oss 150 kroner!
I medias presentasjon er Jeffrey Epstein-saken ikke først og fremst en fortelling om én kriminell mann, men om et maktsystem som konsekvent beskytter seg selv, og de siste avsløringene viser hvor dypt denne beskyttelsen stikker i USAs politiske elite.
Da bilder fra Epsteins dødsbo nylig ble offentliggjort, reagerte USAs president Donald Trump kraftig og uttalte at han misliker å se bilder av sin tidligere venn Bill Clinton. Samtidig gikk en talsperson for Clinton ut og oppfordret justisdepartementet til å frigi alle relevante dokumenter. Disse reaksjonene fremstilles i mediene som tegn på ansvarlighet, men fremstår i realiteten som to sider av samme maktstrategi, avstandstaking kombinert med kontrollert åpenhet.
Epstein var ikke en tilfeldig figur som befant seg i utkanten av samfunnet, han var en integrert del av et nettverk der politikere, finanseliter og institusjoner møtes uten demokratisk innsyn. Når både Trump og Clinton har dokumenterte forbindelser til Epstein, uavhengig av hvordan de i ettertid forsøker å omdefinere relasjonene, avsløres det grunnleggende problemet, nemlig at det amerikanske systemet mangler mekanismer for å holde sin egen elite ansvarlig.
Partipolitiske motsetninger betyr lite når de truer maktens indre sirkel. Trump peker nå på Clinton, mens Clinton-leiren krever selektiv åpenhet, men ingen av delene utfordrer kjernen i saken, som er hvorfor Epstein fikk operere fritt så lenge, og hvorfor etterforskningen konsekvent stoppet før den nådde de mektigste.
Jeg traff selv Bill Clinton i mai 2007 i en offentlig og helt legitim sammenheng, og møtet var på ingen måte oppsiktsvekkende. Nettopp derfor er det relevant. Clinton fremstod som det systemet ønsket at han skulle fremstå som, en respektert global statsmann, omgitt av autoritet, prestisje og moralsk kapital. Denne erfaringen illustrerer hvordan makt normaliseres og ufarliggjøres når den presenteres gjennom riktige kanaler. Det er denne normaliseringen som gjør Epstein-saken så politisk eksplosiv, fordi den bryter med forestillingen om at eliten står under strengere, ikke svakere, kontroll.
Epsteins usedvanlig milde straffeavtale i Florida i 2008 var ikke et juridisk uhell, men et uttrykk for et rettssystem som vet når det skal se bort. Etter Epsteins død ble etterforskningen fragmentert, vitneforklaringer mistet retning, og dokumenter ble enten forseglet eller offentliggjort i ufarliggjorte utdrag. Dette er ikke tegn på rettsstatens styrke, men på dens politiske underordning.
Når både demokratiske og republikanske maktpersoner risikerer å bli eksponert av full åpenhet, oppstår en stilltiende tverrpolitisk enighet om at saken bør forbli uavklart. Det er denne enigheten som er den virkelige skandalen. Mediene spiller her en avgjørende rolle, ikke bare gjennom det de publiserer, men gjennom det de lar være å forfølge. Epstein-saken behandles ofte som en serie isolerte hendelser, bilder, navn og sitater, fremfor som et systemisk problem der makt, penger og straffrihet henger uløselig sammen. Resultatet er en offentlighet som stadig får nye bruddstykker, men aldri helheten.
Epstein er død, men nettverket er ikke kartlagt, ansvar er ikke plassert, og tilliten til institusjonene fortsetter å forvitre. For et land som markedsfører seg som verdens fremste demokrati og rettsstat, er dette avslørende. Epstein-saken viser ikke et system som feilet én gang, men et system som fungerer akkurat slik det er ment å fungere for dem på toppen. Så lenge maktens indre krets forblir utenfor reell etterprøving, vil rettferdighet forbli et slagord, ikke en realitet.
Her et bilde sammen med Bill Clinton på besøk i Oslo 23. mai 2007:
Vil du vite mer? Her er ca. 50 artikler om Jeffrey Epstein.
