oss 150 kroner!
Inngår i krigen mot Iran
Israel har innledet en ny bakkeinvasjon i Sør-Libanon. Hensikten er å rense hele området opp til Litani-elva, tjue-tretti kilometer nordover fra grensa, for Hizbollah. Under våpenhvileavtalen har den libanesiske hæren inntatt tidligere Hizbollah-stillinger i sør.
Evakueringsvarslene som blir sendt til stadig flere landsbyer, tyder på at Israel har andre hensikter enn bare å fordrive Hizbollah nordover. Dette bærer alle bud om at Israel nå innleder en langvarig okkupasjon som gjør at Israel får kontroll over et område som strekker seg fra Middelhavet til Antilibanon-fjellkjeden og Golanhøydene som Israel annekterte i 1981, og videre østover til de tre sørsyriske fylkene som dekker grenseområdet i sørvest og langs grensa til Jordan. Det vil utgjøre et sammenhengende belte under Israels militære kontroll som rommer flere av de viktigste vannkildene i denne delen av regionen.
Israel bomber igjen Dahieh, den sjiamuslimske sørlige forstaden til Beirut. Libanons USA-vennlige statsminister Nawaf Salam har nedlagt forbud mot Hizbollahs “militære virksomhet”. Hizbollah spør hvem som skal forsvare Libanon når hæren er altfor svak til å stagge Israels okkupasjon og tusenvis av brudd på våpenhvilen fra november 2024. Våpenhvilebruddene ble trappet opp før USAs og Israels krig mot Iran – og framstår som en del av den.
Rykker inn i Sør-Libanon
Flere israelske bakkestyrker har rykket inn i Sør-Libanon for å forsterke okkupasjonen som aldri har sluppet taket etter våpenhvileavtalen i november 2024. De nye invasjonsstyrkene skal innta høydedrag for å etablere større kontroll med situasjonen i området. Det strekker seg nordover til Litani-elva (Nahr an-Litani).
Onsdag sendte Israels væpnede styrker (IDF) ut nye evakueringsvarsler til seksten landsbyer i sør. Om lag femti landsbyer hadde inntil da fått slike varsler som hadde sendt vel 60.000 flyktninger nordover.
Bakkeoffensiven er naturligvis godkjent på høyeste nivå, av statsminister Binyamin Netanyahu og forsvarsminister Yisrael Katz som har befestet sine posisjoner i ledelsen for regjeringspartiet Likud (Konsolidering). Det lever opp til navnet ved å fylke seg rundt den opprinnelige motstanden mot en tostatsløsning og dermed Oslo-avtalen fra 1993 og blir nå stadig tydeligere med hensyn til annekteringa av Vestbredden.
Det erklærte målet med den nye bakkeinvasjonen fra hærens 91. divisjon er å hindre rakettangrep fra Hizbollah mot israelske landsbyer og bosettinger i den nordlige delen av Israel.
– Den israelske hæren fortsetter å handle kraftfullt, og Hizbollah betaler og vil betale en høy pris for å skyte mot Israel, uttalte Katz mandag.
Kronologien i de siste hendelsene viser derimot at den reelle hensikten er å befeste og utvide de områdene i det sørlige Libanon som Israel aldri har trukket seg ut av siden det militære inntrykket på bakken som gjennom september-oktober 2024 utviklet seg til å regelrett invasjon. Den kom i forlengelsen av konflikten mellom Hizbollah og Israel fra 8. oktober 2023, dagen etter Hamas’ militære angrep på Israel, “Operasjon al-Aqsa-flommen”.
Disse operasjonene er allerede i gang fra de inntatte høydedragene hvor de israelske okkupasjonsstyrkene har full oversikt over de små landsbyene langs åskammene. Det er dette Israel kaller et “framskutt forsvarssystem” som innebærer «storstilte raid på Hizbollahs infrastruktur», ifølge hæren.
