Denne overskriften i NRK splittet mange familier i det norske land — noen er fortsatt splittet

Hva var rasjonalen bak NRK-artikkelen til Knut Brendhagen 16. desember 2021?

«Julen er tid for samvær med våre nære og kjære, men hva gjør vi med dem som ikke har tatt vaksinen? Er uvaksinerte slektninger velkomne i ditt juleselskap?», spurte Brendhagen.

Med følgende setning satte Brendhagen gruppene direkte opp mot hverandre – hvor den ene implisitt ble gjort til et moralsk avvik:

«Skal det være opp til den som inviterer eller den uvaksinerte å bestemme om vedkommende skal komme i familieselskap?»

Vi mennesker tåler mye – også inngripende tiltak – dersom det finnes en logisk årsakskjede bak.

Hvis A faktisk fører til B, og B er svært alvorlig, kan selv sterke virkemidler forsvares.

Men da må premissene være sanne.

For at spørsmålet «Ja eller nei til uvaksinerte julegjester?» skal være mer enn sosialt teater, må minst ett av disse utsagnene være sant:

1. Uvaksinerte utgjør en vesentlig større smitterisiko enn vaksinerte i et juleselskap, eller

2. Vaksinen reduserer smitte videre i en slik grad at uvaksinerte relativt sett kan omtales som “smittebomber”, eller

3. Vaksinestatus er et presist og pålitelig mål på hvem som utgjør en smittefare for andre.

Hvis ikke, er dette ikke “helse”, men markedsføring: en kampanje forkledd som moral – der familie og høytid brukes som pressmiddel.

Hvorfor fikk enkeltrådede narrativer så stor plass — og hvorfor ble andre stemmer tiet?

Før du møter familien til julemiddagen, bør du stille et enklere spørsmål:

Hvorfor var det så få perspektiver i det offentlige rom på hva vaksinen faktisk kunne dokumentere – og hva den ikke kunne dokumentere?

En mulig forklaring er at faktasjekkere og redaksjoner i denne perioden ikke først og fremst inviterte til faglig diskusjon og realisme, men til sosial disiplin.

På selve julaften 2021 publiserte Sofie Svanes Flem i Faktisk.no, en artikkel om en imaginær, ekkel, lite tiltrekkende og uforskammet «Onkel Truls» – en vaksineskeptiker som ødelegger julemiddagen. Deretter brukes en psykolog til å forklare hvordan resten av familien bør forholde seg til denne skikkelsen.

Grepet er åpenbart ikke ment som medisinsk opplysning, men som normsetting: Skepsis reduseres til en sosial defekt, et personlighetstrekk, en belastning for fellesskapet.

Når slike fremstillinger gjentas i landets største medier, blir det raskt tabu å stille helt legitime spørsmål om det som faktisk var – og er – et vågalt eksperiment med en ny gen-basert vaksineplattform. Ikke fordi spørsmålene er dårlige, men fordi de assosieres med én figur: Onkel Truls.

Resultatet er at den intelligente samtalen forsvinner. Ikke gjennom motargumenter, men gjennom latterliggjøring.

Da NRK 16. desember 2021 stilte spørsmålet om uvaksinerte julegjester burde få delta i julemiddagen, var det på grunn av summen av sånne artikler og kronikker vanskelig å unngå at debatten allerede hvilte på et underliggende premiss: at vaksinerte selvsagt var «trygge» med tanke på smitte, og de som sa noe annet var dumme.

Dette inntrykket ble ytterligere forsterket gjennom uttalelser fra profilerte stemmer som immunolog Anne Spurkland og assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad – i sterk kontrast til den langt mer forbeholdne kommunikasjonen på Legemiddelverkets hjemmesider.

– Spurkland ble i mediene gjengitt med setningen «Enten får du vaksine eller covid», noe som bidro til et binært bilde av risiko mellom vaksinerte og uvaksinerte.

– Nakstad ble gjengitt i TV2 tidlig juni 2021 parafrasert med denne setningen: «Mot slutten av sommeren vil vaksinedekningen i Norge være så god, at smittespredningen er nede på et ubetydelig nivå».

Fasiten fikk vi på gjenåpningsdagen, den 25 september 2021, da de aller fleste var dobbelt vaksinert, med hittil rekord i covid-innleggelser på sykehuset. Om vaksinen hadde effekt, var den i så fall negativ ifølge denne statistikken.

Den faglige dokumentasjonen på dette tidspunktet var langt mer forbeholden — noe jeg selv erfarte da jeg stilte Pfizer Norge spørsmål om hvorvidt vaksinen faktisk var dokumentert å redusere smittespredning.

Hva visste man – og hvorfor spurte jeg?

