oss 150 kroner!
Det som nå utspiller seg i norsk kraftpolitikk er intet mindre enn et politisk feilgrep av historiske dimensjoner.
Strømprisen – selve grunnmuren i norsk infrastruktur og velferd – er ikke lenger styrt fra Norge.
Den er overlatt til Brussel.
Likevel sier Erna Solberg at Høyre gir garanti mot nye utenlandskabler – samtidig som hun ikke avviser fornyelse av strømkablene til Danmark. Glemt synes avtalene om energisamarbeid – som er inngått mellom EU og Norge – å være. Og glemt er EØS-loven, som sier EUs lovverk alltid har forrang foran norske lover ved motstrid, i alle saker som underlagt EØS-avtalen.
Dette startet under Solberg-regjeringen, der en Frp-statsråd for energi åpnet døren for et nytt regime i kraftpolitikken. Gjennom avtaler om kabler og et fritt strømmarked i Nord-Europa (2014–2015), og senere tilslutningen til ACER i 2018, ble Norge bundet til EUs energipolitikk. Resultatet er et dysfunksjonelt strømmarked som ingen på Stortinget i dag tør eller evner å reversere, så lenge EØS-partiene står fast på sitt. Verre ble det etter 2019, da det tidligere statlige kraftbørsselskapet ble privatisert, og solgt ut av landet – til det private investeringsselskapet Euronext i Nederland. Det er kraftbørsen som bestemmer strømprisene i dag, helt utenfor demokratisk styring og kontroll.
Når Høyesterett påstår i sin dom at ACER bare har “marginal” innvirkning på strømprisene, er det i beste fall en halvsannhet. Påstanden gjelder kun situasjonen der og da på det tidspunktet dommen ble avsagt. I dag er det “nå-situasjonen” som gjelder, og som er formet av de kablene og markedsavtalene Solberg-regjeringen inngikk. Med ACER ble dette systemet bare sementert.
EUs mål er krystallklart: Lik strømpris i hele EØS. For Norge betyr det dramatisk høyere priser. Og ikke nok med det – det krever en massiv utbygging av kraftnettet, finansiert av norske strømkunder. Vi betaler altså selv «for repet vi skal henges med».
ACER har kanskje små formelle fullmakter, men fungerer som rådgiver for EU-kommisjonen, som på egen hånd kan vedta forordninger som endrer spillereglene i norsk kraftpolitikk. Med den fjerde energimarkedspakken blir ACER ytterligere styrket. EU praktiserer sin velkjente “lillefingerstrategi”: ta litt makt først, og mer etter hvert.
Norge har i alle år hatt frivillig samarbeid med naboland om kraftflyt og nett. Med ACER er frivilligheten borte. Nå er det EU som bestemmer.
Det mest oppsiktsvekkende er hvordan norske EØS-partier godtar denne utviklingen uten noen reell konsekvensanalyse. Alle sittende regjeringer siden EØS-avalen tiltrådte, har fremstått som et ekspedisjonskontor for at norske verdier, ressurser og virksomheter skal komme til EU og andre land – uten å sikre norske interesser. Dette svekker demokratiet og landets interesser og bidrar aktivt til å uthule Norges selvstendighet – og samtidig til å gjøre strøm til en spillebank der kraftprodusentene daglig spekulerer i hvor mye penger de kan presse ut av hver eneste vanndråpe.
Spørsmålet vi bør stille er enkelt: Hvor mye av nasjonal selvråderett er vi villige til å ofre – bare for å være “gode europeere”?
