oss 150 kroner!
I et samfunn som hyller innovasjon, arbeidsomhet og verdiskaping burde det være opplagt at de som faktisk skaper noe, enten det er varer, tjenester, kunnskap eller kultur, også er de som får anerkjennelse og innflytelse. Likevel ser vi ofte det motsatte: makten havner hos dem som ikke skaper verdier, men lever av andres arbeid. Hvem er disse samfunnsparasittene, hvorfor beundres de, og hvorfor gis de så mye makt i strukturer som skal belønne produktivitet?
Begrepet «parasitt» er biologisk sett en organisme som lever på eller i en annen organisme og får næring fra verten, ofte på vertens bekostning.
Overført til samfunnsforhold betegner det personer eller grupper som nyter godt av andres innsats uten selv å bidra i tilsvarende grad, og noen ganger aktivt hindrer ekte verdiskaping.
Dette kan omfatte:
– Finansielle spekulanter som tjener store summer på å flytte penger rundt uten å skape realøkonomiske verdier.
– Byråkratiske overklasser som lever av administrative systemer de selv kontrollerer, men som sjelden effektiviserer eller forbedrer samfunnet.
– Kjendisentreprenører og influensere som høster status og penger ved å selge seg selv som merkevarer, snarere enn å bidra med substans.
– Politiske karrierefolk som aldri har jobbet utenfor politikken, men som sitter på makt over folks liv uten reell kontakt med grasrota.
Dette er ikke en kritikk av velstand eller suksess – tvert imot. Den retter seg mot makt og belønning som ikke står i forhold til bidraget.
Hvorfor beundres de?
Det moderne samfunnet har blitt svært dyktig til å iscenesette overflaten. Rikdom og synlighet tolkes ofte som bevis på kompetanse og suksess. Mediedekningen er overrepresentert av mennesker med høy symbolsk kapital – ikke nødvendigvis substans.
Narrativmakt:
Parasitter er ofte de som kontrollerer narrativene om hvem som “lykkes”. De definerer selv hva som er “viktig”, “smart” eller “nyskapende”.
Estetisk suksess:
I en tid der alt fra politikk til næringsliv pakkes inn som “branding” er evnen til å selge et image blitt viktigere enn faktisk dyktighet.
(BRANDING/merkevarebygging: merkevarebygging Merkevarebygging er alle aktiviteter som går med til å skape, posisjonere, opprettholde og videreutvikle et mentalt bilde (image og omdømme) av en varemerkebeskyttet vare eller en tjeneste med navn/logo i folks bevissthet, i den hensikt å gi produktet identitet og tilleggsverdi. Det legges vekt på å kommunisere merkevarens image på en måte og i de sammenhenger som gjør at den «faller i smak» i den utvalgte målgruppen. Red.)
Frykt og konformitet:
Mange beundrer makt fordi de ønsker å tilhøre makten – eller fordi de frykter å falle utenfor.
Hvorfor får parasitter makt?
Makten følger ikke nødvendigvis dem som bygger samfunnet, men dem som forstår systemet best, og som kan manipulere det til sin fordel.
Nettverk og symbolkapital:
Makt bygger på hvem man kjenner, ikke nødvendigvis hva man kan. Parasitter beveger seg ofte sømløst mellom politikk, media og næringsliv.
Verdistrukturer i endring:
Når samfunn belønner synlighet, markedsføring og PR fremfor produksjon, utdanning og faglig dyktighet, blir det lukrativt å være strateg – ikke skaper.
Institusjonell blindhet:
Mange systemer (som akademia, politikk eller offentlig sektor) er blitt så store og selvhenvisende at de ikke lenger belønner ekte produktivitet – men tilpasningsdyktighet til interne spilleregler.
Demokratisk avmakt:
Når befolkningen opplever at stemmer og protester ikke fører frem, overlates makten til profesjonelle maktspillere.
Hva er konsekvensene?
Demotivering:
Når verdiskapere, enten det er lærere, håndverkere, gründere eller forskere ser at deres innsats underbetales eller ignoreres, mens spekulanter og nettverkspersoner belønnes, svekkes insentivene til å skape.
Systemisk ineffektivitet:
Samfunn med mange “mellomlag” av parasittisk aktivitet blir ineffektive og dyre. Ressurser brukes på spill og administrasjon i stedet for direkte innsats.
Mistillit:
Økt avstand mellom elite og befolkning fører til politisk mistillit, apati, og i verste fall radikalisering.
Etisk forfall:
Når image og manipulasjon belønnes, mens ærlighet og innsats taper, forvitrer moralske normer.
Hvordan kan vi snu denne utviklingen?
Reell maktkritikk:
Vi må lære å skille mellom de som faktisk bygger og de som bare tar plass. Det krever uavhengige medier og utdanning i maktanalyse.
Endre belønningssystemene:
Systemer som premierer byråkrati, spekulasjon og selvpromotering fremfor arbeid, innovasjon og samfunnsbygging må reformeres.
Styrke grasrota:
Økt støtte til småbedrifter, fagfolk, håndverkere, lærere og forskere er nøkkelen til reell verdiskaping.
Økt demokratisk deltakelse:
En aktiv befolkning som krever åpenhet, rettferdighet, og ansvarlighet er den beste motgiften mot parasittisk makt.
Parasitter i samfunnet vil alltid finnes i en eller annen form. Spørsmålet er ikke om de finnes, men om vi aksepterer at de styrer.
I et demokrati som Norge bør makt følge ansvar og innsats, ikke nettverk, image, eller manipulasjon. Det krever at vi som samfunn våger å se gjennom fasaden og stille spørsmålet:
Hvem skaper verdiene vi alle lever av?
Med vennlig hilsen
Nina Cappelen
Forfatter
