Tannkrem kommer ikke tilbake i tuben – og det gjør ikke kjøpekraften heller

På nytt opplever verden energikrise, og inflasjon er konsekvensen. Når inflasjon først har spist av middelklassens kjøpekraft, kommer den sjelden tilbake i samme form.

Den kommer tilbake sent. Ufullstendig. Og ofte til noen andre.

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet var det i store deler av den vestlige verden mulig for en vanlig industriarbeider å forsørge en familie, eie bolig og ha bil – på én inntekt.

Kontrasten til i dag er brutal. Aftenposten skriver i dag at stadig flere barnefamilier – også med jobb og utdannelse – presses ut av boligmarkedet. (Stadig flere familier blir bostedsløse: – Det er så uverdig).

En alenemor med utdanning og fast jobb står uten hjem – fordi hun tjener for for lite til å klare seg i leiemarkedet.

Leieprisene har løpt fra lønningene, og bufferne er borte. Det er ikke lenger et spørsmål om å “stramme inn litt”. Det er et system der helt vanlige folk faller gjennom.

Det vi ser i dag er at de unge ikke har friheten til å eie sin egen bolig, og ofte heller ikke leie den.

Inflasjon flytter verdi fra de mange til de få

Inflasjon rammer ikke alle likt. Den som sitter nærmest pengestrømmen – banker, stater og store aktører – får tilgang til nye penger først. De kan kjøpe eiendeler før prisene stiger.

Vanlige lønnsmottakere kommer sist i køen. Når lønnen justeres, har prisene allerede løpt fra dem.

Samtidig stiger verdien på eiendeler som bolig, aksjer og råvarer. De som eier, får oppgang. De som leier eller lever av lønn, får regningen.

Inflasjon er derfor ikke bare et pengefenomen. Det er en fordelingsmekanisme, eller en omvendt Robin Hood.

Den flytter verdi – stille og effektivt – fra arbeid til kapital.

Da det tok av

Inflasjonen tok for alvor av da Richard Nixon i 1971 brøt koblingen mellom dollar og gull. Dermed var det moderne fiatpengesystemet et faktum: et kredittbasert system der penger skapes gjennom gjeld.

Gullstandarden hadde en disiplinerende effekt. Man kan ikke trykke gull. Når pengene løsriver seg fra en fysisk begrensning, forsvinner også denne disiplinen. Kreditt kan utvides langt raskere enn realøkonomien.

Pengetrykking skjer i praksis gjennom utlån. Nye penger skapes når banker gir kreditt – og det gjør systemet avhengig av hvileløs vekst for å bære gjelden.

Det betyr ikke at alt “eksploderer” over natten. Men det betyr at grensene blir mer flytende. Hva som tidligere var økonomisk umulig, blir plutselig gjennomførbart.

Ikke fordi ressursene nødvendigvis er der – men fordi finansieringen er det.

Gullstandarden la begrensninger på hvor langt man kunne strekke seg. Fiat-systemet fjerner disse begrensningene – og flytter ansvaret fra naturgitte grenser til politiske beslutninger.

Forskjellen er ikke bare teknisk.

Den er sivilisatorisk.

Der gullstandard appelerer til realsime og måtehold, er fiat-systemet mer i gaten grenseløshet og hypris.

Kriser

I 2022 kunne vi lese i VG at «formuene til verdens ti rikeste har økt mer under coronapandemien enn de siste 14 årene til sammen». Ny rapport: Pandemien har ført til grotesk ulikhet.

Mekanismen er ikke mystisk. Når en krise – som under pandemien – i praksis stenger ned deler av økonomien, faller tilbudet av varer og tjenester. Samtidig øker den offentlige pengebruken (gjennom lån) for å holde systemet i gang.

Resultatet er klassisk: flere penger jager færre varer.

Det samme mønsteret finner vi i energikriser. All økonomisk aktivitet krever energi – til produksjon, transport og drift. Når energitilgangen strammes inn eller blir dyrere, er det i praksis en form for nedstengning: færre varer produseres, og kostnadene presses opp i hele verdikjeden.

Eksempler som rasjonering, som oddetalls- og partallsdager for bilkjøring, illustrerer dette konkret: aktiviteten begrenses.

Samtidig forsøker myndigheter å dempe konsekvensene gjennom økt pengebruk, subsidier og kreditt. Da forsterkes samme dynamikk: etterspørselen holdes oppe, mens tilbudet er svekket.

