Det reneste Orwell – EU fordømmer Iran for Israels angrep på Irans territorium

17. juni 2025

Surrealist,Macron,Leyen — EUs surrealistiske ledere: Macron og von der Leyen. Shutterstock.

I sitt hykleri over Israel avslører elitene i EU nok en gang at deres såkalte ‘regelbaserte orden’ er et råttent lik.

Av Eldar Mamedov.

Responsible Statecraft, 14. juni 2025

Da israelske krigsfly rammet Iran denne uken og krenket iransk suverenitet i en frekk aggresjonshandling, drepte dusinvis av sivile sammen med militære toppsjefer og atomforskere og inviterte til Irans like vilkårlige gjengjeldelsesangrep – fordømte ikke Europas ledere angrepet.

Perverst støttet de det og fordømte Iran for angrepene på sitt eget territorium.

Frankrikes president Emmanuel Macron satte tonen ved å fordømme Irans «pågående atomprogram» og bekrefte «Israels rett til å forsvare seg selv og trygge sin sikkerhet». EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen syntes å ha snakket ut fra det samme manuset, «som gjentok Israels rett til å forsvare seg», pyntet med noen generiske floskler om behovet for tilbakeholdenhet og de-eskalering.

Det tyske utenriksdepartementet gikk et skritt videre og fordømte faktisk «på det sterkeste» Iran for «et vilkårlig angrep på israelsk territorium» – selv før Teheran avfyrte sine missiler som svar på Israels angrep på sitt territorium – samtidig som de fullt ut støttet Israels handlinger.

Denne orwellske retorikken er ikke bare inkompetanse eller uvitenhet. Det er kulminasjonen av år med uærlig praksis i europeisk diplomati som bidro til å produsere denne krisen – og avslørte den «regelbaserte ordenen» som et lik. Europas dobbeltmoral drepte dets troverdighet.

Europas holdning til Ukraina påkalte artikkel 2(4) i FN-pakten med politisk klarhet: «Alle medlemmer skal avstå fra trussel om eller bruk av makt mot enhver stats territorielle integritet». Men da Israel angrep Iran – uten noe juridisk grunnlag for selvforsvar – omformulerte Europa i realiteten aggresjon som dyd, og tolererte den.

Europas moralske og diplomatiske kollaps har ikke gått upåaktet hen. To globalt respekterte stemmer leverte spesielt fordømmende dommer. Mohamed ElBaradei, nobelprisvinner og tidligere sjef for FNs atomenergibyrå, tilbød et ydmykende lynkurs i internasjonal lov til det tyske utenriksdepartementet.

Som reaksjon på Berlins godkjenning av Israels «målrettede angrep mot iranske atomanlegg» (for ikke å snakke om de hundrevis av sivile som ble drept i disse angrepene), minnet El Baradei om at slike angrep er forbudt i henhold til Genève-konvensjonene, som Tyskland er part i, og at bruk av makt i internasjonale relasjoner «generelt er forbudt i FN-pakten, med unntak av retten til selvforsvar i tilfelle væpnet angrep eller med autorisasjon fra Sikkerhetsrådet i tilfelle kollektive sikkerhetstiltak».

Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for de okkuperte palestinske områdene, reagerte på Macrons uttalelse og kommenterte at «den dagen Israel, uprovosert, har angrepet Iran, innrømmer presidenten for en europeisk stormakt endelig, at i Midtøsten har Israel, og bare Israel, rett til å forsvare seg».

Budskapet fra slike som El Baradei og Albanese er utvetydig: Når Europa applauderer Israels angrep mens det fordømmer Russlands invasjon, opprettholder det ikke universelle regler – det håndhever sin tribalistiske identitet: «regler» gjelder bare for motstandere, ikke venner. Dette er fatalt for Europas påskudd om moralsk autoritet – det har blitt godt lagt merke til i det globale sør, men også blant mange europeiske borgere.

Dette påskuddet ser enda mer løsrevet fra virkeligheten, gitt at krisen i Midtøsten brøt ut på fruktbar jord, forberedt av en serie europeiske fiaskoer. Først var det E3 (Storbritannia, Frankrike, Tyskland) sin unnlatelse av å opprettholde JCPOA, etter USAs tilbaketrekning fra denne atomavtalen under Donald Trumps presidentskap i 2018. Mens EU tilbød retorisk støtte til atomavtalen, bøyde det seg for amerikanske sanksjoner og nektet å skjerme EU-firmaer som var villige til å engasjere seg med Iran. Det lot JCPOA dø, og skapte i realiteten et vakuum for eskalering.

Videre, mens meklere som Oman og Qatar meglet samtaler om en ny atomavtale mellom USA og Iran, presset EU på for en IAEA-resolusjon som sensurerte Iran, bare dager før Israels angrep, torpederte de-eskalering og bidro til å skape et mer truende, farlig sikkerhetsmiljø, med en rask tilbakevending til FNs sikkerhetsråds sanksjoner og potensiell Iransk tilbaketrekning fra Ikke-spredningsavtalen (NPT), som lurer i bakgrunnen.

Hver av disse feilene bekreftet Teherans syn på at det er fåfengt å forhandle med Europa. E3/EU blir nå ikke bare sett på som en svak part, som ikke er i stand til å oppfylle sine forpliktelser under atomavtalen, men også som en aktivt destruktiv aktør som undergraver Irans sikkerhet og regionale stabilitet.

Europeiske makters svimlende nedstigning til diplomatisk irrelevans, ble sterkt illustrert av den iranske utenriksministeren Abbas Araghchis kategoriske avvisning av sin britiske motpart David Lammy, og hans bønner om å de-eskalere. Det er faktisk vanskelig å forestille seg hvorfor Teheran skulle lytte til disse oppfordringene, når de kommer fra parter de ser aktivt samarbeider med aggressorene.

Det sannsynlige resultatet av Europas sabotasje av eget diplomati, er at det brant opp den gjenværende tilliten det fortsatt hadde i Iran og det bredere globale sør. Det så godt som garanterte spredning ved å gi iranere – nå ikke bare de uforsonlige – et kraftig insentiv til å søke atomvåpen, et utfall som kunne vært unngått hvis Europa hadde engasjert seg i seriøse samtaler i god tro med Iran, om å gjenopplive atomavtalen. Irans tilbaketrekning fra NPT er ikke lenger bare en teoretisk mulighet.

Alle disse utviklingene øker drastisk sannsynligheten for tilbakeslag mot europeiske interesser: en regional krig i Midtøsten betyr mer ukontrollert migrasjon, økt risiko for terrorisme på europeisk jord eller mot europeiske interesser i regionen, og energisjokk hvis Iran leverer på sine trusler om å blokkere Hormuz-strekningen, verdens viktigste arterie for oljehandel.

Uten en presserende, men usannsynlig kursendring, som å holde Israel ansvarlig for sin regionale aggresjon, vil Europas forfall akselerere. Når Brussel unntar allierte fra regler pålagt rivaler, bevarer de ikke freden – de signerer sitt eget geopolitiske selvmordsbrev.

Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft: