Sannheten om Protokoll 31 og helsebløffen: Slik ble Norge låst i EUs vaksinefelle

Mange tror at forhandlingene om EUs helseunion er noe helt nytt. Sannheten er at makteliten på Stortinget har brukt over 30 år på å snike norsk helseberedskap inn under Brussels styre. Verktøyet de har brukt til dette maktspillet, heter Protokoll 31 i EØS-avtalens rammeverk.

Her er den konkrete historien om hvordan fellen ble bygget og umerkelig utvidet.

Hvordan Protokoll 31 ble etablert

Da EØS-avtalen ble framforhandlet sist på 1980-tallet, og EØS ble vedtatt i 1992, ble Protokoll 31 laget som en sekkepost for «frivillig samarbeid» på områder som formelt lå utenfor det indre markedets fire friheter (varer, tjenester, kapital og personer).

Befolkningen ble bevisst beroliget med at helse-, sosial- og utdanningspolitikk var rene nasjonale områder der Norge beholdt full suverenitet. Dette er for øvrig en retorikk som går igjen uansett område – akkurat slik hele EØS-avtalen i sin tid ble solgt inn som en uskyldig «handelsavtale».

Men protokollen ble rigget slik at dersom Norge betalte penger gjennom EØS-midlene, kunne vi kjøpe oss deltakelse i EUs ulike forsknings- og handlingsprogrammer.

I 2014 brukte Stortinget denne finansielle bakdøren til å stemme oss inn i EUs smittevernbyrå (ECDC) og Det europeiske legemiddelkontoret (EMA). Dette ble bevisst solgt inn til det norske folk som et rent «teknisk og uforpliktende fagsamarbeid».

Maktpartiene tåkela de reelle konsekvensene, men i realiteten ble infrastrukturen og lovverket vårt rigget for å lystre EU-standarder på autopilot og frata oss nasjonal kontroll den dagen en krise traff – som pandemien i 2020.

Da fellen klappet igjen

Den 2. juni 2021 banket Stortinget gjennom deltakelsen i det gigantiske milliardprogrammet EU4Health (2021–2027) via en ny endring i Protokoll 31. Offisielt ble dette stuntet solgt inn som «samarbeid for trygghet» – den samme faste merkelappen de bruker hver gang suverenitet skal avgis.

I realiteten var det her fellen klappet igjen, for EU4Health er det finansielle fundamentet for EUs nye overnasjonale helseunion, som danner grunnlaget for dagens utpressingsstunt der media skriver at «Norge vil inn i EUs helseunion».

Gjennom denne historiske snikinnføringen i Protokoll 31 har politikerne sørget for at infrastrukturen er låst. Norske helsemyndigheter, beredskapsplaner, varslingssystemer og databaser er i dag fysisk og digitalt sammensmeltet med EU.

Lovene som pålegger norske sykehus og etater å følge disse EU-standardene, er allerede limt inn i våre egne norske forskrifter og lovverk.

Avviklingen av Norsk Medisinaldepot

Før EØS-avtalen hadde Norge det statlige Norsk Medisinaldepot (NMD), som ble opprettet i 1953 av Gerhardsen-regjeringen med helsedirektør Karl Evang i spissen. Dette var et statsmonopol som hadde enerett på import, eksport og engrossalg av alle legemidler i landet.

Formålet var krystallklart: å sikre full nasjonal beredskap, garantere nok medisiner til befolkningen i krisetider og holde prisene nede.

Dette nasjonale beredskapsverktøyet ble ofret på EØS-avtalens alter.

Under forhandlingene om EØS-avtalen ga EU klar beskjed: Et statlig medisinalmonopol som kontrollerte importen, strider direkte mot det indre markedets regler om «fri flyt av varer» og fri konkurranse.

For å blidgjøre Brussel og bane vei for EØS-avtalens utvidelser opphevet Stortinget, under Brundtland-regjeringen, loven om Norsk Medisinaldepot. Monopolet ble skrotet, og selskapet ble omdannet til et statsaksjeselskap for å åpne markedet for utenlandske kommersielle aktører.

Da EØS-avtalen trådte i kraft, rullet privatiseringen videre. Staten solgte seg gradvis helt ut, og vårt nasjonale beredskapsdepot endte opp på utenlandske, private hender.

I dag er det store internasjonale konsern og investorer som eier og kontrollerer distribusjonen av livsviktige medisiner i Norge.

Pandemien avslørte sviket

Når EU i dag opptrer arrogant og pisser på EØS-avtalen ved å kalle oss et «tredjeland» i de nye helseforhandlingene, utnytter de nøyaktig det rigget maktpartiene har plassert i Protokoll 31 gjennom over 30 år.

De vet at vi er så dypt integrert at vi ikke kan trekke oss ut uten at våre egne datasystemer og beredskapslinjer lammes – med mindre Stortinget gjør den totale lovvasken og sier opp hele avtalen.

Når vi analyserer jussen og hendelsene i 2020 og 2021, ser vi at det overnasjonale systemet fungerte som en ren felle framfor en forsikring.

Da koronakrisen traff, fikk det norske folk sjokket midt i fleisen. Protokoll 31 skulle sikre oss full deltakelse i EUs helsesamarbeid.

Norge hadde i forkant av 2020 overført astronomiske summer til internasjonale vaksineallianser som CEPI. CEPI har hovedkontor i Oslo og er tungt sponset av den norske staten over oljebudsjettet.