Effekten er ikke jevnt fordelt. De som eier eiendeler og står nær finanssystemet, får oppsiden når penger og kreditt øker. De som lever av lønn og møter prisene først, tar belastningen.

Også de som har penger på sparekontoen sitter igjen med skjegget i postkassen. Et livslangt strev kan være til ingen liten eller nytte, mens innsatsen i praksis er flyttet til et lite knippe av verdens rikeste. Inflasjon er grenseløst urettferdig.

Slik jobber inflasjonsdyret – gradvis i hverdagen, og i store sprang hver gang en krise eller krig treffer.

Oljekrisene på 1970-tallet skapte store tap for lønnsmottakere, samtidig som den ga enorme gevinster til storbanker, finansmarkedene og de største konsernene.

Dette ble begynnelsen på slutten av middelklassen som hadde råd til å oppdra sine egne barn med én hjemmeværende forelder, og friheten til å kjøpe seg en anstendig bolig uten «egenkapital» og kausjon fra foreldrene men like fullt i livslang gjeld til banken med overhengende fare for renteøkning.

Dagens energikrise

Dagens energikrise startet for mange år siden med det grønne skiftet. Det var et mål i seg selv at energien skulle være dyr; for da ble det «lønnsomt» med diverse grønne luftslott der finansakrobater kom på alskens nye påfunn som vi på komando måtte klappe begeistret for og finansiere med skattepengene.

For å gjøre energien dyr måtte man redusere mengden tilgjengelig energi på markedet.

Storbritannia kuttet kraftig ned på sin offshore-virksomhet i Nordsjøen, og Tyskland la ned 20 (CO2-frie) atomanlegg og gjorde seg avhengig av russisk gass som de senere valgte å sanksjonere, med den følgen at de knapt lenger kan drive industri eller matproduksjon til overkommelige priser.

I Norge er tommelfingerregelen at rundt 60 % av diesel-prisen er avgifter. Fra 2020-2024 økte CO2-avgiften på diesel med 100 % (fra 1,58 kr til 3,17 kr) og fra 2024-2026 økte den med nye 39 % (fra 3,17 til 4,42).

Vår tidligere billige elektrisitet har vi sendt til Tyskland som er i stor nød relatert til egen åndsvakhet.

Følgen av dyr energi er inflasjon i alle ledd. Maten blir dyr, og alle varer og tjenester forøvrig. All aktivitet trenger energi. Energi ar velferd og mat på bordet, mens mangel på energi er synonymt med resursknapphet.

Finansminister Jens Stoltenberg sa i dag at «Vi må forberede oss på at prisveksten stiger».

Han sier at inflasjonen vil få konsekvenser for lommeboken.

Selvsagt vil den det. Den reelle inflasjonen er normalt vesentlig større enn den offisielle, og lønsoppgjørene justeres etter den den offisielle.

Da blir det mindre å rutte med for middelklassen, og mer å rutte med for finanseliten. Det er den samme historien som startet i 1970, som går både på det jevne og i rykk og napp. Forskjellen er at nå er vi i et rykk.

Årsaken til at du og jeg vil få dårligere råd framover er oljeprisen, sier han.

Han nevner ikke at CO2-avgiften på drivstoff har økt med 139 prosent bare fra 2020 til 2026.

Mener han at Iran-indusert drivstoff-økning merkes på lommeboken, men ikke 139 prosent økning i CO2-avgift?

Det skyldes krigen i Ukraina og i Midt-Østen sier han, og det har han selvsagt rett i.

Men han sier ikke at det uansett er et mål å gjøre energien dyr, blant annet ved å redusere mengden tilgjengelig energi, og at mer enn halvparten av kostnaden ved å fylle opp bensintanken er energiavgift.

Mye tyder på at oljeblokaden i Hormuzstredet blir langvarig og vi kan oppleve alvorlig global inflasjon, samt matmangel.

Men husk at det ikke bare er på grunn av krigen slik Stoltenberg vil ha oss til å tro. Dette har vært politikken i årevis.

Og, det er neppe meningen at den kjøpekraften vi mister i dette «rykket» skal innhentes. Pilen har gått i samme retning helt siden 1970.

Det er neppe meningen at våre barn og barnebarn skal inn på boligmarkedet på anstendig vis.