oss 150 kroner!
Svar til fastlege Bjørn Lyngen: Det er med dyp undring man leser fastlege Bjørn Lyngens innlegg i Trønderbladet om flagg-nekten på Lundamo skole.
Når en praktiserende fastlege bruker sin profesjonelle tittel til å argumentere for at pasienter som reagerer på et politisk flagg på legekontoret bare kan få beskjed om at «muligheten for å benytte kontorets utgangsdør finnes», utfordres de mest grunnleggende prinsippene for helsehjelpens nøytralitet og pasientenes trygghet.
Som lege er Lyngen en autoritetsperson i lokalsamfunnet som mange lytter til. Nettopp derfor er det alarmerende at han ikke har fått med seg essensielle fakta, lover eller den faglige konteksten i saken han uttaler seg om.
I stedet for å opplyse, bidrar han til å holde befolkningen uvitende og skape dyp splittelse.
En fastlege har en absolutt, lovpålagt plikt etter Helsepersonelloven § 4 til å utøve sitt arbeid i samsvar med krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp. Dette forsvarlighetskravet betyr at en lege plikter å basere sin forståelse på dokumentert vitenskap og medisinsk forskning – ikke på politiske visjoner fra en privat særinteresseorganisasjon.
Videre pålegger lovverket leger en streng likebehandlingsplikt. Det er ulovlig å nekte eller retorisk true med å trekke tilbake nødvendig helsehjelp basert på en pasients personlige overbevisning eller politiske synspunkter.
Å bruke legekontoret som en ideologisk markeringsarena, og antyde at utgangsdøren er løsningen ved politisk uenighet, fremstår derfor som et klart brudd på det profesjonelle ansvaret for å skape et trygt og nøytralt rom for syke og sårbare mennesker.
Lyngen hevder videre at det var «helt ukjent» for ham at regnbueflagget knyttes til Foreningen FRI.
At den jevne samfunnsborger ikke aner hvordan dette henger sammen, er forståelig – de tradisjonelle mediene gjør en grundig jobb med å tåkelegge sammenhengene.
Men forventningene til en fastlege, ligger dog noe høyere.
Det ligger et kolossalt og nesten pinlig paradoks i hans egen argumentasjon:
Lyngen krever at rektor på Lundamo skole umiddelbart skal reversere en administrativ beslutning han selv innrømmer at han ikke forstår bakgrunnen for.
Når han i det ene øyeblikket erklærer at koblingen mellom Foreningen FRI og regnbueflagget er «helt ukjent» for ham, forsvinner også hele legens faglige og logiske grunnlag for å overstyre rektors faglige beslutning på rektors eget fagområde.
Rektor ved Lundamo skole har vært helt tydelig i sin faglige begrunnelse:
Rektor har tatt dette valget nettopp fordi en skoleleder skal kjenne til lovverk, nøytralitetsmandat og den tunge ideologiske substansen som flagget i dag representerer.
Skolen skal være en nøytral fellesarena for alle barn, og det er nettopp FRIs politiske eierskap og definisjonsmakt over flagget som gjør at det bryter med denne nøytraliteten.
Lyngen hevder hardnakket at Pride ‘ikke er politikk, men inkludering’.
Her overser han at selveste Stortinget har takket nei til å flagge med regnbueflagget, nettopp fordi de anerkjenner at det er en politisk og ideologisk markering som splitter fremfor å samle.
Når landets øverste demokratiske organ slår fast denne realiteten, blir det absurd når en lokal fastlege prøver å definere det som nøytral ‘snillhet’.
Man må også stille spørsmålet:
Hvem er det egentlig dette flagget inkluderer?
Det inkluderer tilsynelatende kun de som følger den politisk korrekte linjen og svelger FRIs programmer rått.
Hva med alle de menneskene – foreldre, lærere og de homofile, bifile og lesbiske i organisasjonen LHB Norge – som faller fullstendig utenfor dette trange narrativet?
