oss 150 kroner!
Det er blitt merkelig vanskelig å snakke høyt om norsk kultur uten at noen straks blir nervøse. Vi kan diskutere krig, våpen, NATO, opprustning og militær beredskap fra morgen til kveld, men spør man hva slags Norge vi faktisk skal forsvare, blir det langt stillere.
Norge bruker stadig større ressurser på forsvar, beredskap og kommunikasjon om en farligere verden, samtidig som kulturinstitusjoner, frivillighet, lokale tilbud og små kulturmiljøer stadig må kjempe hardere om pengene. Når budsjettene strammes inn, er det ofte kulturen som må forklare hvorfor den fortjener å eksistere, mens militær opprustning nærmest behandles som en nødvendighet uten øvre grense.
Det er et tankekors. Vi bruker enorme summer på å forberede oss på krig, samtidig som det Norge vi hevder å skulle forsvare, gradvis tømmes for innhold. Kultur er ikke pynt som kan kuttes når regnearket blir trangt. Kultur er historie, språk, identitet og tilhørighet. Det er limet som holder et samfunn sammen. Likevel virker det som om det er blitt lettere å finne penger til nye våpensystemer, militære øvelser og kampanjer om beredskap enn til lokale kulturhus, historielag, korps, museer og frivillige organisasjoner.
Samtidig bombarderes befolkningen med budskap om trusler, fiendebilder og nødvendigheten av mer opprustning. Det kalles informasjon og beredskap. Men når det samme budskapet gjentas dag etter dag, bør vi også våge å spørre når informasjon går over til å bli krigspropaganda. Dersom staten bruker stadig mer kraft på å fortelle befolkningen hvem vi skal frykte, samtidig som den bruker mindre oppmerksomhet på å lære oss hvem vi selv er, har vi et alvorlig problem.
For hva er Norge egentlig i dag? Er vi blitt så redde for å fremheve vår egen historie at vi heller later som om norsk kultur bare er en tilfeldig størrelse? Jeg mener vi har gått for langt. Norske barn skal selvfølgelig lære om fornorskning, overgrep og mørke kapitler. Men de bør også lære historien om fiskeren, bonden, sjømannen, industriarbeideren, krigsseileren og alle dem som bygget dette landet før oljefond, konsulentbransje og milliardbudsjetter. De bør vite hvordan Norge gikk fra fattigdom til velferdssamfunn, hvordan frivilligheten bygget lokalsamfunn, og hvorfor 1814, 1905, okkupasjonen og gjenreisningen fortsatt betyr noe.
Samtidig amerikaniseres Norge i et tempo som nesten ingen diskuterer. Norske barn lever på amerikanske plattformer, ser amerikanske serier, følger amerikanske influensere og bruker stadig flere engelske ord. Mange kjenner internasjonale merkevarer bedre enn sin egen lokalhistorie. Bedrifter gir norske jobber engelske titler, universiteter bruker engelsk der norsk kunne vært brukt, og reklamen fylles med et språk som gjør Norge stadig mindre norsk. Vi trenger ikke reise til USA. USA ligger allerede i lomma på nesten hvert eneste barn.
Så kommer innvandringsdebatten. Også her er det blitt vanskelig å si det åpenbare: Integrering krever at det finnes noe å integreres inn i. Et land som selv er usikkert på sin kultur, sitt språk og sin historie, vil også få problemer med å stille krav til nye borgere. Å forvente at mennesker som bosetter seg i Norge lærer norsk, kjenner landets historie og respekterer grunnleggende samfunnsnormer, burde ikke være kontroversielt. Det burde være selve fundamentet for integrering.
Likevel brukes ordet nasjonalisme nesten som et varselskilt straks noen snakker varmt om norsk identitet. Samtidig forventes det at de samme menneskene skal være villige til å ofre stadig mer for å forsvare landet. Det henger ikke sammen. Forsvarsvilje kommer ikke fra kampfly eller statsministerens taler. Den kommer fra tilhørighet. Mennesker forsvarer et land fordi landet betyr noe for dem, fordi de kjenner historien, fordi språket, landskapet, kulturen og fellesskapet oppleves som deres.
Derfor blir dagens prioriteringer så underlige. Vi kan bruke hundrevis av milliarder på militært forsvar, mens kulturen må stå med lua i hånden. Vi kan finansiere stadig sterkere krigs- og beredskapsbudskap, men lokale kulturtilbud må kutte åpningstider, arrangementer og aktivitet. Vi kan fortelle ungdommen at de kanskje må være forberedt på krig, men bruker langt mindre energi på å fortelle dem hva slags Norge tidligere generasjoner faktisk bygget.
Kanskje trenger Norge en kulturell beredskap like mye som en militær. Lær barna historien. Ta vare på dialektene. Beskytt norsk språk. Styrk frivilligheten, museene, korpsene, historielagene og de lokale møteplassene. Slutt å behandle kultur som en utgiftspost som kan barberes bort hver gang staten finner et nytt militært prosjekt å finansiere.
For et folk som ikke kjenner sin historie, mister lettere sin retning. Og et land som bruker mer kraft på å forberede befolkningen på krig enn på å bevare sin egen kultur, bør kanskje stille seg selv det mest ubehagelige spørsmålet av alle: Hva er egentlig igjen å forsvare den dagen vi har råd til alle våpnene, men har glemt hvem vi er?
