oss 150 kroner!
Vi hadde trengt ham fortsatt.
I ei tid der universitetene eser ut og domineres av uvitenskapelig ensretting og underdanig maktlojalitet har vi nå mista en som i følge en kollega var «forbilledlig analytisk og kritisk i sin samfunnsforskning og som offentlig intellektuell». Professor i politikk, Øyvind Østerud, døde 23. juni.
Østerud presenterte politikk som « …hvordan interesser og verdier oppstår og formes, brytes mot hverandre, forsones eller seirer og taper i en beslutningsprosess». Mens faget i utlandet kalles vitenskap om politikk, er statsvitenskap det norske navnet på politikkfaget.
Østeruds bortgang markerer den nye tida der universitetene er blitt en oppbevaringsplass som skjult arbeidsledighet for studenter og ansatte i en stat som har flytta produksjonen av sine nødvendighetsvarer til en annen verdensdel. Som i Nils Kjærs skuespill fra 1913 om at det på Stortinget er godt å sitte, er det nå også blitt godt å sitte på universitetene. Frie analyser og utfordrende svar er det slutt på. Vi lever i et samfunn der de styrende er veldig nøye på at forskning uten det minste avvik skal levere det politikernes byråkrater og journalister stiller som vilkår for betalinga. En motstemme med Østeruds tyngde, analytisk og kritisk, hadde vi trengt nå, med utviklinga på veg bort fra folkestyre og demokrati.
I hele sitt liv som student av politiske prosesser fikk Østerud prege kunnskapsutviding og formidling som i de frie universitetenes tid. Ikke bare som instituttleder og lærebokforfatter for helhetlig innføring i politisk analyse, men særlig som leder av Makt- og demokratiutredningen fra 1998 til 2003. I den blei trådene samla under Østeruds ledelse og han klarte tross utvilsomme ulike syn i forskergruppa å påvirke både arbeidet og konklusjonen i utredninga. Det var også han som overleverte, presenterte og begrunna utredninga ved overleveringa til daværende statsminister Kjell Magne Bondevik 26.08.2003 i Gamle Losjen i Oslo. (Jeg var til stede under presentasjonen).
Demokratiet svekkes i økende grad.
Ikke lenger en elite fra arbeiderbevegelsen, nå bare en felles sirkulerende elite.
Et avsnitt i det konkluderende kapitlet har overskriften «Folkestyrets forvitring». Den forrige maktutredninga fra 1970-tallet la vekt på tesen til den internasjonalt kjente norske politikkviteren, Stein Rokkan, om at «Stemmer teller, men ressurser avgjør». I Østeruds maktutredning bekreftes Rokkans oppsummering. Det er vist til at mektige grupper i et profesjonelt informasjons- og kommunikasjonsapparat overtar politisk makt gjennom sin lobbyvirksomhet overfor beslutningstakere og massemedier. Viktigst er påpekinga av at det nå ikke nå lenger utvikles en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Nå er det én felles elite som sirkulerer rundt uansett sosial bakgrunn. Det øker maktforskjellen og deretter de økonomiske forskjellene.
At politiske avgjørelser flyttes over fra politiske beslutningsfora til rettsapparatet, er også en viktig del av svekkinga av demokratiet, var maktutredninga fra 2003 sin konklusjon. Nå vedtar politikerne ikke politiske vedtak som seinere enkelt kan omgjøres. Politikerne vedtar nå framtidig politikk fastlåst som lover, som klimaloven. Da kan politikken bare endres etter lovendring i Stortinget, eller etter årelange rettsprosesser som avgjøres av høyreorienterte høyesterettsdommere. Rettsprosesser som bare de mest velstående har penger til å gjennomføre.
Maktutredningas konklusjon er dyster:
«Demokratiet blir utfordret når folkestyrets vilkår og spillerom blir redusert. Når betydningen av demokrati overføres fra folkestyret som formell beslutningsform til ulike former for tilleggsdemokrati, blir forvitringen av folkestyret tildekket og skillet mellom demokrati og ikke-demokrati utydelig. Derfor er forvitringen av folkestyret et sentralt utgangspunkt for vurdering av demokratiets vilkår.»
I dag, mer enn tjue år seinere, er folkestyrets forvitring en altfor svak beskrivelse. Nå er det verre. De som prøver på opposisjon og alternativ politikk i dag vil ofte føle at de mer nærmer seg en ensretting med kjente trekk fra Orwells roman «1984». Som eksempel detaljstyringa fra EU-kommisjonen som Høyesterett godkjenner, og de høye murene som settes opp for å stille nye partier til valg. Som en direkte kopi av «1984» vil et overveldende flertall i Stortinget sette store statlige ressurser inn på å hindre politiske motforestillinger som alle avvises med påstanden om at uenighet med regjeringa er «falske informasjoner».
Fra private hærer til geopolitikken
I 2009 ga Østerud ut ei boka om krig i Universitetsforlagets serie Hva er…. I den boka skriver han om de nye krigene som var utvikla de siste 20 åra. Han omtalte de nye krigene som «selv er kombinasjonen av privatisering, ikke-statlige aktører og asymmetrisk strid som en sentral og dominerende krigsform etter den kalde krigen». Og om at det skjedde så ofte, inntil 2009, at «den svakere parten vinner krigen».