Ifølge libanesiske myndigheter har de israelske styrkene tatt seg inn i den sjiamuslimske landsbyen Kfar Kila/Kfarkela (“Landsbyen med beitemarken”) og den maronittisk-kristne landsbyen Qaouzah, begge i Nabatieh-fylket.
Qaouzak ligger på 700-800 meters høyde, tett på grensa til Israel, om lag 110 kilometer sør for Beirut. Av landsbyens innbyggere er 98 prosent kristne, hvorav 92 prosent er maronitter. Landsbyen ligger i et jordbruksstrøk og er kjent for sine avlinger av tobakk, johannesbrød og særdeles god timian og for den syrlige krydderblandinga za’atar. Den havnet igjen i kryssilden mellom Israel og Hizbollah under konflikten som ble utløst igjen i oktober 2023, slik som i krigen i 2006.
Kfar Kila i Majayoun-distriktet, med rundt sju tusen innbyggere, ligger også på 700 meters høyde og har dermed vært tilfluktssted for feriegjester i sommerheten. Nå har Israel gjenopprettet nye grenseposter i løpet av de siste to månedene, hvilket bekrefter at Israel ikke har til hensikt å trekke seg ut med det første.
Landbyen havnet i den israelske “sikkerhetssonen” under invasjonen i 1982 som tok IDF helt inn til Beirut hvor de tilrettela for massakrene i Sabra og Shatilla. 1. oktober i fjor opplyste IDF at de hadde ødelagt 158 Hizbollah-mål i Kfar Kila, 25. oktober var nesten hele den sørlige delen av landsbyen ødelagt på grunn av kampene mellom IDF og Hizbollah.
Hizbollah retter seg mot viktige militærbaser. Tirsdag meldte Hizbollah at de hadde rettet seg mot den israelske operasjonsbasen i Meron, en moshav (andelslandsbyen) i fjellsida av Har Meron i Øvre Galilea nord i Israel. Den ligger nær byen Safed der palestinernes president og PLO-leder Mahmoud Abbas ble født i 1935 i det britiske mandatområdet Palestina, nå Nord-Israel. Hizbollah sendte avgårde en skvadron med angrepsdroner mot operasjonsbasen som styrer fly og missiler mot mål over hele Libanon. At mange av de israelske bosettingene huser militære anlegg som gjør dem til legitime militære mål, blir gjerne underspilt i nyhetsmeldingene og reportasjene om hvordan de jødiske innbyggerne til stadighet mæ haste til tilfluktsrommene som følger med enhver israelsk boligbygging.
Bombing etter Dahieh-doktrinen
Hizbollah sier i en uttalelse at operasjonen kom som svar på israelsk aggresjon som siden slutten av forrige uke har rammet dusinvis av byer og tettsteder. Disse inkluderer Beiruts sørlige Dahieh-forstad i Ba’ada-distriktet, som under krigen i 2006 ga opphav til begrepet Dahieh-doktrinen.
Strategien, som ble utarbeidet av tidligere forsvarssjef Gadi Eizenkot, omfatter massiv ødeleggelse av sivil infrastruktur og angrep på politiske og militære ledere for å legge press på fiendtlige regjeringer. Det innebærer å målrette økonomiske interesser og sivile maktsentra som støtter myndighetene for å skape vanskeligheter og lidelser for sivilbefolkninga – for at de skal vende seg mot “fienden”slik at den trygler om fred, ifølge oberst Gabi Siboni. Doktrinen har vært i bruk ved en rekke kriger, som mot Gaza, Beirut og nå mot Teheran og nær sagt alle iranske byer i dette øyeblikket.
Bydelen Dahieh er overveiende sjiamuslimsk, men huser også sunnimuslimer og kristne og en palestinsk flyktningleir med 20.000 innbyggere.
