Hvem snakker sant om krigen? Tanker etter Vestfrontmøtet på Olavsfest

Etter å ha fulgt debatten under Vestfrontmøtet mellom Venstre-leder Guri Melby og forfatter Linn Stalsberg, stramt moderert av Håkon Haugsbø, sitter jeg igjen med en klar følelse av å ha observert et lærebokeksempel på det Noam Chomsky kaller «skapt samtykke» (manufactured consent).

Debatten ble i stor grad rammet inn slik at det tillatte handlingsrommet snevres inn til å gjelde hvor fort vi må ruste opp og hvor mye materiell som skal sendes til fronten. Men de dypere historiske årsakene, de økonomiske drivkreftene og NATOs egen rolle forblir i stor grad i skyggen.

«Lomma på forsvarsindustrien» og spørsmålet om Cui Bono

Temperaturen på plassen foran Vestfronten av Nidarosdomen steg betraktelig da spørsmålet om det militærindustrielle komplekset ble brakt på banen. Guri Melby reagerte sterkt og avviste kontant påstanden om at politikere lar seg styre av kommersielle krefter: «– Jeg er ikke i lomma på forsvarsindustrien. Det er ikke sant, og det er en veldig drøy påstand som gir grobunn for alvorlige konspirasjoner».

Linn Stalsberg parerte dette glimrende ved å flytte fokus fra person og hemmelige tråder over til struktur: Det militærindustrielle kompleks er ingen konspirasjonsteori. Det handler ikke om bakromsavtaler, men om hvordan kapitalismen fungerer.

Når vi stiller det klassiske spørsmålet Cui Bono – hvem tjener på dette? – blir bildet ekstremt tydelig: Det er først og fremst amerikansk forsvarsindustri og USAs økonomiske interesser som innkasserer gevinsten. Samtidig som Europa tappes for ressurser, selges svindyre Patriot-missiler nå også plankagt på lisens til adskillige millioner per enhet, og europeiske land har gjort seg avhengige av kostbar amerikansk LNG-gass for å erstatte russisk energi.

Narrativet om at «Europa faller» og kynismen i stedfortrederkrigen

I den etablerte debatten gjentas det som et ufravikelig dogme at «Russland kan ikke vinne, for da faller Europa». Dette narrativet brukes effektivt til å kvele enhver debatt om diplomati og fredsforhandlinger.

Men ser vi nøkternt på situasjonen, fremstår dette mer og mer som en kynisk stedfortrederkrig regissert fra Washington. For hver dag som går der krigen opprettholdes uten diplomatiske åpninger, taper Ukraina mer territorium og en hel generasjon unge menn utslettes ved fronten.

Det er vanskelig å ikke tenke på uttalelsene fra amerikanske krigshauker som senator Lindsey Graham, som ublu kommenterte at amerikansk våpenstøtte er «de beste pengene USA noen gang har brukt» fordi det svekker Russland uten at en eneste amerikaner dør. Prisen for denne strategien er i praksis en linje om å levere våpen «til siste ukrainer» – en linje som tildekkes av vestlige politikeres retorikk om moral og solidaritet.

Når Melby etterlyser faktasjekk og hevder at beslutningene bygger på nøytrale faktiske forhold, er det påfallende hva som ikke blir nevnt som fakta:

1. NATOs ekspansjon østover: Da Warszawapakten ble oppløst og Tyskland gjenforent, var løftene klare: NATO skulle ikke ekspandere østover. Likevel startet planleggingen under Bill Clinton allerede i 1993. For en militærindustri i vekst var reel nedrustning og en varig «fredsgevinst» det verste scenariet.
2. «Out of area»-operasjoner: NATO gikk fra å være en regional forsvarsallianse til en global interventionsaktør – fra Bosnia og Kosovo i 1999, til Afghanistan, Irak og ødeleggelsen av Libya i 2011. General Wesley Clark avslørte hvordan Pentagon etter 11. september 2001 hadde konkrete planer om å gjennomføre regimeendringer i sju land i Midt-Østen og Afrika på fem år med Iran som siste land. (Intervju i 2023)
3. Mangel på felles sikkerhet: Som Kåre Willoch understreket på Arendalsuka i 2017, er det helt avgjørende å forstå motpartens sikkerhetsbehov. Olof Palmes tenkning fra 1982 om felles sikkerhet slår fast at ingen blir trygge dersom motparten føler seg eksistensielt truet.

Hva koster «folkets opprustning»?

Melby kalte milliardsatsingen for «folkets opprustning». Men Stalsberg sa det mange av oss føler: «– Jeg nekter å være med på folkets opprustning. Jeg vil heller ha folkets nedrustning.»

Når vi nå bevilger 1 800 milliarder kroner til Forsvaret over de neste ti årene, tapper vi samfunnet for enorme ressurser som burde gått til helse, skole, eldreomsorg og sivil beredskap. I tillegg kaster opprustningen, militærøvelsene og våpenproduksjonen bensin og diesel på det globale klimabålet.

Russlands invasjon av Ukraina i 2022 er et ulovlig og fordømmelig brudd på folkeretten. Men ved å redusere hele konflikten til en personifisert fortelling om «to onde menn» (Putin og Trump) og overse tiår med geopolitisk press, tilslører vi at dette for Russland har blitt en eksistensiell krig for selvopprettholdelse mot krefter i Vesten som ønsker å splitte og svekke landet.

Veien videre

Vi må tørre å snakke om alternativer. Vi må ruste opp FN, styrke diplomatiet og bygge et robust sivilt samfunn framfor å la forsvarsindustriens markedsbehov og USAs geopolitiske agenda definere framtiden vår og holdes utenfor klimaregnskapet.

Det var godt å få frem disse nyansene i dagens debatt på Olavsfest – men oppgaven med å utfordre det etablerte krigsnarrativet har bare så vidt begynt.

Hva tenker dere andre om debatten og veien videre for fredsbevegelsen?