Våre felles nasjonale oljepenger ble kynisk brukt i det globale spillet for å finansiere og rigge det overnasjonale vaksineapparatet.

Til tross for de gigantiske innbetalingene fra oljefondet via Protokoll 31 og CEPI sto Norge på bar bakke da det virkelig gjaldt. Det norske medisinaldepotet var for lengst borte.

Tredjeland da det gjaldt som mest

Da EU-kommisjonen sikret de store vaksinekontraktene, definerte de reglene kynisk: Kontraktene gjaldt kun for EUs egne medlemsland.

EØS-avtalen og Protokoll 31 var ikke verdt papiret de var skrevet på.

Her brøt EU selve fundamentet i EØS-avtalen. Det overordnede målet med avtalen er å knytte Norge til EUs indre marked, som er basert på et felles regelverk med lik praksis.

En forutsetning for å opprettholde rettighetene våre i det indre markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen. Her har jo Norge vært «flinkeste gutten i klassen».

Protokoll 31 er en del av dette samarbeidet og skal sikre fullstendig likebehandling og hindre «tredjelands»-betegnelser.

Vi betaler enorme summer nettopp for å være en del av det indre markedet, men EU har gjentatte ganger vist at uansett hvor mye vi betaler, er det utelukkende EU som nyter godt av våre bidrag. Det er for øvrig hele poenget med EØS sett fra Brussels side: Vi skal kun serve EUs behov, uansett område.

Norge ble under pandemien behandlet som et tilfeldig «tredjeland» på utsiden og nektet direkte leveranser. I stedet ble vi totalt avhengige av at Sverige måtte opptre som en uformell stråmann og donere overskuddsvaksiner til oss under bordet.

Slik kvalte EU-samarbeidet vårt nasjonale handlingsrom, på tross av EØS-avtalen, Protokoll 31 og milliarder av kroner spyttet inn i EU-kassa.

Den juridiske låsen

Og det er akkurat det samme skitne utpressingsstuntet de prøver seg på nå når våre myndigheter og media skriver at «gjennombruddet snart er nært og EU-døren åpen».

Skulle ikke samarbeidet vårt via Protokoll 31 sikret oss direkte tilgang?

Jo, det var løgnen vi ble solgt.

Investeringene og oljepengene våre sikret oss ingenting. I stedet fungerte EØS-avtalen som en jernhånd som hindret oss i å bruke vårt eget nasjonale handlingsrom.

Fordi maktpartiene har skrevet EUs legemiddelregelverk ordrett inn i norsk lov, var Norge juridisk låst til EMAs tidslinje.

EU bestemte i praksis hvilke spesifikke sprøyter vi fikk lov til å bruke.

Vi hadde overhodet ikke lov til å gå utenom systemet for å kjøpe eller godkjenne vaksiner uavhengig andre steder på det åpne markedet på grunn av EUs monopol.

Land helt utenfor EU-systemet, som Storbritannia og Israel, sto frie. De forhandlet selvstendig vaksiner lynraskt via nasjonale organer og rullet dem ut måneder før oss.

Hadde Norge prøvd på det samme, ville EU umiddelbart definert det som et alvorlig avtalebrudd.

Sluttspillet

Alle disse stuntene, tolltruslene og helseskremslene er en bevisst, koordinert strategi for å tvinge Norge inn i EU som fullverdige medlemmer.

Når helseministeren og EU-kilder truer med at Norge blir kastet ut av helsesamarbeidet dersom vi bruker reservasjonsretten mot ACER og energipakkene, unnlater de å snakke om den alltid førende lojalitetsplikten og forrangsprinsippet. For det er her hunden ligger begravet.

De bruker helsefeltet til å skremme, samtidig som de tier om at de allerede har rigget systemet slik at nasjonalt handlingsrom er slettet på forhånd.

De nevner heller ikke EØS-avtalens artikkel 102, som på papiret sier at sanksjoner skal begrenses til samme sektor. Sier vi nei til et energidirektiv, kan sanksjonene kun rettes mot energifeltet.

Å trekke inn vaksiner er et brudd på avtalens egne spilleregler – akkurat som EUs tollstunt tidligere var. Det strider mot EUs egne papirregler, som de utelukkende bruker som det passer dem for å presse land til lydighet.

Makteliten vet at de aldri vil vinne en ærlig folkeavstemning. Derfor hopper de bukk over demokratiet.

Folket har sagt et rungende nei to ganger før. De bruker nå en kynisk utmattelsestaktikk for å gjøre EØS så smertefullt at vi til slutt kapitulerer.

Minner samtidig om Janne Haaland Matlary, som åpent har argumentert i DN for at Norge bare skal melde seg inn i EU uten noen folkeavstemning, fordi saken er for «kompleks» for vanlige folk.

Våre politikere og EU driter i demokratiet, og de pisser samlet på den avtalen vi betaler milliarder for, for å sikre nettopp tilgang til det indre markedet.

De bruker våre egne oljepenger i et kynisk overnasjonalt spill, og tar nå helsen vår som gissel for å tvinge gjennom full underkastelse i Brussel som et nytt forsøk på å smugle oss inn i unionen bakveien.

Den eneste reelle nødutgangen er å ta maska av politikerne og si opp hele EØS-avtalen etter artikkel 127!

Innlegget er hentet fra Siri Hermo sin Facebookside.

KI-genererte illustrasjoner av Derimot.no..