Hizbollah gikk deretter til rakettangrep på Nafah-basen som er hovedkvarteret til den 210. Habshan-divisjonen på de annekterte Golanhøydene som Israel erobret under Seksdagerskrigen i juni 1967. Ved daggry tirsdag meldte Hizbollah at de hadde angrepet radarområder og kontrollrom ved flybasen Ramat David ved hjelp av angrepsdroner. I sin uttalelse, gjengitt av nyhetsbyrået Tasnim, viser Hizbollah til at aggresjonen mot Libanon har fortsatt i femten måneder «med drap, ødeleggelse, bulldosing og alle former for kriminalitet», og legger til at politiske og diplomatiske anstrengelser ikke hadde klart å stoppe bruddene på våpenhvilen. De har heller ikke maktet å håndheve avtalene som følger med våpenhvilen og som Hizbollah har inngått med regjeringa i Beirut.
Hizbollah-gruppa gjentok at «aggresjon uten respons ikke kan fortsette» med tanke på Israels angrep, og understreket at attentater og ødeleggelse ikke kan gå ubesvart og oppfordret til handling «med alle tilgjengelige midler».
Siden oktober 2023 har israelske operasjoner i Libanon drept mer enn 4000 mennesker og skadet omtrent 17.000 andre. Hundrevis har blitt drept under våpenhvileavtalen som Israel har brutt nesten daglig.
Militært forbud mot Hizbollah
Angrepene som ledsaget Hizbollahs erklæring, kom dagen etter at Libanons statsminister, den partiuavhengige sunnimuslimen Nawaf Salam, nedla forbud mot Hizbollahs militære og sikkerhetsmessige aktiviteter. Det skjedde bare timer etter Israels flyangrep mot de sørlige forstedene til Beirut.
– Vi kunngjør et forbud mot Hizbollahs militære aktiviteter og begrenser dens rolle til den politiske sfæren, sa Salam i sin regjeringsuttalelse mandag.
– Vi erklærer vår avvisning av enhver militær- eller sikkerhetsoperasjon som iverksettes fra libanesisk territorium utafor ramma av legitime institusjoner. Vi erklærer vår forpliktelse til å opphøre fiendtlighetene og gjenoppta forhandlingene, la han til.
Ifølge statsministeren kommer forbudet, som ikke gjelder Hizbollah som sådan, for å «forhindre angrep som kommer fra libanesisk territorium», melder Al-Jazeera. Det var et svar på at Hizbollah hadde forsøkt å ramme det militære missilforsvarsanlegget i nærheten av Haifa mandag.
Det ble umiddelbart satt i forbindelse med Israels og CIAs kombinerte drap på Irans øverste leder Sayid Ali Hosseini Khamenei, men Hizbollah omtalter Haifa-angrepet som «forsvar av Libanon og dets folk» og «som svar på den gjentatte israelske aggresjonen».
Dette gjenspeiler de motstridende oppfatningene av hva som førte til den siste oppblussinga av krigen mot Libanon. Når statsminister Salam rykker ut med at Beirut ikke kan “tillate at landet blir dratt inn i nye eventyr” og betegner Hizbollahs angrep som «en uansvarlig og mistenkelig handling som setter Libanons sikkerhet i fare», forsøker han ikke å underslå Israels permanente brudd på våpenhvilen. De lar seg ikke underslå. Men de er gjenstand for den politiske dragkampen som utspiller seg i Beirut hvor også landets president Joseph Aoun, den femte forsvarssjefen som blir president, er involvert.
Han inntok Baabda-palasset 9. januar i fjor, en måned etter at Salam ble statsminister 8. februar. Begge er dermed barn av våpenhvilen.
Den grunnleggende uenigheten står om hvordan Libanon skal forholde seg til at Israel som en del av forberedelsene til krigen mot Iran, trapper opp sine vedvarende brudd på våpenhvilen og nå går inn med et erklært mål om fullstendig å avvæpne Hizbollah som er én del av våpenhvileavtalen og av den enstemmige FN-resolusjonen 1701 fra 11. august 2006.
