oss 150 kroner!
De rikeste 1% har like stor del av kaka som de hadde i 1912.
I perioden mellom 1900 og 1945 var klasseforskjellene i Norge enorme. Med freden i 1945 kom en dramatisk endring til det bedre og den norske velferdsstaten ble skapt. Denne utjamninga tok slutt i 1970 og i dag er hele effekten av velferdsstaten utryddet og klasseforskjellene er like store som før.
Dette går fram av en ny forskningsrapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
Måling av langsiktig ulikskap i formue: Empiriske resultat frå Noreg, 1912-2019
Forskerne skriver:
Som mål på ulikskap bruker vi Gini-koeffisienten. Tidlegare forsking på ulikskap over lange tidshorisontar, har fokusert på formuesdelar blant den rikaste prosenten. Ved å bruke Ginikoeffisienten som mål på ulikskap får vi med endringar i skilnader mellom folk i heile fordelinga. Vi dekomponerer og Gini-koeffisienten. Dekomponeringa gjer at vi kan skildre kor i fordelinga endringar i ulikskap stammar frå, samt at vi kan samanlikne resultata våre med tidlegare forsking som berre har sett på topp-formuesdelar.
Basert på norske data for skattbar formue for perioden 1912 – 2019 finn vi at ulikskapen i fordelinga av formue blant norske hushald var svært høg på starten av 1900-talet, gjekk ned på 1950- og 1960- talet og har auka vesentleg frå 1980-talet og fram til i dag. Veksten i ulikskap dei siste fire tiåra skuldast hovudsakeleg stigande formue for den rikaste prosenten, medan utjamninga mellom hushalda tilhøyrande den resterande 99 prosenten er den viktigaste grunnen til reduksjonen i ulikskap frå tidleg på 1950-talet til seint på 1960-talet.
De illustrerer dette med en graf som viser utviklinga av Gini-koeffisienten fra 1912 til 2022:
Konsentrasjonen av formue hos de én prosent rikeste er like høy i Norge som i USA, viser rapporten.
På starten av det tyvende århundre var ulikheten i fordelingen av formue «ekstremt høy», med en Gini-koeffisient på 0,905 i 1912, skriver de tre forskerne i sitt «Discussion Paper». Spoler vi frem til 2019, som er det siste året i analysen, er Gini-koeffisienten på 0,862. Ulikheten målt på denne måten er altså bare marginalt lavere enn for 113 år siden.
Tilbake i 1912 har de beregnet at 37 prosent av formuen tilhørte den ene prosenten på toppen av fordelingen. I moderne tid, med tall for 2019, er svaret nøyaktig det samme. 37 prosent av samlet skattlagt formue tilhører én prosent av befolkningen.
I Norge ble velferdsstaten skapt av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen og den ble avviklet av Arbeiderpartiet og Høyre i fellesskap. I nyere tid har ikke minst Jens Stoltenberg vært en pådriver for privatisering og «foretaksmodeller» som har skapt enda større klasseskiller. Fagbevegelsen har stort sett vært en passiv tilskuer.
(Gini-koeffisienten er et statistisk mål for økonomisk ulikhet, som rangerer fra 0 til 1. En koeffisient på 0 betyr at alle har lik inntekt eller formue, mens en verdi på 1 betyr at én person har all inntekt eller formue, og resten ingenting. Jo høyere koeffisienten er, desto større er ulikheten i befolkningen. Den brukes ofte til å sammenligne inntekts- eller formuesforskjeller mellom land eller over tid. Null ulikhet (\(G=0\)): Alle i befolkningen har nøyaktig lik inntekt eller formue.Maksimal ulikhet (\(G=1\)): Én person har all inntekt eller formue, mens resten av befolkningen har ingenting. Bruk i praksis: Land med lave Gini-koeffisienter (som de nordiske landene) har generelt jevnere inntektsfordeling enn land med høye koeffisienter. Målemetode: Koeffisienten beregnes ut fra en Lorenz-kurve, som viser den kumulative inntekten i forhold til den kumulative befolkningen.)
