oss 150 kroner!
Jeg hadde hengt i rompa på traileren til Torbjørn Olsen og tygd støv hele ettermiddagen. Vi hadde lasta i Nantes, og skulle videre oppover vestkysten av Frankrike for å laste i Rouen neste dag.
Klassekampen 17. januar 2000
Torbjørn hadde begynt å snakke om «Rutijé» på walkien. «Nå hadde det vært godt med ein meny, og ei mugge rødvin. Å så kan mi sidde å prate å kose åss».
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herHørtes ut som det nye Jerusalem i mine ører og for min tørre hals.
For trailersjåfører er Frankrike et foregangsland i Europa på fronten sjåførpleie. Finn en landevei, eller «nasjonal»vei, og etter få kilometer har du en restaurant med det røde og blå skiltet «Les Routier» utenfor, og en svær parkplass for lastebiler i nærmeste nærhet. Kommer du etter sju om kvelden, har plassen begynt å fylles med vogntog og sjåfører.
Vi svingte av motorveien A 11 ved Le Mans, og tok N 138 nordover mot Beaumont-sur-Sarthe. Etter noen kilometer stakk vi innom en bensinstasjon hvor det stod tre-fire semier, for å få tips om hvor vi burde stoppe. En av sjåførene – en skotte med fett hår, få tenner og et vinnende smil, fortalte at det lå en Routier på hver side av veien fem kilometer oppi gata, og at han brukte å spise middag på høyre side om kvelden, og frokost på venstre side om morgen. Dermed var egentlig løpet lagt for oss og.
Parkeringsplassen var svær, en grusplass med vannpytter og romantisk sjøgang når vi rygga semiene på plass for natta. Jeg somla med noen personlige saker i bilen, så Torbjørn og skotten var godt igang da jeg kom inn på den trange og overfylt kafeen. Rødvinsmugga på bordet, begge gumlende på forretten, en paté. Torbjørn gestikulerende midt inni ei avansert historie. Innhylla i et øredøvende støynivå fra rundt 30 andre sjåfører og med vinduer fulle av damp i bakgrunnen. Praten vår gikk på engelsk, og med en gjest med skotsk som morsmål, og en annen med et halvt liv bak seg i Amerika, måtte jeg drikke for å henge med, og noen poeng måtte jeg be om å få oversatt. Det var som en historieduell mellom de to – i all vennskapelighet.
Torbjørn hadde nok sanka de fleste poengene, til skottens store forlystelse, men så slang Tony som han het, sin feite britiske lugg til side og prøvde å fokusere oss begge.
«This man Josef Lieberman, fuckin’ religious, and fuckin’ cheap, ever heard of him?»
Vi rista på hodet, og så fikk vi historia om den dypt religiøse og svært gjerrige Josef. Som drev sin geskjeft i en engelsk landsby, en forretning der Gud var bakmann i en umettelig jakten på Mammon.
Da en av innbyggerne i landsbyen, som for øvrig drev sin forretning tvers over gata for Lieberman, en lørdag vant i Lotto, blei Josef enormt misunnelig. Så han ba til Gud om selv å vinne den store gevinsten. Spent venta han til lørdag. Uten å lykkes.
Neste uke gjorde han seg mer flid med bønnen, og gjentok ønsket om den store lottogevinsten flere ganger. Lørdag kom, men heller ikke denne gangen vant han. Josef likte seg ikke, men han bestemte seg for å gi Gud en sjanse til.
Uka som fulgte bad han hver dag. Intenst og lenge. Lørdagen gjorde han seg klar til Lotto-trekninga, på kne i bønnestolen sin, og for sikkerhets skyld åpna han vinduet litt på gløtt slik at i alle fall ikke det skulle være noe hinder for å bli hørt.
Da trekning starta, hørtes plutselig et mektig drønn over den lille landsbyen, og det blei mørkt som midt på natta. Deretter så folk ei ildkule skyte rett ut av skyene, og så hørtes en enorm stemme fra himmelen:
«Josef Lieberman – vær så snill – hjelp meg – kjøp i det minste en lottokupong!!!»
—
Flere ganger seinere har denne historia, som avgjorde historieduellen på teknisk knock out til Skotten, dukket opp i hodet mitt. Faktisk syntes jeg å høre vinstemmen til Tony bare for noen dager siden da jeg overhørte to uorganiserte norske trailersjåfører ved et nabobord som beklaget seg til hverandre om hvor lite fagbevegelsen hadde gjort for dem:
«Come on – give me a chance – buy at least a ticket!!!»
