oss 150 kroner!
Forhandlinger mellom USA og Iran som kommer frem til et omforent resultat virker langt unna.
Strategic Culture Foundation, 8. Juli 2025
«Avhengig av hvem du spør, vil USAs bombing av Irans atomanlegg i Fordow, Natanz og Isfahan, enten være en knusende suksess som alvorlig lammet Teherans atomprogram, eller et prangende show hvis resultater var mindre enn annonsert … I den store sammenhengen er alt dette bare drama».
Det store problemet – nest etter «hva som skjer videre i Iran» og hvordan de kan reagere – sier Michael Wolff (som har skrevet fire bøker om Trump), er «hvordan MAGA kommer til å svare»:
«Og jeg tror han [Trump] er oppriktig bekymret, [understreker Wolff]. Og jeg synes han burde være bekymret. Det er to grunnleggende ting i denne koalisjonen – innvandring og krig. Alt annet er mulig å bytte ut og kan være gjenstand for kompromiss. Det er ikke sikkert at disse to elementene kan være gjenstand for kompromiss».
Signalet fra Hegseth (‘vi er ikke i krig med det iranske folket – bare dets atomprogram’) gjenspeiler tydelig et budskap som blir ’tilbakevist’ i møte med MAGA-motstand: ‘Ikke bry deg. Vi driver egentlig ikke krig’ var det Hegseth prøvde å si.
Så, hva er det neste? Det er i utgangspunktet fire ting som kan skje: For det første kan iranerne si ‘ok, vi overgir oss’, men det kommer bare ikke til å skje; det andre alternativet er langvarig krig mellom Iran og Israel, med Israel som fortsetter å bli angrepet på en måte som de aldri har blitt angrepet før. For det tredje er det forsøk på regimeendring – selv om dette aldri har blitt oppnådd med luftangrep alene. Historisk sett har USAs regimeendringer vært ledsaget av masseslakting, år med ustabilitet, terrorisme og kaos.
Til slutt er det de som advarer om at kjernefysisk Armageddon er på bordet med sikte på å ødelegge Iran. Men det ville være et tilfelle av selvskading, siden det sannsynligvis ville være Trumps Armageddon også – ved mellomvalget.
«La meg forklare», sier Wolff:
«Jeg har ringt mange samtaler – så jeg tror jeg har en følelse av kursen som fikk Trump dit vi er [med angrepene på Iran]. Samtaler er en av de viktigste måtene jeg sporer hva han tenker på (jeg bruker ordet ‘tenker’ løst)».
«Jeg snakker med folk som Trump har snakket med på telefon. Jeg mener at all Trumps interne tenkning er ekstern. Og det er gjort i en rekke av hans konstante samtaler. Og det er ganske enkelt å følge – fordi han sier det samme til alle. Så det er denne konstante runden med repetisjon …».
«Så i utgangspunktet, da israelerne angrep Iran, ble han veldig begeistret for dette – og samtalene hans var alle repetisjoner av ett tema: Kom de til å vinne? Er dette en vinner? Er dette game-over? De [israelerne] er så gode! Dette er virkelig en showstopper».
«Så igjen, vi er i forestillingens land. Dette er en scene, og dagen før vi angrep Iran, ble hans oppfordringer stadig gjentatt: Hvis vi gjør dette, må det være perfekt. Det må være en seier. Det må se perfekt ut. Ingen dør».
Trump fortsetter å si til samtalepartnere: «Vi går ‘inn-bang-ut’: Stor dag. Vi vil ha en stor dag. Vi ønsker (hold dere fast, sier Wolff) en perfekt krig». Og så, ut av det blå, kunngjorde Trump en våpenhvile, som Wolff antyder var «Trump som avsluttet sin perfekte krig».
Og så, plutselig – med både Israel og Iran tilsynelatende i samarbeid med iscenesettelsen av denne «perfekte krigsoverskriften» – «blir han irritert over at den ikke går perfekt».
Wolff fortsetter:
«Trump hadde da allerede gått inn i rollen at ‘dette var hans krig’. Hans perfekte krig. TV-drama på høyeste nivå: Krig for å skape en overskrift. Og overskriften er ‘VI VANT’. Jeg har ansvaret nå, og alle kommer til å gjøre det jeg ber dem om. Det vi så etterpå var hans frustrasjon over ødeleggelsen av en enestående overskrift: De gjør ikke det han forteller dem».
Hva er de bredere konsekvensene av denne mikro-episoden? Vel, Wolff for sin del mener at Trump neppe vil bli sugd inn i en lang kompleks krig. Hvorfor? «Fordi Trump rett og slett ikke har oppmerksomhetsspennet for det. Det var det. Han er ferdig: inn-bang-ut».
Det er ett grunnleggende poeng som må forstås i Wolffs analyse for dens bredere strategiske betydning: Trump krever oppmerksomhet. Han tenker i termer av å generere overskrifter – hver dag, hver dag, men ikke nødvendigvis politikken som følger av den overskriften. Han søker daglig overskriftsdominans, og for det ønsker han å definere overskriftene via en retorisk holdning – og forme «virkeligheten» for å gi sin egen oppsiktsvekkende Trump-«vri».
