Wokeismen er selve trusselen mot den liberale retttsstaten og demokratiet

I skrivende stund går den store Pride-paraden av stabelen i Oslos gater. Fri og Pride er selve manifestasjonen av Frankfurterskolen, kritisk teori, postmodernismen, wokeismen og avskaffelsen av den liberale rettsstaten og demokratiet.

Det er paraden som illustrerer framtidsdystopiet som framtidige generasjoner skal pines i, der demokratiet er til pynt. Det er ondskapen som har stjålet godhetens klær.

I forbindelse med det rystende terrorangrepet i Paris der den franske læreren Samuel Paty ble drept av en islamist etter å ha vist frem Muhammed-karikaturer, skrev Erna Solberg i 2020 en melding på Twitter (nå X):

«Vi må stå sammen mot angrep på tankefrihet og opplysning».

At hun skrev «tankefrihet» der det skulle stå ytringsfrihet er et tegn i tiden. Hun er så raus at du skal få lov å tenke dine tanker – bare du ikke sier dem.

Det er dette som er retningen, og ytringsfriheten kveles av wokeismens krenkorama og identitetspolitikk som har ledet til § 185 som IKKE er likhet for loven, siden den gir særbeskyttelse for noen men ikke andre, og som dessuten er subjektiv: den krenkedes «følelse» av å være krenket avgjør om krenkeren er skyldig.

Der man før ble dømt etter objektivt parametre, skal man i framtiden dømmes av noe som noen subjektivt «føler».

Nylig ble en mann i Hordaland tingrett dømt til 14 dager varetektsfengsling for ytringer som han kunne komme til å ytre (fare for gjentagelse). Vi snakker altså om preventiv fengsling for ytringer som kanskje kan komme til å skje i framtiden.

I dag publiserte steigan.no en artikkel som tar opp et viktig spørsmål om rettssikkerhet.

Den peker på at myndighetene i økende grad bruker diffuse begreper som «antistatlig tankegods», «konspirasjonsfortellinger» og «antimyndighetsekstremisme», uten klare og etterprøvbare definisjoner.

Når slike elastiske begreper brukes i forbindelse med overvåking, sikkerhet, straff og demokrati, oppstår et grunnleggende spørsmål: Hvorfor har vi beveget oss bort fra presise juridiske begreper og over til et språk som er langt mer åpent for tolkning?

Når tiltalen blir en elastisk gummistrikk kan hvem som helst dømmes for hva som helst – basert på synsing

Jeg vil her prøve å forklare hvordan vi havnet der som Pål Steigan beskriver i sin kronikk i dag og som allerede nå har svekket rettssikkerheten i Norge og i vestlige land.

Den klassiske liberale rettsstaten bygger på tre idealer:

• Begreper skal være så presise som mulig.
• Borgeren skal kunne forutse hva som er lov og ulovlig (legalitetsprinsippet).
• Staten skal bevise konkrete handlinger, ikke vage holdninger.

Derfor liker jurister ord som «tyveri», «trusler», «oppfordring til vold» eller «bedrageri». De kan defineres og prøves i retten.

Den postmoderne tradisjonen, som blant annet er inspirert av Michel Foucault, Jacques Derrida og senere deler av kritisk teori, flytter oppmerksomheten fra handlinger til diskurser, fortellinger og maktstrukturer.

Hos Foucault er ikke språk bare en beskrivelse av virkeligheten. Språk produserer virkeligheten.

Makt utøves gjennom hvilke fortellinger som får dominere. Da blir det viktigere å identifisere «diskurser» enn konkrete lovbrudd.

Det kan føre til kategorier som:

• skadelig retorikk,
• legitimering og delegitimering,
• desinformasjon,
• antistatlige narrativer,
• ekstremistiske fortellinger.

Problemet fra et klassisk rettsstatsperspektiv er at disse begrepene mangler klare grenser.

Så kommer sosialkonstruktivismen

Dersom man mener at samfunnets institusjoner først og fremst består av sosiale konstruksjoner og fortellinger, blir kampen om fortellingene viktigere enn kampen om de konkrete handlingene.

Da blir spørsmålet ikke:

Hva gjorde personen?

Men:

Hvilken fortelling bidrar personen til?

Det er en ganske annen måte å analysere samfunnet på. Dette har også sammenheng med kritisk teori.

Den opprinnelige Frankfurterskolen, med tenkere som Max Horkheimer og Theodor W. Adorno, var riktignok mer opptatt av kapitalisme, kultur og autoritære samfunn enn av dagens identitetspolitikk.

Senere utviklinger – ofte kalt «kritiske studier», anvendt kritisk teori, kritisk raseteori, kritisk kjønnsteori – har imidlertid overtatt tankegangen om at språk og makt er tett sammenvevd.

Da blir begreper som «problematiske narrativer» eller «delegitimering» sentrale analyseverktøy. Fra et juridisk perspektiv finnes det en kjent kritikk av denne utviklingen.

Rettsstaten bygger på prinsippet nullum crimen sine lege certa. Det betyr at loven skal være tilstrekkelig klar.

Jo mer diffuse begrepene blir, desto vanskeligere blir det for borgeren å vite hvor grensen går.

Derfor reagerer mange jurister når begreper som

• «ekstremisme»,
• «hat» (hvem kan vite om «gjerningspersonen» «føler» hat?),
• «desinformasjon»,
• «antistatlig tankegods».

ikke ledsages av presise kriterier dersom de skal få rettslige konsekvenser.

Min intense kamp mot Fri, Pride-symbolikken, Pride-flagget og Pride-paraden handler ikke om homofili i det hele tatt. Den handler om kritisk teori, relativisme (at det ikke finnes objektive sannheter) og wokeisme.

Det er totalitarismen som nå inntar samfunnet i ny drakt. Pride-flagget og dagens parade symboliserer George Orwells 1984.

Når vi ikke en gang vet hvor mange kjønn vi har – er alt blitt en relativistisk tåke og løgnen blitt et styringsverktøy. Og som kjent er det ALLTID makten som kapitaliserer på løgnen – og folket på sannheten.

Paraden symboliserer slutten på det liberale samfunnet, rettsstaten og at samfunnet er drevet av mektige NGOer gjennom uformelle kanaler, men som får enorme pengeoverføringer fra staten for å legge ned rettsstaten gjennom klinisk hjernevask og en filosofi fra helvete.