Hizbollah og hæren
Hvem dro Libanon inn i denne eskaleringa? En gjennomgang av våpenhvilen, som Palestine Chronicle har foretatt, “dokumenterer at israelske brudd og rekkefølgen av nylige hendelser indikerer at Israels vedvarende militære kampanje i Libanon gikk forut for Hizbollahs siste angrep – og bidro til å legge grunnlaget for den.” Med andre ord: Opptrappinga av de militære angrepene mot Libanon er en del av USA og Israels krig mot Iran.
Det bygger på følgende forhold: Israel brøt våpenhvilen gjentatte ganger i opptakten til den siste krigen mot Iran. Operasjonen som nå utfolder seg på bakken i Sør-Libanon og den massive bombinga av angivelige Hizbollah-mål i Dahieh i Beirut og Baalbek, var godt forberedt gjennom en gradvis intensivering av nesten daglige luftangrep, droneoperasjoner og artilleriangrep i Libanon.
I januar sendte regjeringa i Beirut en formell klage til FN som dokumenterte 2036 israelske brudd på libanesisk suverenitet på bare tre måneder. De inkluderte: Krenking av luftrommet, droneovervåking, målrettede attentater, militære angrep i Sør-Libanon og Bekaa-dalen og bombing i de sørlige forstedene til Beirut
Samtidig avsto Hizbollah i stor grad fra å gjengjelde angrepene i stor målestokk i denne perioden og oppfordret den libanesiske staten til å håndtere bruddene diplomatisk. Dette skjedde i samsvar med president Aoun og de væpnede styrkene.
Hizbollah har gjort alt for å beholde den strategiske alliansen som ble smidd da tidligere forsvarssjef Michel Suleiman (1998-2008) ble president i mai 2008 med god støtte fra 8. mars-alliansen (Taḥaluf 8 aḏar).
Her har Hizbollah spilt en tung rolle helt siden alliansen ble opprettet i 2005 som politisk motvekt mot den politiske fronten mot Assad-regimet i nabolandet Syria, 14. mars-alliansen (Taḥaluf 14 aḏar).
Dette skjedde under Sederrevolusjonen (Thawrat al-Arz) eller Uavhengighetsintifadaen (Intifadat al-Istiqlal) som startet med store demonstrasjoner i Beirut 14. februar i protest mot attentantet mot daværende statsminister Rafīk Bahaʾad-Din al-Ḥariri, entreprenørkongen og forretningsmogulen som hadde mange sugerør i statskassa og var i allianse med saudisk kapital og Paris og Washington. Mistankene om hvem som sto bak attentatet, gikk i to retninger, eller med to aktører i samme retning: Hizbollah og Assad-regimet.
Hizbollah-angrepet er gjengjeldelse fordi den libanesiske hæren ikke er i stand til å yte motstand eller forsvare libanesisk territorium. Det viste seg under krigen i Syria da både al-Qa’ida og Den islamske staten (IS) forsøkte å få fotfeste i Libanon. Det fikk alliansen mellom Hizbollah og den libanesiske hæren forhindret.
Den lille, sunnidominerte byen Arsal i Baalbek-fylket, opp mot Antilibanon-fjellene, om lag 130 kilometer nordøst for Beirut, kan tjene som illustrasjon på hvordan Libanon klarte seg gjennom den syriske borgerkrigen uten å bli dratt inn i den annet enn gjennom den største tettheten av flyktninger.
I september 2012 da den vestlig-støttede Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-Hur, FSA) skjøt på grenseposter nær Arsal (“Guds trone” på aramesisk, språket til Jesus). I august 2014 forsøkte IS og allierte terrorister å trenge seg inn i fjellbyen under en større offensiv. Den ble drevet tilbake til Syria av Hizbollah og hæren i løpet av fem dager.
