oss 150 kroner!
12. juni utstedte verdens atomvakthund, Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), en fordømmende uttalelse som anklaget Iran for å bryte sine forpliktelser til den kjernefysiske ikkespredningsavtalen (NPT).
Piers Robinson’s Substack, 26. juni 2025
Resolusjonen, som ble vedtatt under guvernørrådets 1769. sesjon, erklærte:
Iran har unnlatt å sørge for det samarbeid som kreves i henhold til avtalen om sikkerhetskontroll, hindret byråets verifikasjonsaktiviteter, desinfisering av steder og gjentatte ganger unnlatt å gi byrået teknisk troverdige forklaringer på tilstedeværelsen av uranpartikler av menneskeskapt opprinnelse på flere ikke-deklarerte steder i Iran eller informasjon om den nåværende plasseringen av kjernefysisk materiale og/eller forurenset utstyr, i stedet for å erklære, uforenlig med byråets funn, at det har deklarert alt kjernefysisk materiale og alle aktiviteter som kreves i henhold til avtalen om sikkerhetskontroll.
I løpet av timer initierte Israel angrep på flere iranske atomanlegg, begrunnet med påstanden om at Iran utviklet en atombombe. Det som viste seg å være en 12-dagers krig mot Iran hadde begynt, og innen 22. juni hadde USA bombet iranske atomanlegg, og Iran hadde lansert et angrep på en amerikansk militærbase i Qatar.
Så snart IAEA hadde utstedt sin uttalelse den 12. juni, anklaget Iran dem for å koordinere med Israel og dele data levert av IAEAs Mosaic, en etterretningsplattform basert på kunstig intelligens. Som Sarah Bils beskriver, ble Mosaic-plattformen utviklet av Palantir, som også «driver IDF-målretting på Gaza og Ukrainas slagmark». Palantirs medgrunnlegger Peter Thiel, er også en nær alliert av USAs president Trump. 18. juni måtte generaldirektøren for IAEA, Rafael Grossi, innrømme på CNN at det ikke var noe «bevis for et systematisk våpenprogram» (Bils, 2025).
Det er vanskelig å unngå konklusjonen at IAEA i all hovedsak er viklet inn i en propagandainnsats som tar sikte på å legitimere militær aksjon mot Iran, i forfølgelsen av det som er en langvarig politikk som tar sikte på å oppnå «regimeendring» i Iran. Hvis dette virkelig viser seg å være tilfelle, passer det inn i et mønster der manipulert eller spunnet etterretning og koopterte (innlemmede, re.) internasjonale institusjoner brukes som utløsende mekanismer for krig. På dette tidspunktet bidrar en kort påminnelse om nyere historie til å klargjøre og sette i sammenheng, det vi i dag ser med IAEA og Iran.
Saken om Syria og påståtte angrep med kjemiske våpen
Mellom 2011 og 2024, under den vestlig-støttede regimeendringskrigen mot Syria, ble det fremsatt gjentatte påstander om at den syriske regjeringen brukte kjemiske våpen mot sivilbefolkningen. Ingen av disse påstandene tåler gransking, men de har vært en sentral komponent i en propagandakampanje, utformet for å demonisere Assad-regjeringen, for å både opprettholde og øke vestlige militære aksjoner. På kritiske tidspunkter har aktører knyttet til vestlig etterretning vært involvert i fabrikasjoner i forbindelse med påståtte hendelser om bruk av kjemiske våpen (se her og her).
Gjennom denne 14-årsperioden spilte verdens kjemiske vakthund, den FN-tilknyttede Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW), en sentral rolle i å opprettholde det falske narrativet. Dette ble oppnådd gjennom opprettelsen av en ad hoc-mekanisme, Fact Finding Mission (FFM), som faktisk opererer utenfor rammen av konvensjonen mot kjemiske våpen. Disse FFM-ene ble integrert med hemmelige operasjoner utført av vestlig tilknyttede aktører, hvorav noen var involvert i iscenesettelsen av hendelser der kjemiske våpen ble påstått brukt.
I det som var en påviselig korrumpert vitenskapelig prosess, toppet saken seg under OPCWs Fact Finding Mission, sendt for å etterforske det påståtte kjemiske våpenangrepet i Douma, i 2018. Her endte etterforskere involvert i FFM opp med å blåse i fløyta, om hvordan etterforskningen hadde blitt korrumpert. Bevis som ble lekket fra OPCW, viste at etterforskningen hadde blitt manipulert for å komme til en «forhåndsbestemt konklusjon», som skyldte på den syriske regjeringen. I stedet for å etterforske korrupsjonen i sin organisasjon, valgte OPCWs generaldirektør, Fernando Arias, å sverte og deretter bringe sine egne inspektører til taushet.
Saken om Iraks påståtte lagre av masseødeleggelsesvåpen, MØV
Under opptakten til den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003, anklaget den amerikanske og britiske regjeringen gjentatte ganger den irakiske regjeringen for å produsere masseødeleggelsesvåpen (MØV). Disse påstandene var basert på etterretning, og på den tiden møtte USA varierende grad av motstand fra de internasjonale organisasjonene som hadde i oppgave å vurdere irakiske evner. Dr. Hans Blix – leder for FNs overvåking, verifisering og inspeksjon – motsto amerikansk press for å bekrefte etterretningen deres. José Bustani, den første generaldirektøren for OPCW, ble tvunget fra sin stilling av John Bolton (viseutenriksminister for våpenkontroll og internasjonale sikkerhetssaker), fordi han ikke ville spille ball med det amerikanske propaganda-pådrivet. USA invaderte Irak i mars 2003, og utløste år med vold og ødeleggelse i landet.
Det er nå grundig etablert, etter år med undersøkelser og lekkasjer, at etterretningen som ble brukt for å rettferdiggjøre invasjonen av Irak hadde blitt manipulert og, i noen tilfeller, sannsynligvis fabrikkert for å gi et alvorlig misvisende inntrykk av Iraks MØV-evner. Det beryktede September-dossieret, publisert av den britiske regjeringen, hevdet til og med at Saddam kunne avfyre missiler mot britiske mål innen 45 minutter etter en ordre fra Saddam Hussein. Ingenting av dette var sant, og ingenting ble noen gang funnet i Irak.
Videre er det nå klart at MØV-narrative bare tjente formålet med å muliggjøre en krig for regimeendring, planlagt siden 1990-tallet, som i sin tur var en del av en rekke konflikter planlagt og muliggjort av 11. september, som ble utnyttet som krigsutløser.
Historien gjentar seg
Det er et klart mønster her, der falske påstander om produksjon og bruk av forbudte våpen – kjemiske, biologiske, kjernefysiske – fremsettes av krigførende stater som søker å oppildne til og rettferdiggjøre krig. Ved å gjøre dette blir internasjonale organisasjoner, som er ment å opprettholde freden ved objektivt og rettferdig å overvåke alle påståtte aktiviteter, enten satt på sidelinjen eller kooptert av krigførende nasjoner. Institusjoner etablert for fred har blitt våpen for krig.
Denne artikkelen er Hentet fra Piers Robinson’s Substack:
The IAEA and OPCW: Watchdogs for Peace or Propagandists for War?
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også:
Piers Robinsons Substack er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, bør du vurdere å bli en gratis eller betalt abonnent.
