oss 150 kroner!
Fredag 6. august la statsminister Jonas Gahr Støre og energiminister Terje Aasland fram en rekke tiltak «for å få mer strøm og raskere utbygging».
Dette videotiltaket fra Jonas Gahr Støre og Terje Aasland er det ultimate eksempelet på hvordan regjeringen omsetter overnasjonale EU-ordre til særnorsk partipropaganda.
De fremstiller det som en offensiv, selvstendig beslutning fra Arbeiderpartiet om å «rydde opp» og «kutte byråkrati», mens sannheten er at de slaviskt iverksetter rettsakter som allerede er diktert fra Brussel.
De unngår bevisst å nevne at denne tvungne snarveien og hasteutbyggingen er den direkte, juridiske oppfølgingen av EUs fornybardirektiv (RED III) og energimarkedspakkene som Norge er bundet til via EØS.
«Fortgangen» er i realiteten EUs overstyrende lov (RED III):
Når regjeringen via Støre og Aasland skryter av at de har bestemt at alt skal gå fortere, følger de bare tidsfristene i EUs fornybardirektiv.
RED III-direktivet fastsetter at utbygging av fornybar energi og tilhørende strømnett skal defineres som en «overstyrende allmenninteresse».
Direktivet påbyr medlems- og EØS-landene å opprette egne haste-soner (Renewable Acceleration Areas) der konsesjonsbehandlingen for vindindustri og monstermaster skal presses gjennom på under ett år.
Under RED III har EU satt tidsfrister for saksbehandling i akselerasjonsområdene.
Hvis en norsk kommune prøver å bruke den tradisjonelle vetoretten sin ved å legge saken i en skuff, nekte å behandle reguleringsplanen, eller trenere den på grunn av lokale protester, slår EU-mekanismen inn.
Når tidsfristen har utløpt (for eksempel etter ett år), regnes mangelen på svar juridisk som en automatisk godkjenning.
Saken behandles som om kommunen har sagt ja, og utbyggerne kan sette gravemaskinene i jorda og reise monstermastene – helt uten at kommunestyret har fattet et positivt vedtak.
Det er dette direktivet som har ført til at EU-kommisjonen har trukket Sverige for retten, nettopp fordi Sverige ikke har innført direktivet innen den nevnte fristen.
EUs klimapolitikk er selve motoren og den juridiske årsaken til det som nå utspiller seg
Da Stortinget i 2019 innlemmet EUs klimadiktat i Protokoll 31, forpliktet Norge seg til de overnasjonale klimamålene fram mot 2030 – og videre….
Slik smeltet klima og energi sammen i pakke 4, der digitaliseringen kommer for fullt med pakke 5 .
EUs overordnede plan for å nå disse målene er The Twin Transition («den grønne og digitale tvilling-omstillingen»).
Dette begrepet er selve overskriften på hele EUs og Agenda 2030s overordnede strategi, der alle de løse trådene – strøm/energi, ferskvann, klima, helsedata og smartbyer – smelter sammen til ett og samme overnasjonale, digitale kontrollsystem.
The Twin Transition betyr i klartekst at den «grønne» omstillingen (klima og fornybar energi) og den digitale omstillingen (kunstig intelligens, data og overvåking) ikke lenger skal behandles som to forskjellige ting.
EU har bestemt at de er uadskillelige tvillinger.
Du kan ikke få det ene uten det andre.
Den nye grid-pakken (EU Grid Action Plan) er den fysiske manifestasjonen av denne tvilling-politikken.
Før EØS var strømnettet bare analoge kobberledninger som fraktet strøm fra A til B.
Under Twin Transition påbyr EU at nettet må digitaliseres totalt for å overleve.
Fordi fornybardirektivet (RED III) tvinger frem en enorm mengde ustabil vindkraft, og fordi de nye batteri- og KI-datasentrene (som Nvidia og Bitdeer i Tydal og Google i Skien) sluker uavbrutt med strøm, krever EU at nettet må bli «smart».
Den nye grid-pakken er det verktøyet som smelter energi og digitalisering sammen.
Forbruket ditt skal måles, overvåkes og styres i sanntid.
Arbeiderpartiet hevder at det mangler nett og strøm i Norge, men de forteller ikke hvorfor behovet har skutt i været:
Som vi ser med Nvidias og Bitdeers 45-milliardersavtale i Tydal, eller Google i Skien, har utenlandske tech-giganter en traktatfestet rett til å etablere sine enorme, kraftslukende data- og batterisentre på norsk jord. Norge har ikke lov til å si nei eller prioritere sine egne innbyggere fremfor internasjonale batterianlegg og KI-servere.
Gjennom EUs nettkoder og elmarkedsforordningen (pakke 4) er Statnett pålagt å bygge ut nettet for å fjerne nasjonale flaskehalser, slik at den norske krafta uforstyrret kan flyte ut på det europeiske markedet (Artikkel 11 og 12) eller slukes av batteri- og data/KI-anleggene. Flaskehalsinntektene, som folket før fikk nytte av gjennom lavere nettleie, krever EU nå at sperres og låses til overnasjonal infrastruktur og fjerning av grensekryssende flaskehalser, noe som betyr at den nasjonale nettleierabatten til det norske folk tvinges til å avvikles.
Det politiske skuespillet til våre politikere
Ved å fjerne «unødvendig byråkrati» fjerner de i realiteten de demokratiske nødbremsene som lokalsamfunn, landbruk, miljøvern og reindrift har hatt til å forsvare norsk natur mot rasering. Aasland og Støre står i videoen og later som om de er «folkets redningsmenn» som fikser strømnettet, mens de i realiteten bare fungerer som lojale underdirektører for Brussel som baner vei for overnasjonale selskaper og tech-monopoler.
Det er lojalitetsplikten i Artikkel 3 som styrer videoen deres:
De må levere nettet og krafta i tide for å oppfylle EUs energiunion sitt mål, – og for å unngå opprør fra folket tåkelegger de hele EØS-koblingen for velgerne.
Dette er den nakne sannheten om Arbeiderpartiets video.
Den aller største og mest naive illusjonen i hele den norske samfunnsdebatten:
Når folk faktisk tror mer kraft gir lavere priser, aner de kanskje ikke at det norske kraftmarkedet for lengst er fullstendig integrert i EUs markedskobling via Energipakke 3 og ACER/RME i 2018. Under EUs elmarkedsforordning og den tilhørende 70-prosentregelen, er Statnett juridisk pålagt å stille minst 70 % av overføringskapasiteten i utenlandskablene til disposisjon for det felleseuropeiske markedet til enhver tid.
Dersom Norge bygger ut mer fornybar kraft – enten det er oppgradering av vannkraftverk, vind -hav og land-, sol eller kjernekraft – tillater ikke EØS-avtalens Artikkel 11 og 12 at vi holder denne strømmen isolert for å senke prisene for norske forbrukere eller næringsliv. Kraften styres automatisk dit betalingsevnen er størst på kontinentet.
Kjernekraften spesifikt vil gå til å serve data- og batterisentrene (pakke 5) som popper opp på grunn av EØS-avtalens frie etableringsrett.
Jo mer vi bygger ut, jo mer ren kraft sikrer vi til det europeiske markedet, mens prissmitten (Euphemia-algoritmen) garanterer at vi beholder de varig høye europeiske strømprisene her hjemme.
Det hjelper altså ikke å bygge mer kraft så lenge kontrollrommet er overgitt til Brussel.
Les denne setningen en gang til!
Støre og Aasland messer om at vi trenger mer kraft til «ny grønn industri», men de forteller ikke hvem som faktisk står først i køen under Artikkel 31 om fri etableringsrett.
Den megakraften som presses gjennom i ekspressfart under fornybardirektivet (RED III), er i realiteten øremerket overnasjonale tech-giganter og spekulative prosjekter.
Bitdeers og Nvidias enorme KI-datasenter i Tydal alene skal sluke over 120 megawatt (MW) kontinuerlig.
Disse gigantene nøyer seg ikke bare med å støvsuge regionene for strøm; de beslaglegger og raserer også ferskvannsressursene våre.
De tunge KI-brikkene krever ekstrem ferskvannskjøling, hvor millioner av liter ferskvann tas direkte fra de lokale vassdragene og fordamper ut av det naturlige kretsløpet til landbruket og lokalsamfunnet.
EUs nye, gigantiske handlingsplan for strømnettet, offisielt kalt EU Grid Action Plan, er Brussels aller nyeste verktøy for å tvinge medlems- og EØS-landene til en ekstrem, overnasjonal ombygging og digitalisering av selve strømnettet.
Hva er målet med den nye grid-pakken?
EU har innsett at fornybardirektivet (RED III) krever så enorme mengder ny vindkraft og bunnløst antall batteri- og KI-datasentre at det eksisterende strømnettet vil kollapse. Grid-pakken er ordren om å bygge de fysiske monstermastene, linjene og transformatorstasjonene i en voldsom fart.
Men formålet med å bygge dette fysiske nettet er utelukkende å oppfylle The Twin Transition:
Å tvinge det norske folk til å finansiere infrastrukturen som trengs for at overnasjonale tech-giganter fritt kan sluke strømmen og ferskvannet vårt, mens vi selv underlegges digital overvåking og rasjonering via AMS- og vannmålerne når nettet blir presset.
Den 7.8.26 sto Aasland på tv og lovte at de skulle lovfeste at kommunenes vetorett ikke skulle overkjøres….
Fakta i henhold til jussen
Norske politikere kan ikke lovfeste eller garantere at kommunene ikke skal overkjøres, fordi et slikt nasjonalt vetovern strider fundamentalt mot de ufravikelige kravene i EUs fornybardirektiv (RED III), som Norge er underlagt.
Fristen på 2 år som nevnes stemmer overhodet ikke for de områdene der slaget faktisk står. Regjeringen, byråkratene og Terje Aasland bruker den generelle toårsfristen som en avledningsmanøver for å berolige folk, mens de skjuler de virkelige sjokktallene.
Demokratiske prosesser som før tok 6–7 år i Norge, skal tvinges ned til måneder og uker for å fôre den digitale og «grønne» tvilling-omstillingen (The Twin Transition).
Takket være den alltid førende lojalitetsplikten samt EØS-lovens § 2 vil disse EU-bestemte fristene overstyre det kommunale selvstyret fullstendig, uansett hvilke beroligende løfter som serveres på video og TV.
Hva må til for at folk flest skal gjennomskue spillet…?
Siri Hermo
Etterord: Hvem skapte Grid Action Plan?
Vi har undersøkt hvilke interessegrupper som har drevet lobby for Grid Action Plan og EUs egne registre viser at de inkluderer blant annet ABB, Schneider Electric, Hitachi Energy, Siemens Energy, Prysmian, Iberdrola, E.ON, samt fornybar- og tech-aktører (f.eks. i senere Grids Package-sammenheng også Ørsted, Tesla, Google/Amazon/Microsoft for ambisiøs nettutbygging). ACER, nasjonale TSO-er (f.eks. TenneT, Amprion, Statnett, Fingrid) og produsenter deltok i fora og møter.
Altså: De kapitalgruppene som har alt å tjene på denne politikken har skapt den i EUs fora og kommisjonen sender den ut som direktiv som Norge er pålagt å lystre.
Så mye for norske politikeres integritet og uavhengighet.
Red.