I 2016 huset Arsal uoversiktelige 50.000 til 100.000 syriske flyktninger. I juli 2017 startet syriske regjeringsstyrker og Hizbollah en felles operasjon for å gjenerobre gjenværende territorium nær grensa mellom Libanon og Syria som jihadistene fortsatt kontrollerte. Den libanesiske hæren inntok samtidig defensive posisjoner for å beskytte Arsal.
Lenge planlagt
Det samme styrkeforholdet mellom hæren og Hizbollah gjentar seg nå når hæren har rykket sørover og overtatt tidligere Hizbollah-stillinger uten at israelske okkupasjonsstyrker er ute av Sør-Libanon i henhold til den snart seksten måneder gamle våpenhvileavtalen.
Hizbollah kobler Haifa-angrepet til attentatet på Irans øverste leder Ali Hosseini Khamenei lørdag og ser det i en regional sammenheng hvor Israel bruker motstanden mot Israels folkemorderiske krig i Gaza til fysisk å utvide sitt territorium når sittende regimer blir svekket og land som Syria eksploderer i regionalt infiserte borgerkriger og geopolitisk rivalisering.
Israels respons kom umiddelbart, og den var omfattende med jagerflyangrep mot Beirut og landsbyer i Sør-Libanon og Bekaa-dalen. Forsvarsminister Yisrael Katz pekte raskt ut Hizbollahs generalsekretær Naim Qassem (73) som «et tydelig mål for attentat».
Qassem er arvtakeren etter den legendariske Hizbollah-lederen generalsekretæren Hassan Nasrallah som ble drept av en USA-produsert bunker buster-bombe i Beirut 27. september 2024. Qassem var visegeneralsekretær i Hizbollah fra mai 1991, før Nasrallah tok over som tredje generalsekretær etter Abbas al-Musawi som ble drept av Israel 16. februar 1992. Naim Qassam er født i løk- og oliven-landsbyen Kfar Fila i Nabatieh-fyket, nettopp i de områdene som Israel nå befester. Kfar Fila har rundt 2500 innbyggere, hvorav vel halvparten jobber og lever i Beirut omtrent seksti kilometer lenger nord.
Israels langsiktige hensikter står tydelig skrevet i de masseevakueringsordrene som ble gitt til mer enn femti landsbyer i Sør-Libanon og Bekaa-dalen. De kom umiddelbart etter de første bombetoktene. Fordrivelsene har nå fått en ny dyster grunntone med tanke på hva slike ordre har ført til i Gaza. Om IDF selvsagt ikke vil ty til den samme folkemorderiske krigføringa som på Gazastripa, er fordrivelsen et stygt varsel om at IDFs ingeniørtropper vil gå drastisk til verks med å ødelegge hus og all infrastruktur i sonen opp til Litani-elva, om lag tretti kilometer nord for grensa. Det vitner igjen om at de vedvarende operasjonene var og er godt forberedt.
Det framgår av mønsteret før Hizbollah fyrte av sine raketter mot Haifa gjennom Israels tusenvis av brudd på våpenhvilen.
Ingen diplomatiske klager har ført fram. Hizbollah gikk først til motangrep etter flere måneder hvor Israel har lagt dokumentert militært press på regjeringa i Beirut og president Joseph Aoun. Her har Trumps spesialutsending, eiendomsinvestoren Tom Barrack, USAs ambassadør til Tyrkia, stått sammen med Israel i kravet om at Hizbollah skal avvæpnes uten å følge opp kravet om at Israel må trekke seg helt og holdent ut av Sør-Libanon.