Bakgrunnen for at jeg våren 2021 kontaktet Pfizer Norge var at jeg hadde lest den fagfellevurderte analysen publisert i BMJ høsten 2020, som gjennomgikk studiedesignene for de pågående fase-3-forsøkene med covid-19-vaksiner.

(BMJ er en forkortelse for British Medical Journal, et av verdens mest anerkjente medisinsk-vitenskapelige tidsskrifter, utgitt av BMJ Publishing Group Ltd (eid av British Medical Association). BMJ står også for det kliniske oppslagsverket BMJ Best Practice, som gir evidensbasert medisinsk kunnskap for helsepersonell og er tilgjengelig for nordmenn via Helsebiblioteket. Red.)

Analysen pekte på noe helt grunnleggende, men avgjørende:

Studiene var ikke designet for å måle om vaksinene hindret smittespredning, og heller ikke for å påvise reduksjon i sykehusinnleggelser eller dødelighet. De målte først og fremst symptomatisk covid-19.

Det er et viktig metodologisk poeng. For det betyr at spørsmålene som senere ble stilt i offentligheten – om vaksinen beskyttet andre, om den kunne gi flokkimmunitet, og om uvaksinerte utgjorde en særskilt fare i sosiale sammenhenger – ikke hadde svar i det datagrunnlaget vaksinene var godkjent på.

Det var dette som gjorde meg nysgjerrig, og som fikk meg til å stille noen enkle, men avgjørende spørsmål til Pfizer Norge:

Forelå det faktisk dokumentasjon på at vaksinen reduserte smittespredning?

Forelå det faktisk dokumentasjon på at vaksinen kan redusere antall dødsfall?

Svaret var bemerkelsesverdig konsistent med det BMJ allerede hadde påpekt.

Pfizer Norge viste til preparatomtalen og til EUs regulatoriske dokumentasjon, og presiserte at den ikke inneholdt informasjon om effekt på smitteoverføring.

Videre opplyste selskapet at litteratursøk på dette tidspunktet ikke hadde identifisert randomiserte kliniske studier som dokumenterte redusert transmisjon.

Dette var ikke et forbehold i språket – det var et faktum i datagrunnlaget.

Da jeg også spurte om såkalte «harde endepunkter», som redusert dødelighet, var svaret det samme:

Det fantes ingen randomiserte kliniske data som viste redusert mortalitet, og dette var heller ikke inkludert i preparatomtalen.

Alt dette var i tråd med både BMJ-analysen og den langt mer tilbakeholdne kommunikasjonen i Legemiddelverket:

Man visste rett og slett ikke – ennå.

Dermed oppstår et ubehagelig, men nødvendig spørsmål:

Hvordan kunne et så omfattende sosialt og moralsk press – helt inn i familienes private rom – bygges på et premiss som verken produsenten, regulatorene eller studiedesignene selv kunne dokumentere?

Dette betyr at ekskluderingen av uvaksinerte ble legitimert gjennom kommunikasjon som gikk langt lenger enn kunnskapen – og at gapet mellom hva man visste og hva man sa, fikk reelle menneskelige konsekvenser.

Når vitenskapen sier «vi vet ikke», men offentligheten — og et lite knippe med håndplukkede eksperter, som også blir tildelt priser for sin feilaktige kommunikasjon — oppfører seg som om den vet, er det ikke uvitenheten som splitter mennesker, men overmotet — hybrisen.

La oss derfor frikjenne Onkel Truls én gang for alle.

Han var en fantasifigur – konstruert av Sofie Svanes Flem i Faktisk.no – brukt til å redusere legitim faglig skepsis til et sosialt avvik.

Det virkelige spørsmålet er et annet:

Hvordan kunne både Faktisk- og NRK-redaksjonen unnlate å gjøre det mest grunnleggende journalistiske arbeidet – nemlig å ringe produsenten selv – når jeg som privatperson faktisk gjorde nettopp det?

Jeg har bare nevnt to av artiklene som preget offentligheten denne perioden. Det vrimlet av dem. Fellesnevneren var slående: Lite eller ingen kunnskap.

Derimot rikelig med psykologisering, moral og ekspertuttalelser om hva som var galt med dem som stilte spørsmål.

Vi fikk forklaringer på holdninger og analyser av personlighet.

Men vi fikk ikke svar på de mest elementære faglige spørsmålene.

Julen 2021 ble ikke bare en høytid preget av smittevern. Den ble et sosialt eksperiment i ekskludering – drevet frem av et narrativ med de toneangivende redaksjonene som lokomotiv.

De samme redaksjonene som snakker om inkludering dagen lang.

Vi har aldri tatt et oppgjør med det som skjedde. La oss gjøre det nå.

Sånn at det aldri skjer igjen.