder dollar. USA har trukket seg ut av Irak. Persiabukta er i praksis stengt for amerikanske krigsskip. Det er ikke fullstendig utkastelse, men det er nær.

Planer skrevet for en verden som ikke finnes

Dette er for meg den mest interessante delen av samtalen. Alkhorshid spør hvorfor vestlige ledere svekker sine egne samfunn. Diesel blir knapp i Europa. Svovel og urea – grunnlaget for kunstgjødsel – kan ramme Brasil og dermed verdens matforsyning. Hvorfor ser ingen konsekvensene?

Krainer avviser den lettvinte forklaringa. Han tror ikke folk er så dumme. Han tror noe annet er galt med systemet.

Hans forklaring går slik. Mange av planene ble formulert for 30–50 år sida. Den gang tok man for gitt at Vesten ville dominere uten motstand etter at østblokka falt – Fukuyamas «historiens slutt». Og man tok for gitt at fortellinga kunne styres gjennom radio, tv og aviser.

Begge forutsetningene har falt bort. Den unipolare perioden varte kort. Sosiale medier gjorde at kontrollen over fortellinga glapp. Pandemien burde vært et varsel. Men det finnes ingen plan B. Så planen kjøres videre, selv om grunnlaget er borte.

Det er som å kjøre etter et kart over en by som er bygd om. Sjåføren kan være flink nok. Men kartet er feil.

Krainer trekker en skarp konsekvens: Systemet velger ut ledere som er villige til å gjennomføre planer som ikke lenger gir mening. Den som stiller kritiske spørsmål, blir ikke ansatt. Han er hard i omtalen av enkeltpersoner. Jeg tror poenget står sterkere uten navnene – det er utvelgelsesmekanismen som er problemet.

Et konkret eksempel er sjeldne jordarter. USA begynte med sanksjoner mot kinesiske brikker og teknologi. Nå ber Trump Xi Jinping om å slippe mineraler til Japan – som så kan levere videre til amerikansk våpenindustri. Xi svarte med å advare mot japansk militarisme. Krainers spørsmål er enkelt: Hvis USA ikke nølte med å sanksjonere Kina, hvorfor skulle Kina nøle nå?

På samme måte ser han på et militærindustrielt kompleks som har blitt til monopoler. De leverer dyrt utstyr som ikke kan måle seg med russiske, iranske og kinesiske våpen av nyere generasjon. Det er sløsing satt i system.

Imperiet innenfra

Krainer skiller skarpt mellom USA og imperiet. Krigene føres ikke for det amerikanske folket, sier han. De føres for å berge privilegier og eiendeler ute i verden. Derfor stopper de ikke, uansett hvor mye de taper.

Også forholdet til Storbritannia er i endring. Han mener det «spesielle forholdet» nesten er borte, og at det finnes en ekte motvilje mot det britiske etablissementet i dagens amerikanske ledelse. USA har nylig trukket B-1-bombefly ut av Storbritannia. Krainer innrømmer at han ikke vet hvorfor. Han ser tre muligheter: et signal om at USA ikke vil være med på NATOs eventyr, en omfordeling før en ny runde mot Iran, eller forberedelser mot Kina. At det handler om fred, tror han minst på.

Så til det jeg synes er hans mest alvorlige poeng. Krainer har bodd og studert i USA og kaller landet sitt andre hjemland. Han håpa at Trump ville snu kursen – reindustrialisering, gode jobber, bedre infrastruktur. Det skjer ikke, eller altfor lite og altfor seint.

I stedet øker forskjellene. Ifølge Krainer eier den rikeste 0,1 prosenten nå over seks ganger så mye som den fattigste halvdelen av befolkningen. Systemet har ingen innebygd brems. Ingen på toppen sier: Nå holder det.

Hvor fører det? Krainer tror ikke lenger at kursen kan rettes gjennom valg. Han ser for seg sivil ulydighet, i verste fall noe langt mer smertefullt. Og han advarer mot den eldste løsninga av alle: å sende de unge mennene i krig mot en ytre fiende.

Prediksjonene

Krainer er ikke redd for å si hva han tror kommer. Her er det han spår, og hva vi kan se etter for å vite om han får rett.

Prediksjon	Hva vi kan følge med på
Den saudiske offensiven mislykkes og styrker Ansarallah og «motstandsaksen»	Hvem kontrollerer Taiz, Mokha og kysten ved Bab el-Mandeb om et halvt år?
Pakistan og Tyrkia vil ikke klare å snu krigen	Flere tropper? Eller trekker de seg stille ut?
Egypt blir neste land som presses inn	Nye låne- eller kredittavtaler med vestlige banker, fulgt av militære løfter
Krigsdeltakelsen destabiliserer Pakistans regjering	Omfanget av protester og regjeringas stilling i Islamabad
USA presses videre ut av Vest-Asia	Baser som stenges eller ikke gjenoppbygges; amerikansk tilstedeværelse i Persiabukta
Nye angrep på Iran er under forberedelse	Flytting av bombefly og tankfly; forhandlingene om Irans «sjudagersplan»
Kina holder igjen sjeldne jordarter, også via Japan	Kinesisk eksportpolitikk og amerikansk våpenproduksjon
Det vestlige systemet fortsetter samme kurs til det brekker	Om noen vestlig regjering faktisk legger om kursen
Faren for atomvåpen øker når taperen blir desperat	Retorikk og doktrineendringer i vestlige forsvarsmiljøer
Forskjellene i USA fører til sivil uro	Ulikhetstall, streiker og protestbevegelser

Den siste og største prediksjonen er ikke én hendelse. Det er en epoke som slutter. Krainer mener vi ser i sanntid at den europasentrerte verdensordenen går i oppløsning.

Les med to par briller

Krainer er ærlig om én ting. Før krigen mot Iran sa både han og Alkhorshid at et angrep ville være så dumt at det aldri ville skje. De tok feil. Det er et tillitsgrep – og en påminnelse om at også gode systemtenkere bommer.

Det er flere ting vi bør holde opp mot andre kilder:

• Ensidige kilder. Krainer sier selv at mye av det han leser er ubekrefta. Tallene om Jemen, basene og flytapene bør sjekkes.
• Fra system til skurk. Når forklaringa glir fra strukturer til navngitte bankfamilier og hemmelige avfolkningsplaner, svekkes analysen. Den gamle fortellinga om noen få finansfolk som styrer alt, har en mørk historie. Systemforklaringa holder bedre uten den.
• Én side av bordet. Saudi-Arabia, Pakistan, USA og Europa har egne grunner som ikke kommer fram i et intervju som dette. Ansarallahs angrep på sivil luftfart har også ofre.
• Påstander uten belegg. Noen sidespor – som værmanipulering og politiske drap – står uten dokumentasjon i samtalen.

Men kjernen står seg godt. Et system som gjentar samme feil og får samme resultat, gjør akkurat det det er bygd for. POSIWID – Spørsmålet er hva det egentlig er bygd for.

Det er Krainers viktigste lærdom. Ikke spør bare hvem som har skylda. Spør hvilke forutsetninger planene bygger på – og om de fortsatt gjelder.

Så et konkret forslag: Ta vare på tabellen over. Se på den igjen i april 2027. Hvor mange av prediksjonene holdt? Det er den beste testen vi har.

Kilde: Alex Krainer: BREAKING: Explosions Rock Riyadh as Pakistan Reportedly Enters Saudi War, Dialogue Works, 8. oktober 2026.