For Hizbollah og mange libanesere innebærer tilbaketrekkinga Shebaa-gårdene som Israel erobret under Seksdagerskrigen i juni 1967 og annekterte som del av de syriske Golanhøydene i 1981
Fakta: Shebaa-gårdene
Etter hver krig har Beirut reist kravet om Shebaa-gårdene (Mazari’ Šib‘a). Den ikke helt ukjente Terje Rød-Larsen har vært involvert i tre sammenhenger. Første gang da han ble utnevnt av statsminister Kjell Magne Bondevik til ambassadør med ansvar for fredsforhandlingene i Midtøsten i januar 1998; andre gang da han ble utnevnt til visegeneralsekretær i FN, med ansvar overfor PLO og de palestinske selvstyremyndighetene (PA), og FNs spesialkoordinator for fredsprosessen høsten 1999, og tredje gang da han ble FNs spesialutsending for implementering av FN-resolusjon 1559 i forbindelse med krigen i 2006.
Han insisterte på at Shebaa-gårdene tilhørte Syria, ikke Libanon – uansett om syriske myndigheter fra uavhengigheten i 1946 har ment at hele Libanon som ble uavhengig i 1943, begge fra Frankrike – burde vært del av Syria.
Dette har ført til at det har kommet en del uklarheter fra Damaskus til tross for at Assad-regimet fastslo at gårdene ligger på libanesisk territorium. President Bashar al-Assad skal ha sagt i et en-til-en-møte med en amerikansk diplomat 28. februar 2011 at både Shebaa Farms og Kfar Shuba-åsene er syrisk territorium, ikke libanesisk, skriver Frederic C. Hof i “Assad: The Shebaa Farms Are Syrian, Whatever Hezbollah Claims”. New Lines Magazine (7. april 2022).
Rød-Larsen, med sine tette forbindelser til Shimon Peres (1923-2016) og andre israelske toppolitikere, erklærte som FNs spesialutsending for implementering av FN-resolusjon 1559, at «Shabaa Farms-området ikke er en del av Libanon. Derfor kan enhver libanesisk ‘motstand’ for å ‘frigjøre’ området fra fortsatt israelsk okkupasjon ikke anses som legitim,» meldte Jerusalem Post i artikkelen “Har Dov Withdrawal Not on the Table” (Har Dov = Dov-fjellet)
Ifølge den pan-arabiske avisa Al-Hayat (Liv) ble «spørsmålet om disse gårdene skapt for å rettferdiggjøre motstandsoperasjoner fra Libanon etter at FN hadde opprettet den blå linjen (Blue Line) etter Israels tilbaketrekning fra Libanon. Shebaa-gårdene ble plassert på syrisk territorium. Syria, som hevder at gårdene er libanesiske, har ikke framlagt et eneste dokument for FN som beviser det. Dessuten” nekter Syria å demarkere grensene sine mot Libanon,» skrev Raghida Dergham i “Only Constructive Negotiations Can Bring about a Ceasefire” (28. juli 2006) i den tidligere Beirut-avisa (Al-Hayat (1946-76) gjenoppsto i London i 1988, finansierte av den svært Syria- og Hizbollah-fiendtlige Saudi-prinsen Khalid bin Sultan fram til avisa klappet sammen i mars 2020).
Etter krigen i 2006 oppfordret FNs sikkerhetsråds resolusjon 1701 til «avgrensning av Libanons internasjonale grenser, spesielt i de områdene der grensa er omstridt eller usikker, inkludert i Shebaa Farms-området».
I august 2008 uttalte president Michel Suleiman at «nedtellingen for å frigjøre resten av landet vårt har begynt. “Og i dag bekrefter jeg [bruken] av alle tilgjengelige og legitime midler for å oppnå dette målet,» ifølge Sana Abdallah “Lebanon to Release Statement on National Resistance, Hezbollah Weapons” i Middle East Times (1. august 2008). Kartene på nettsida til den libanesiske hæren er uklare. På et kart går grensa nord for gårdene; på et annet går den sør for gårdene.