Men så
USA utvikla klare planer etter Sovjetunionens fall. USAs makt skulle utvides på vegen mot å stanse Kina muligheten til å utfordre USAs verdensmakt. Geopolitikken blir tydeligere. USA og NATO bomber fram oppløsninga av Jugoslavia. I 2011 stod kampen om Libyas oljeressuser og et ideal som velferdsstat for hele Afrika som en trussel for Vesten. Etter Libyakrigen redigerte Tormod Heier, Rune Ottosen og Terje Tvedt boka Libya-Krigens uutholdelige letthet. I den skriver Østerud et kapittel om utredningene i Storbritannia og Norge om grunnlaget for Libyakrigen,og om forskjellene i de to landas vurderinger. Østerud konkluderer i sitt innlegg:
Den norske rapporten bestrider ikke den situasjonsbeskrivelsen som intervensjonsmaktene og NATO la til grunn, mens den britiske rapporten har som hovedmål å gi en kritisk analyse av den offisielle situasjonsbeskrivelsen. Den konkluderer med at beskrivelsen var mangelfull og på sentrale punkter feilaktig.
Dette var i 2011. Da tåltes kritikk. Motforestillinger fikk ikke anklagen «putinisme», «Putins lakei». Da. Den strupinga av offentlig ordskifte var foreløpig ikke gjennomført.
Ukraina: Den globaliserte krigen
I 2022 starter Ukraina-krigen, 24.02.2022. Østerud var en av stadig færre som framholder at enhver krig har sin forhistorie. Og at det er flere enn en part i en krig. At Østerud slapp unna anklagen om putinist for ikke å følge den vedtatte historiefortellinga om årsaken til krigen sier mye om Østeruds posisjon.
Oberstløytnant Tormod Heier redigerte ei bok om Ukrainakrigen som blei utgitt etter ett år av krigens varighet. Østerud er en av mange bidragsytere med ulik kompetanse. Østeruds artikkel er kapittel nr to av i alt 17 kapitler. Hans kapittel har overskrift Den globaliserte krigen – Ukraina og den nye geopolitikken. Der legger Østerud til grunn Ukrainakrigens globaliserte følger som knapt noen omtaler, som at «krigen har brakt hungersnød nærmere i mange av de landene i Afrika og Midtøsten som har vært avhengige av korneksporten fra Russland og Ukraina.» Grunnleggende skriver Østerud at «det russiske angrepet på Ukraina 24. februar 2022 har skapt en internasjonal kjedereaksjon.» «Den vestlige eksklusjonsstrategien omfatter ikke bare økonomi, men kultur, sport, turisme og medier». Østerud avslutter sin analyse av Ukraina, den globaliserte krigen og den nye geopolitikken, med denne konklusjonen, skrivi før 24.02.2023:
Vesten er relativt samlet, men alene i sanksjonsregimet, og med interne splittelser i NATO. Russland og Kina har nærmet seg hverandre, men med Russland som den svakere part i forholdet. En stor del av landene i det globale sør har avslått å delta i den vestlige alliansen. Dette er hovedlinjer i den nye geopolitikken.
Denne analysen til Østerud for to år sia står seg veldig godt den dag i dag. Til grunn for denne analysen innleda Østerud sin konklusjon:
På vestlig side har en realistisk posisjon vært at Russland så NATO-utvidelsene som en økende sikkerhetstrussel, og at det bare var et spørsmål om tid før landet ville bruke makt for å stanse prosessen. Den konkurrerende idealistiske posisjonen, stort sett den offisielle i vestlige land, har vært at invasjonen av Ukraina springer ut av russiske ekspansjonsplaner og en gradvis mer autoritær vending under president Putin. Kontrollbehovet og den autoritære vendingen gjorde det presserende å knuse alle tilløp til vestvending og demokratisering av Ukraina, både gjennom EU og NATO.
Denne analysen viser Østeruds allsidighet og omfattende detaljkunnskap om internasjonale forhold og evne til å forstå de internasjonale konfliktene. Uten at han har gjort noe forsøk på å markere seg internasjonalt. (Østerud så det heller ikke som noe stort problem at norsk var universitetsspråket i Norge).
De utstøttes tilbakekomst
Som også tyske Wolfgang Streeck så Øyvind Østerud vrakinga av de etablerte partienes politikk i hele Vesten ikke som et uttrykk for nazisme, men som en naturlig reaksjon mot en antifolkelig politikk etter tiårs økonomisk nedskjæring og demokratisk innskrenking. Streeck skreiv i 2016 at det at vi fikk Brexit og valget av Trump viste det. Østerud viste at den samme tendensen viser seg i Norge, om ikke så sterk.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
Øyvind Østerud:
Europeisk krise, norsk skjelv
Dette er et innlegg holdt av Øyvind Østerud foran kommunevalget i 2019, før koronaen. Teksten ble holdt som åpningstale på Bjørnsonfestivalen i Molde 4. september 2019. Innlegget ble gjengitt av Politikus med Østeruds tillatelse.
Politikus