De blir ikke inkludert; de blir tvert imot utstøtt, utskammet og vist døren av autoriteter som Lyngen.
Det er ikke mangfold, det er ideologisk ensretting.
Lyngens sammenligninger med 1. mai og 17. mai faller sammen av seg selv.
Skolen og barnehagen er barnas lovpålagte, nøytrale fellesarena. LO og korps utformer ikke undervisningsmanualer gjennom Bufdir som instruerer ansatte til å fortelle barn at de kan være «født i feil kropp».
Undervisningsmanualene og veilederne via Bufdir og skoleverket har en direkte og dokumenterbar kobling til nettopp Foreningen FRI.
Mest alvorlig er det likevel når legens tekst fremstår som medisinsk og biologisk misvisende i sitt forsøk på å dekonstruere kjønn.
I en «side note» hevder han at det ikke finnes bare to kjønn, og viser til «karyotypiens mange krumspring».
Menneskearten er reproduktivt todelt (binær) – det finnes kun to typer kjønnsceller.
Å bruke sjeldne, medfødte medisinske kromosomavvik (intersex-syndromer) hos en forsvinnende liten minoritet som et politisk sannhetsbevis for en postmodernistisk kjønnsteori, er faglig ukorrekt.
Kjønnsinkongruens handler ikke om kromosomfeil, og å blande disse kortene skaper kun forvirring.
Når den samme legen tilbyr seg å «komme hjem til folk for å gi opplæring», opptrer han ikke som en lyttende fagperson, men som en oppdrager og en politisk misjonær.
Når legen i samme tekst innrømmer at han ikke en gang kjenner til de grunnleggende sammenhengene i saken, fremstår det hele som en utrolig arrogant og nedlatende uttalelse.
En lege skal gi medisinsk hjelp og trygghet, ikke reise rundt som en politisk misjonær for å oppdra og belære innbyggere som tenker annerledes. At Lyngen i sin posisjon ikke ser hvor dypt problematisk denne oppdrager-retorikken er overfor pasienter og innbyggere, underbygger bare det totale fraværet av profesjonell nøytralitet.
Innlegget hans overser også den britiske Cass-rapporten (2024), samt rapporter fra Statens undersøkelseskommisjon (Ukom) i Norge og helsemyndighetene i Sverige og Finland, som samstemt slår fast at det faglige kunnskapsgrunnlaget for sosial og medisinsk kjønnstransisjon hos barn er ekstremt svakt.
Absolutt alle barn går igjennom ulike stadier og prosesser i oppveksten der de er usikre på hvem de er.
Å sette i gang radikale endringer av barn før puberteten er fullført er direkte uklokt og kan føre til irreversible konsekvenser for barnet.
Forskning viser at mellom 60 % og 80 % av barn som opplever kjønnsforvirring, finner ut av denne usikkerheten helt selv etter endt pubertet og faller til ro i sin biologiske kropp – så lenge de får være i fred uten drastiske og uopprettelige inngrep.
Hele fundamentet i et lege-pasient-forhold bygger på absolutt tillit og trygghet.
Når din egen fastlege går ut i lokalavisen og bruker autoriteten sin til å skrive at pasienter som reagerer på hans private politiske markeringer bare kan vises utgangsdøren, har han effektivt revet ned den tryggheten. Det er dypt urovekkende at en lege skaper en situasjon der en pasient føler ubehag ved å oppsøke nødvendig helsehjelp.
Lyngens retorikk bekrefter nøyaktig det som er problemet i dagens debattklima:
Makteliten bruker sin autoritet til å kreve fullstendig, ideologisk ensretting, selv når det skinner gjennom at en ikke har den fulle oversikten.
Hvis du ikke applauderer og går i takt under det samme flagget, blir du møtt med hersketeknikker og retoriske trusler om å bli vist døren – selv hos fastlegen din.
– Alternativt får du ham på døra di.
Siri Hermo