I et felles møte Den arabiske liga og Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) i november 2023 ble det vedtatt en resolusjon som ba om en «slutt på den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene okkupert i 1967, inkludert Øst al-Quds [Øst-Jerusalem], den okkuperte syriske Golanhøyden og de libanesiske Shebaa-gårdene, Kafr Shuba-åsene og utkanten av byen al-Mari, og implementeringa av tostatsløsninga» (Resolution of the Joint Arab Islamic Extraordinary Summit On Israeli Aggression Against the Palestinian People, 11. november 2023).
Situasjonen burde likevel være klar som kravet: Israelsk tilbaketrekking ettersom ingen FN-resolusjon anerkjenner Israels okkupasjon og annektering av Golanhøydene.
Israels erklærte mål
Det kom løpende meldinger utover onsdagen om intensive bombetokter i Beirut og Sør-Libanon. Comfort Hotel, på grensa til Hazmieh og Baabda, en del av Stor-Beirut, ble truffet. Det førte til at hotelleiere fikk rase ut på CNN, al-Jazeera og andre kanaler som dekker krigene i Midtøsten fra Beirut mot Hizbollah og Iran – og Israel – for å trekke Libanon inn i krigen igjen. Mange kjøper narrativet til statsminister Nawaf Salam om at det var Hizbollah som utløste siste runde.
Drapstallene vil stige raskt, fra et femtitalls mandag og tirsdag. På dødlista står Hussein Makled, som IDF mener var sjef for Hizbollahs etterretning og blir anklaget for å være ansvarlig for å samle etterretningsvurderinger av israelske styrker og koordinere med ledende Hizbollah-kommandanter i planlegginga av angrep mot Israel.
“Vi forstår den libanesiske regjeringens avmakt i møte med den brutale sionistiske fienden, som krenker nasjonal suverenitet, okkuperer land og utgjør en kontinuerlig trussel mot landets sikkerhet og stabilitet», heter det i en uttalelse fra Hizbollah som stadfester regjeringas konstitusjonelle myndighet og rett til «å bestemme om krig og fred» før utfordringa kommer: «Men gitt denne klare svakheten og mangelen ser vi ingen begrunnelse for at statsminister Salam og hans regjering skal iverksette så aggressive tiltak mot libanesere som avviser okkupasjonen».
Det er en klar henvisning til forbudet mot Hizbollahs militære virksomhet eller motstandskamp. Hizbollah avviste nettopp punktet i våpenhvileavtalen om avvæpning som et amerikansk-israelsk knep som alle nå kan se.
Hizbollah har nektet å overgi våpnene som befinner seg nord for Litani-elva. De insisterer på at våpenhvilen i november 2024 gjelder utelukkende våpen sør for elva. I februar meldte regjeringa at hæren trenger minst fire måneder for å fullføre den andre fasen av planen om å demontere Hizbollahs arsenaler i landets sør, skriver Al-Jazeera. Den andre fasen omfatter området mellom elvene Litani og Awali, omtrent 40 kilometer sør for Beirut. Første fase som dekker området mellom Litani og den sørlige grensen til Israel ble fullført i januar, rapporterte regjeringa.
Planen er i fem faser, men det rår nå velbegrunnet tvil om regjeringa kommer dit. Salam velter sin tvil over på Hizbollah som han mener har foretatt «en uansvarlig og mistenkelig handling som setter Libanons sikkerhet i fare og gir Israel påskudd til å fortsette sin aggresjon».
Hizbollah advarer derimot regjering og Libanon mot at Israel har helt andre planer for Libanon enn bare å avvæpne Hizbollah, påpekte en av Hizbollahs mest framtredende politikere Mohammad Raad, , da han “sto opp fra de døde” mandag. Israelsk media meldte at Raad, Hizbollahs parlamentariske leder og lederen for Lojalitet til motstanden-blokka (كتلة الوفاء للمقاومة) i det libanesiske parlamentet (Majlis an-Nuwwab) hadde blitt drept i et bombeangrep i Beirut.
