Hjem Internasjonalt

Koloniranet eksploderer igjen

0
De berømte Elgin Marbles og Parthenon-skulpturene som Det britiske imperiet stjal fra Hellas. De finnes på British Museum i London, England.

I min tjeneste for veteraner besøkte jeg museer over hele Europa. Overalt så jeg den samme groteske kontrasten mellom vakre utstillinger og den brutale historien bak gjenstandene. Stjålne kulturskatter stod fremme som trofeer fra en tid som Europa fortsatt ikke har gjort opp for. Da jeg spurte hvordan dette kunne rettferdiggjøres, fikk jeg samme bortforklaring gang på gang at dette var lovlig. Det er vanskelig å finne et tydeligere uttrykk for kontinuiteten i Europas maktarroganse. De tok det de ville ha, og de skapte et lovverk for å legitimere det etterpå.

Dan-Viggo Bergtun.

Blant alle kolonimakter var det britiske imperiet den største raneren. Det britiske imperiet plyndret mer av verden enn noen annen makt i historien. Fra India alene ble enorme rikdommer overført til London, og dette var ikke handel, men systematisk tyveri. Råvarer, gull, skatter, jordbruksprodukter og kulturarv ble revet opp og omdirigert for å bygge opp britisk industri, britisk finans og britisk militærmakt. Det britiske imperiet var verdens største økonomiske overmakt, og alt rant én vei inn i imperiets egne kasser. Den britiske rikdommen EU i dag liker å lene seg på er i stor grad produkter av nettopp dette ranet. At Storbritannia nå står utenfor EU endrer ikke Europas historiske ansvar eller dens økonomiske arv.

Kolonialismen var ikke et sivilisasjonsprosjekt, men et økonomisk maskineri. Hele hensikten var å trekke ressurser ut av koloniene og inn i europeiske statskasser og banker. Koloniene ble tappet for råvarer og arbeidskraft, og de ble påtvunget skatter og økonomiske systemer som utelukkende tjente kolonimaktenes behov. Resultatet var en enorm kapitalstrøm nordover, en strøm som fortsatt ligger som grunnmur for EUs økonomiske makt den dag i dag. Når EU i dag forsøker å fremstå som moralsk forkjemper, er det godt å huske at unionens velstand hviler på historiske tyverier ingen har gjort opp for.

Nå står unionen i ferd med å gjennomføre et nytt plyndringstiltak, denne gangen skjult bak teknokratiske uttrykk. EU har beslaglagt russiske statlige midler som er plassert i europeiske finansinstitusjoner og vurderer å frigi disse til Ukrainas krigskasse. Dette presenteres som internasjonal rettferdighet, men mekanismen er den samme som før. Først tar man det som ikke tilhører en selv, deretter konstruerer man juridiske fraser for å forklare hvorfor ranet egentlig var lovens vilje.

Forskjellen fra kolonitiden er at konsekvensene i dag er langt større. Hele verdens økonomiske system hviler på et ufravikelig prinsipp at statlige midler ikke kan beslaglegges gjennom politiske vedtak. Hvis EU bryter dette, river unionen ned selve grunnlaget for global økonomisk tillit. Da vil stater trekke sine reserver ut av Europa. Tilliten til euroen vil smuldre. Europeiske banker vil miste den rollen de har hatt i internasjonal finans. EUs politiske ledere forstår ikke at de med dette leker med dynamitt i et rom fylt av bensindamp.

Samtidig driver EU og NATO et massivt psykologisk press mot egen befolkning. Ved å skape og holde ved like en konstant frykt for krig, får de befolkningen til å akseptere astronomiske militærbudsjetter, økte skatter, eksploderende våpenutgifter og økonomiske byrder de aldri ville gått med på i fredstid. Krigsfrykt er blitt en økonomisk strategi. Et verktøy for å tappe penger fra folket og sende dem inn i militærindustrien og finansmarkedene. Mens vanlige mennesker betaler regningen, skyver EU og NATO ansvaret foran seg som om dette var et uunngåelig naturfenomen.

Denne kombinasjonen av økonomisk ran, juridisk manipulasjon og psykologisk kontroll gjør at EU er i ferd med å skape sin egen krise. For når unionen både konfiskerer statlige midler og holder befolkningen i konstant fryktmodus, svekkes tilliten både innenfra og utenfra. Det er grenser for hvor lenge folk tåler et system som både stjeler fra andre stater og samtidig tømmer egne borgere gjennom krisefortellinger.

Når jeg tenker tilbake på museene jeg besøkte, ser jeg Europa som det egentlig er. Ikke et kontinent bygget på innovasjon og menneskelighet, men et kontinent bygget på historiske røverier som det aldri har gjort opp for. Det britiske imperiet viste veien for kolonial økonomisk tyveri. Tyskland, Frankrike, Belgia og resten av Europa fulgte etter. Nå forsøker EU å gjenta mønsteret i global finans, akkurat som NATO gjentar fryktfortellingene for å holde tappekranen åpen.

Hvis EU fortsetter denne kursen, står unionen ikke bare i fare for å miste sin troverdighet. Den står i fare for å underminere hele den økonomiske arkitekturen den selv er avhengig av. Og hvis EU tror at verden kommer til å godta enda et ran, tar unionen alvorlig feil. Tiden da Europa kunne ta uten konsekvenser er over.


Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.


Forrige artikkelDanske økonomiske og politiske relasjoner til Ukrainas våpen- og energisektor
Neste artikkelVi sover – mens demokratiet rakner
Dan-Viggo Bergtun
Dan Viggo Bergtun er veteran og tidligere nasjonal og internasjonal tillitsmann for veteraner. Han har lang erfaring fra arbeid for veteraner og fred mellom nasjoner. Han har tjenestegjort i FN-operasjon i Midtøsten allerede i 1978 og har inngående kjennskap til United Nations-systemet som tidligere FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF), Han har vært President og Generalsekretær for (WVF), og er i dag Honorary President i føderasjonen. Helt siden 1978 har han arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter, internasjonalt samarbeid, og er en engasjert skribent i internasjonal politikk- og sikkerhetsspørsmål.