Vil Russland ta Odessa?

I de siste dagene har Odessa vært mål for intense russiske luftangrep med droner og missiler, spesielt rettet mot energi- og havneinfrastruktur. Natta til 13. desember ble Odessa rammet av et av de største angrepene på lenge. Odessa er en strategisk viktig by ved Svartehavet og den spiller en sterk rolle også i russisk historie. Tar Russland sikte på å erobre byen?

Vi prøver å sette oss inn i hvordan den militære og politiske ledelsen i Russland tenker og hvordan den ser på sluttspillet i Ukrainakrigen.

Odessa ble grunnlagt på initiativ fra Katarina den store. I 1794 utstedte hun et dekret om å etablere en havn og handelsby på stedet der den osmanske festningen Khadjibey (eller Hacibey) lå, etter at russiske styrker hadde erobret området i 1789 under den russisk-tyrkiske krigen. Byen fikk navnet Odessa (inspirert av en antikk gresk koloni i området, men i feminin form for å hedre keiserinnen).

Hvis vi spør en vestorientert militærekspert vil vedkommende sannsynligvis si at Russland ikke har kapasitet til å ta Odessa. Det er noe schizofrent ved vestlig kommunikasjon om Russlands militære evner. På den ene sida sier de at Russland vinner terreng veldig langsomt og at det viser hvor svake de er – typisk Palle Ydstebø. På den andre sida sier de at Russland vil angripe Europa om et par år – typisk NATOs generalsekretær Mark Rutte og Tysklands Friedrich Merz.

De debattene legger vi til side her. Det vi ønsker å se på er hva som kan tenkes å være Russlands mål, og siden vi ikke har ekspertise til å analysere militære kapasiteter og styrkeforhold, prøver vi å se det mer fra et strategisk perspektiv, litt von Clausewitz møter Sun Tzu.

Nederlag å ikke ta Odessa

Vi tror (NB: dette er en antakelse som vi ikke kan belegge) at Russland vil se det som et nederlag hvis krigen avsluttes uten at de har tatt Odessa, dels på grunn av byens historiske og følelsesmessige betydning for Russland, men kanskje like mye fordi et rest-Ukraina med havn i Odessa svært fort kan bli en inngangsport for tyske, franske og britiske styrker i en oppbygging til neste krig.

Odessa er dessuten en del av det russerne kaller Novorossija. Hvis vi går tilbake til presidentvalget i Ukraina i 2010, ser vi hvordan skyggen av Novorossija avtegner seg på kartet. I tillegg til Lugansk, Donetsk, Zaporizhia, Krim og Kherson omfatter det Kharkov, Dnjepropetrovsk, Nikolajev og Odessa.

Uten at vi har tilgang til de interne samtalene i Kreml eller Vladimir Putins tenkning, vil vi tro at det er omtrent dette som er Russlands mål. Det betyr ikke at dette er noe vi støtter eller ønsker. Det er bare det en strategisk analyse forteller oss.

Men for å sikre at rest-Ukraina forblir demilitarisert og renskes for nazister kan det ikke utelukkes at Russland på et tidspunkt vil ta Kiev for å installere et prorussisk regime der og gjøre rest-Ukraina til en nøytral bufferstat der NATO ikke kan etablere seg.

Vi tror ikke at Russland har noe ønske om å gjøre hele Ukraina russisk, til det er det for mye motstand i vest og det finnes heller ingen historisk grunn til at Russland skulle ønske seg dette området. Vest-Ukraina har vært under Litauen, Polen og Tyskland, men forankringa til Russland er liten.

Derimot kan det tenkes at krigens gang «tvinger» Russland til å ta hele Ukraina. Det vil i så fall skje svært motvillig, vil vi tro, siden flertallet av befolkninga der vil være imot det, i motsetning til i Novorossija.

Legg merke til at vi i hele dette resonnementet har brukt verbet «tro». Dette er ikke noe vi kan slå fast eller bevise. Det er mer en antakelse.

Vi vil også tro at dette er et sluttresultat Donald Trump ville kunne leve godt med. Nasjonalistene i Polen ville også kunne leve godt med det fordi et militært svakt og redusert Ukraina fort vil kunne komme under polsk innflytelse, noe som samsvarer med Polens Intermarium ambisjoner.

Motstanden vil komme fra EU og Vest-Europa. Men det er ikke stort de kan gjøre med det, hvis dette blir sluttresultatet på slagmarka.

Russland har ingen «Drang nach Westen»

NATO-politikerne gir inntrykk av at Russland har et brennende behov for å invadere Finland, Baltikum, Polen og kanskje Tyskland.

Dette er det ingen sterke historiske grunner til å tro. Riktignok var Sovjetunionen i krig med Finland, men det var også Sovjetunionen under Lenin som ga Finland frihet. Og sjøl på sitt mest ekspansjonistiske, hvis man kan si det har Russland holdt seg øst for Østersjøen og Oder-Neisse-linja, altså Polens vestgrense.

Det er Vesten som har rettet djupe angrep mot Russland fra svenskene med Karl XII. til Napoleon til Storbritannia og Nazi-Tyskland.

Bortsett fra 2. verdenskrig (Operation Barbarossa i 1941, ledet av Nazi-Tyskland med støtte fra flere europeiske land), er de mest kjente eksemplene:

• Napoleons invasjon i 1812: En massiv fransk-ledet koalisjon (med tropper fra hele Europa) som nådde Moskva, men ble knust av russisk motstand, logistikkproblemer og vinter.
• Svenske invasjoner, som Karl XIIs kampanje i Great Northern War (1700–1721), der Sverige invaderte russisk territorium først, men til slutt tapte og mistet Baltikum til Russland.
• Polsk-litauiske invasjoner, som under «Time of Troubles» (russisk: Смутное время) (1605–1618), der Polen okkuperte Moskva midlertidig.
• Krim-krigen (1853–1856): Britisk-fransk-osmansk koalisjon som invaderte Krim-halvøya (russisk territorium).

Disse vestlige invasjonene har ofte feilet spektakulært, og de har bidratt til et russisk narrativ om å være omringet og defensivt – noe som fortsatt preger russisk selvforståelse.

Dessuten: Hva skal Russland med det politiske, sosiale og økonomiske konkursboet som er Vest-Europa? Vest-Europa trenger ikke Russland for å ødelegge seg, det klarer de utmerket sjøl.

Tvert om er det slik at Putin, opprinnelig en vestliggjører i Peter den stores tradisjon, nå har gitt opp Europa og har vendt hele Russlands økonomi og interesse østover. Russland er ikke avhengig av å eksportere gass til Europa. All den gassen Europa kunne ha fått for en billig penge vil nå bli solgt til Kina.

Her har vi forsøkt å beskrive det vi tror vil være Russlands ultimate mål. Om det lar seg gjennomføre, tar vi ikke stilling til. Dette er heller ikke noe vi går inn for. Vår innflytelse på denne krigen er ubetydelig, for å formulere oss forsiktig.

Når «koalisjonen av de villige» snakker om den kommende krigen snakker de ikke om Russlands ønsker, men sine egne

Vest-Europa er nå så skakkjørt og de vestlige elitenes politikk så til de grader konkurs at det for dem kan se ut som om det bare er en krig som kan hindre at de blir styrtet og stilt til ansvar, og da er det jo greit å projisere denne dødslengselen over på erkefienden Russland.