Litani og vannkildene
Raab mener at Libanon står overfor langt større utfordringer som vi nå ser utspille seg for åpen scene. Det handler om en utvidet okkupasjon av Sør-Libanon. Regjeringas myndighet kan derfor ikke “utformes eller implementeres i møte med en fiende som bryter nasjonal fred og eskalerer volden mot Libanon og dets folk,» appellerer Raab og framstiller Hizbollahs handlinger som et la, et nei, til «underkastelse». – Forsøket på forsoning med Israel er ikke den eneste veien til libanesisk sikkerhet og stabilitet. Den veien eksisterer i realiteten ikke.
Al tyder på at Israel vil ta seg opp til Litani-elva og legge en okkupasjonsfront der med tanke på å bli uavhengig av spørsmålet om avvæpning av Hizbollah. Litani-elva var målet for invasjonen i 1982 og nok en gang i 2006 da IDF ble stanset av Hizbollah. Det førte til slagordet i “den arabiske gata” over hele den arabiske verden: “Nasser 1956, Nasrallah 2006” med henvisning til Gamal Abdel Nasser (1918-70), Egypts president (1954-70) som nasjonaliserte Suezkanalen og vant krigen mot Storbritannia, Frankrike og Israel i 1956. Nasrallah var Hizbollahs generalsekretær. Slagordet skilte ikke mellom sunni og sjia i hyllesten til Motstanden.
Litani (Nahr al-Litani), den klassiske Leóntes (Løveelva), har utspring i den fruktbare Bekaa-dalen, vest for ruinbyen den antikke Baalbek, og munner ut i Middelhavet nord for Tyr, en by med mange palestinske flyktninger, i Sør-Libanon etter vel 140 kilometer, samme lengde som den gode lakseelva Driva som renner gjennom Innlandet, Trøndelag og Møre og Romsdal. Elva, som har det lengste løpet gjennom Libanon, er en viktig vannressurs i Sør-Libanon.
USA og Israel vil brekke Motstandsaksens nav, Teheran. Det skal samtidig rydde vei for Israels ekspansjon. Vannet i Litani er forlokkende i et stadig tørstere Midtøsten, ikke minst i Israel, regionens storforbruker av vann som allerede tapper de underjordiske vannreservoarene på Vestbredden.
Israel vil legge beslag på dette området, ikke for å endre grensene. Det lar seg ikke gjøre politisk internasjonalt; det tar tid, selv om det bare tok fjorten år fra Israel satte seg på Golanhøydene til de ble annektert. Og det tok ytterligere 38 år før USA anerkjente annekteringa. Det skjedde i 2019, i Trumps første periode.
Fra Litani er det ikke langt over til de annekterte Golanhøydene og videre til de nye områdene i Syria som Israel nå har okkupert militært, som Hermon som utgjør en klynge med topper som strekker seg over grensen mellom Libanon og Syria og som utgjør den sørlige enden av Antilibanon-fjellkjeden. Disse fjellene er utspringet for flere helt vitale elver for vannforsyningene østover og vestover og er viktig for andre vannveier som Jordanelva. Det vannet som når fram, ender i Dødehavet som nå er delt i to på grunn av den lave vannstanden.
Israel har, etter regimeskiftet i Damaskus 8. desember 2024, tatt seg ned på den andre sida av Golanhøydene til slettelandet som strekker seg inn til hovedstaden Damaskus. 6. januar undertegnet Syrias nye leder, president Ahmad Hussein ash-Shara’a, Paris-avtalen som i praksis gir Israel militær kontroll over de tre grensefylkene Quneitra, Deraa og Suweida, rett sør for hovedstaden ad-Dimashq (Damaskus).
Israel kommer dermed til å sitte med kontrollen over et sammenhengende belte som strekker seg fra Sør-Libanon, fra Middelhavet til Antilibanonfjellene, til begge sider av Golanhøydene og videre til grensa med Jordan.
Dette er et enormt område.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
