oss 150 kroner!
Det mest avslørende som skjedde i Debatten på NRK 18. november var ikke ordskiftet, men stillheten som fulgte. Halvannen time før sending fikk Susanne Heart beskjed om at hun ikke fikk lov til å bruke sitt eksempel om overdødelighet og manglende tilgang til vaksinestatus i Dødsårsaksregisteret. Likevel forsøkte hun. Og ble avbrutt før to minutter var gått.
Under andre omstendigheter kunne det vært en bagatell. Men samme kveld holdt programleder Fredrik Solvang en monolog om åpenhet, om å vise bredden i uenigheten, og om at Debatten «ikke redigerer noe». Monologen ble motsagt i det øyeblikket Heart åpnet munnen. Det som ikke tåles, er kritikk av mediene selv, særlig når den berører spørsmål som mange mener burde vært stilt for lenge siden.
Når et redaksjonelt miljø først sensurerer et legitimt spørsmål, og deretter avbryter det når det likevel ytrer seg, befinner vi oss ikke lenger i journalistikkens rom, men i portvaktens.
Som prosedyreførende advokat, særlig i barnevern- og offentlige saker, ser jeg tilsvarende mekanismer i rettssalene. Domstoler som ikke lenger kontrollerer makten, men konvergerer med den. Sakkyndige som får definere virkeligheten uten etterprøvbar metode. Foreldre som nektes innsyn i rådata. En praksis der systemets versjon av sannheten gjentas som om den var objektiv.
Jeg vil belyse et eksempel som illustrerer dette tydelig. I en lagmannsrettssak jeg førte, skulle barneverntjenesten vitne. Den ansatte avga forsikring, lagdommeren understreket selv at dette innebærer straffansvar ved falsk forklaring. Likevel kom det opplysninger som var i direkte motstrid med dokumenterte fakta. Jeg sendte et prosesskriv samme dag for å opplyse retten.
Dommeren spurte: Hvorfor sender du inn dette?
Jeg svarte, forundret: Fordi vi har dokumentert at vitnet, som i fire år i realiteten har avskåret far fra samvær, har forklart seg uriktig under forsikring.
Dommerens svar: Dette er ikke noe lagmannsretten skal ta stilling til.
Eksemplet fra lagmannsretten, er ikke grovere enn andre barnesaker jeg har ført – forskjellen var bare at vi konkret kunne bevise løgnen. Den barnevernansatte avla forsikring, lagdommeren presiserte straffansvaret ved falsk forklaring, og likevel kom påstander i direkte motstrid med dokumenterte fakta. Da jeg opplyste retten, spurte dommeren hvorfor jeg gjorde det.
Det er i seg selv et varsko.
I et rom med en jury av likemenn – mennesker uten systembindinger, med sin naturlige rettsfølelse i behold – ville slike forhold neppe passert umerket. Men i dagens system synes de organene som avgjør de mest inngripende og til tider dypt smertefulle tiltak mot foreldre og barn, å være enten nummet av praksis eller forhekset av formalisme. Så stor er diskrepansen mellom lovens intensjon og det som faktisk skjer.
Ord i en kronikk kan knapt beskrive virkeligheten. Den må oppleves i retten, i lukkede møterom, i dokumenthauger, i foreldres øyne.
Det som mangler, er ikke paragrafer. Det som mangler er dømmekraft, mot og det indre kompasset som burde lede både jurister og journalister. Når den stemmen stilner, fylles rommet av rutine, effektivitet, narrativlojalitet, og en farlig behagelighet.
Derfor er spørsmålet Heart forsøkte å stille langt større enn temaet i seg selv:
Hvorfor skal ikke offentligheten få vite hva som faktisk ligger bak overdødeligheten?
Et demokrati tåler konflikt. Det tåler sterke ord, uro og uenighet. Men det tåler ikke et klima hvor den som stiller spørsmålene blir behandlet som problemet. Da dør demokratiet ikke med ett slag, men i en langsom slukning, i taushet, i bortforklaringer, i avbrutte setninger.
Vi står i en tid der både jurister og journalister må finne tilbake til sitt egentlige mandat: å fremme rett og hindre urett, å søke sannhet, ikke trygghet, å belyse makt, ikke beskytte den.
Det er ikke farlig å stille spørsmål. Det er tvert imot en gullstandard i et åpent samfunn, et tegn på livskraft og god helse – ikke den stille sykdommen som brer seg når mennesker slutter å undre, slutte å bry seg, slutte å tenke selv. For ikke å snakke om hvor uendelig kjedelig og grått livet blir da, når vi reduseres til nikkedukker i et system som trenger levende mennesker.
Det farlige er når noen mener du ikke skal få lov til å spørre. Når makten rykker til, avbryter, demper og skyver sannheten ut av rommet. Da vokser frykten. Da øker avmakten. Da forsvinner tilliten, først i små glipper, så i store sår. Da mister borgerne troen på systemet, og systemet mister sin sjel.
Et samfunn som ikke tåler spørsmål, tåler heller ikke sannhet. Men sannhetens vesen er at den alltid vender tilbake. Alltid. Den er sterkere enn sensur, sterkere enn portvakter, sterkere enn feighet. Derfor er det nå vi må stå opp – ikke for konfliktens skyld, men for kjærligheten til det som er rett. For fremtidens barn. For friheten. For lyset.
Og til den stille feigheten som kryper inn i institusjoner og redaksjoner og rettssaler: tiden din er forbi. Mennesker som spør, mennesker som tenker, mennesker som kjenner – er på vei tilbake.
Det er slik et demokrati reddes. Ikke med høye rop, men med modige stemmer som nekter å holde munn. Med kjærlighet til sannheten, og ryggrad til å bære den.
Barbro Paulsen