Overskrifter blir da så å si en slags politisk dominans som senere kan forvandles til politikk – eller ikke.
Likevel vil det ikke være fullt så lett som Wolff antyder, for Trump å bare «flytte søkelyset videre» fra Iran – selv om Trump er en mester i å finne et nytt stridspunkt. For fundamentalt sett har Trump forpliktet seg til den underordnede overskriften ‘Iran vil aldri ha en bombe’. Legg merke til at han ikke definerer det i politiske termer, men gir seg selv slingringsmonn for et mulig senere seierskrav.
Likevel er det et annet grunnleggende poeng her: Det israelske angrepet på Iran den 13. juni var ment å få Iran til å kollapse som et korthus. Det var det Israel forventet – og tydeligvis det Trump også forventet: «[Trumps telefonsamtaler like før det israelske overraskelsesangrepet] var alle repetisjoner av ett tema: Kom de til å vinne? Er dette en vinner? Er dette game-over? [Israelerne] er så gode! Dette er virkelig en show-stopper». Trump så for seg den iranske statens mulige kollaps.
Vel … det var ikke ‘game over’. Israelere kan omfavne seg selv i begeistring over Mossads pièce de théâtre – teaterstykke – den 13. juni, over «profesjonaliteten» til Mossad-ledede halshugginger, attentatene på forskere, cyber- og sabotasjeangrepene. Mossad er hyllet av mange i Israel – men alle var taktiske prestasjoner.
Det strategiske målet – «være alt» og «avslutte alt» – var en fiasko: «Korthuset» imploderte ikke. Snarere kom det kraftig tilbake. I stedet for at Iran ble svakere, lyktes angrepet i å fyre opp sjia- og iranske nasjonale identiteter. Det har tent en stort sett sovende nasjonal glød og lidenskap. Iran vil være den mer resolutte i fremtiden.
Så, hvis det israelske angrepet 13. juni ikke lyktes, hvorfor skulle planen gå bedre andre gang og med Iran fullt forberedt? En lang utmattelseskrig med Iran kan være Netanyahus preferanse for å gi næring til sin egen forhåpede «Store seier»-overskrift. Men Netanyahu kan ikke nå forfølge slike vrangforestillinger (og Israel kan heller ikke overleve en utmattelseskrig) – uten vesentlig amerikansk hjelp (som kanskje ikke kommer).
Selv om Trumps veldig åpenbare nervøsitet (som skissert av Wolffs samtalepartnere) om hvorvidt det israelske snikangrepet ville vise seg å være en rask seier eller ikke, antyder Trumps indre temperament: «Er dette en vinner? Er dette game-over? Det må være en seier: Det må se perfekt ut: inn-bang-ut».
Disse gjentatte henvendelsene til dem rundt ham betyr mer en mangel på selvtillit, snarere enn å antyde at han ønsker – eller har oppmerksomhetsspenn – til et langvarig basketak, uten et klart «game over»-øyeblikk.
Han vil også med rette være redd for effekten av en lang krig på sin MAGA-base, så vel som på unge Trump-velgere (som allerede begynner å drive bort fra Trump – som fokusgruppemålinger antyder). Trumps flertall i begge kamrene er utrolig prekære. 300 millioner dollar kan tippe dem begge veier.
Husk også, det andre fundamentalt viktige poenget er at Israel ble angrepet på en måte som det aldri har blitt angrepet før. Israel skjuler fortsatt omfanget av skaden påført av iranske missiler; men selv høytstående israelske sikkerhetsobservatører – mens de fordøyer det trinnvis avslørte omfanget av skaden som er påført Israel – trekkes den bitre lærdommen at det iranske «programmet» kanskje ikke kan ødelegges med militære midler. Men bare gjennom en diplomatisk avtale av noe slag – om i det hele tatt.
Regimeendring har også blitt avslørt som en luftspeiling – umulig å oppnå og som vil slå voldsomt tilbake. Iran har aldri vært så forent og så standhaftig som det er nå. Trusselen om å drepe den øverste lederen slo også fullstendig tilbake. Fire sjia-ledende religiøse autoriteter (Marja’iyya), inkludert den berømte storayatollah Sistani i Irak, har utstedt kjennelser om at ethvert angrep på den øverste lederen vil utløse en jihad-fatwa som forplikter hele Ummah (samfunnet) til å slutte seg til religiøs krig mot Amerika og Israel.
Forhandlinger mellom USA og Iran som når et omforent resultat virker langt unna. IAEA har gjort seg selv til en stor del av problemet, i stedet for å være en del av en løsning. Trumps oppmerksomhetsspenn på Ukrainas «våpenhvile»-knep ser ut til å ebbe ut – og dette kan muligens være det endelige utfallet med Iran også. Lange forhandlinger som fører ingensteds, mens Iran i det stille gjenopptar sitt anrikningsprogram. Antagelig lanserer Israel ytterligere angrep på Iran, noe som vil føre til Irans uunngåelige respons – og eskalering.
Denne artikkelen er hentet fra Strategic Culture Foundation:
‘The Land of Performance’: Trump wanted a perfect war, a headline showstopper
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også:
Se også:
