oss 150 kroner!
Dette er første del av en artikkelserie på 6 deler av Jørgen Thorkildsen. Den handler om det som kalles massakren i Bucha. I del 1 tar han for seg hva en massakre er, og gjennomgår My Lai-massakren i Vietnam. Del 2 handler om forholdet mellom ukrainere og russere, for å se om forutsetningen for en massakre av denne typen er tilstede. Del 3 beskriver forløpet til, og avsløringen av massakren i vestlige media. Kommentarer fra den politiske eliten, satellittbildene og hans vurdering av dem. I del 4 og 5 ser han på de enkelte ofre, og sammenholder det som fremkommer på bildene med rettsmedisinske data, I siste del – del 6 – ser han på konsekvensene av å være uvillig til å ikke ta de faktiske forholdene inn over seg. Konsekvenser, som i betydelig grad, resulterte i at forhandlingene ble avbrutt, med en fortsatt krig som følge.
Jeg ser vanligvis ikke så mye på TV. Og slett ikke denne Dagsrevyen. Dette til tross – en dag i månedsskiftet mars og april satt jeg og scrollet gjennom kanallisten for å se hva mediene forteller+ oss. Til slutt endte jeg likevel opp med – Dagsrevyen. Ankerfestet til en tiforlatelighet vi roser oss av – og likevel, kilden til mang en løgn. Det som fanget min oppmerksomhet, var treårsmarkeringen av Bucha – dette grusomme som utpilte seg, for hvilket russerne fikk skylden.
Ja, og visst er det grusomt – og skyld tilfeller de ansvarlige. Hvem det nå enn kan være. Dog likevel – ærlig talt. Er dette det eneste folkene i Dagsrevyen lar oss vite om det? Heltidsansatte med det de trenger av tid for å finne ut av sammenhengen. I stedet er det jeg, av alle som nå må gjøre det. Og det har tatt tid. Jeg varslet Pål for over måned siden at jeg jobbet med saken, og har vært opptatt med den siden.
Å behandle et så ømtålig tema må som gjøres med den største forsiktighet, og hvor du – som leser – gjøres i stand til å vite noe hva som skjedde, og trekke dine egne slutninger. Muliggjort av de undersøkelser jeg har gjort. Grundig, og med et mest mulig åpent sinn. Til hjelp har jeg lest en mengde artikler, sett utallige videoer, gjort mange søk ved hjelp av bl.a AI – og samtidig passet på å gjøre søkene faktaorientert for å unngå tendensiøse svar.
Undersøkelsene inkluderer kjennskap til russernes intensjoner med det de kaller den Spesielle Militære Operasjonen (SMO), årsaken til tilbaketrekning fra Bucha, satellittbilder, bilder av lik strødd rundt i gatene, kjennskap til nedbrytningen fra dødsøyeblikket og tre uker fremover i tid. Væredata, for å avdekke forholdet mellom varierende temperatur og tiden det tar for en kropp å brytes ned. Når skinte solen, og når var det fuktig med mye regn. Hvordan endrer huden og blodflekkene farge etter hvert som tiden går. Det hvite båndet rundt armen på noen av dem – hvorfor – og de grønne krigsrasjonene utdelt av russerne ved sin side. Viktig er det å få med seg en rekke uttalelser fra den ukrainske offentlighet. Fra vestlige politikere, media – og ikke minst russerne selv. Uunnværlig er mitt kjennskap til bruk av Photoshop, som gjør det mulig å gå inn og studere bildematerialet i detalj. Og dermed se en rekke ting som ikke lar seg påvise gjennom bildegjengivelsene i media. Tro du meg. Her er det mye å ta tak i.
Dette har resultert i en artikkelserie på til sammen 6 deler. I del 1 tar jeg for meg hva en massakre er, og hva som frembringer en sådan. Del 2 handler om forholdet mellom de to broderfolkene, for å se om forutsetningen for en massakre av denne typen er tilstede. Del 3 beskriver forløpet til, og avsløringen av massakren i vestlige media. Kommentarer fra den politiske elite. Satellittbildene og min vurdering av dem. I del 4 og 5 ser jeg på de enkelte ofre, og sammenholder det som fremkommer på bildene med rettsmedisinske data, Dette for å ha en ide om hvor lang tid det tar å bryte ned de døde kroppene. På grunnlag av dette trekker jeg mine slutninger. I siste del – del 6 – ser jeg på konsekvensene av å være uvillig til å ikke ta de faktiske forholdene inn over seg. Konsekvenser, som i betydelig grad, resulterte i at forhandlingene ble avbrutt, med en fortsatt krig som følge. En beslutning basert på uviljen mot å vite, ikke minst blant eliten her hjemme.
Krig er det eneste dette marerittet av et idioti nå ser for seg. Ikke lenger noe diplomati, kun forestillinger om at vi må verge oss overfor dem med alle tilgjengelige midler. Våpen, flere våpen. Masser av våpen. Våpen – som nå er blitt en veg til fred. Fred? Give me a break. Er de blitt spenna gæær’ne? Ny-hedenskapen tar over. Ikke lenger noen forankring i dypet av vår sjel. Nei – og i stedet en masse penger anvendt på militære formål. Penger som tas fra sosiale ordninger – som til nå har vært vårt uttrykk for nestekjærlighet.
De kommer med en masse ubegrunnede påstander av rasistisk karakter. Russofobi er det eneste ordet som i denne sammenhengen passer. En lang rekke giftige tanker og utsagn – er som en kreftsvulst med spredning i vår sjel. Påført oss som et resultat av en naiv holdning overfor en anglodominert verden. En verden med uttalt ønske om å ødelegge og dele opp Russland (med ref til Bidens uttalelser overfor Lula de Silva), for deretter å forsyne seg av ressursene. Sammen med dem dras vi ned i avgrunnen.
Den dag kommer da russernes vennlige holdning overfor Norge og nordmenn opphører, og de mister sin tillit til oss. Hva da …?
Jeg minner i den anledning om Kissingers så treffende uttalelse : «Å være Amerikas fiende kan være farlig, å være dets venn er skjebnesvangert».
Vennskapelig møte mellom de to nabofolkene. Russiske soldater blir hilst velkommen av lokalbefolkningen i Finnmark, oktober 1944.
I takknemlighet til dem som i sannhet – i alle fall den gangen – kunne kalles våre venner.
Å være på talefot, for å skape gjensidig forståelse og tillit er for meg den eneste vegen å gå. Derfor er det å undersøke omstendigheten i forbindelse med hendelsene i Bucha et arbeid for Fred og Rettferdighet. En rettferdig fred, basert på det som er sant, og som vi kan enes om og leve med i et varig vennskap – i tråd med en årtusen lang tradisjon mellom våre land. Sannhet blir stående – løgn forgår – derfor er sannhet det eneste vi kan bygge videre på. Det at Den norske kirke brøt samtalene med Den ortodokse kirke ved utbruddet av krigen i Ukraina er talende. Det er der vi står i dag. Her er det knapt noen som er våken nok til å si ifra.
Igjen noen ord fra Kissinger : «Hvis du ikke vet hvor du skal, vil ingen veg føre deg noe sted».
Noen ord om My Lai 4
For å forstå hendelsene i Bucha er det nødvendig å se på de underliggende psykiske prosesser som fører til massakrer. Hvem sitter med ansvaret. Er det en enkelthendelse, eller ligger ansvaret lenger oppe i systemet.? Og ikke minst – hvordan arter og ser en massakre ut. Var noe sånt sannsynlig fra russisk side, forholdene tatt i betraktning ved utløpet av mars 2022.
For å gjøre dette velger jeg den, uten sammenligning, best dokumentert massakre noen sinne. Amerikanernes drap på sivile i den lille vietnamesiske landsbyen My Lai 4. I løpet av morgentimene den 16. mars 1968, drepte Kompani Charlie 504 sivile, hovedsaklig eldre, kvinner og barn. Mange av dem – torturert og voldtatt. Dette for å fremme fridåm, demåkrasi ænd jumen raits. I tro på vår egen fortreffelighet, fremmer vi disse verdiene overfor det global sør – mens vi bærer forbannelsen av det i vårt indre. Det globale sør klarer vi ikke å lure. Hvor lenge skal vi lure oss selv?
De drepte var som oftest i familie med FNL soldater bosatt i landsbyen – i media, fra 1956 av, kalt Viet Cong. Viet Cong er en forkortelse av beskrivelsen Việt Nam cộng sản / vietnamesiske kommunister. (Foto : Ron Haeberle)
FNL soldatene, hjemmehørende i landsbyen, befant seg for øyeblikket i skauen. De var ikke å se noe sted. Like fullt drepte amerikanerne alt det som rørte på seg. Hele 210 av de drepte var barn under 13 år! Noen ofre ble torturert. Og ikke nok med det – en rekke kvinner ble voldtatt for så å bli skutt. Bruk og kast. Selv ikke husdyrene ble spart. Viet Cong alt sammen. På samme måte som for israelerne i Gaza, der alt som rører på seg er Hamas. Alt sammen. Til og med eselet spent foran ei kjerre.
Hele familien forsøkte å trekker seg tilbake fra de grusomme soldatene. En av dem hadde i forveien antastet den 15 år gamle jenta som knepper igjen skjorta. Det som stoppet dem var et raseriutbrudd fra bestemor stående forrest. Hun visste å si ifra. De ble imidlertid alle skutt og drept kun noen sekunder etter at bildet ble tatt. (Foto : Ron Haeberle)
Kaptein Ernest L. Medina hadde kommandoen. En 33 år gammel mann som gjorde militæret til sin karriere. Under seg hadde han løytnant William L.Calley som ledet en av avdelingene, en såkalt Platoon. Han så opp til førstnevnte, beundret ham – og ville også videre opp i systemet. Heller ikke var han et skolelys. Han røykte seksti til åtti om dagen. Seymour Hersh sier om ham at han etter å ha blitt uteksaminert fra Fort Benning ikke en gang kunne lese et kart. Kompasset gjorde ham forvirret.
Han prøvde hele tiden å gjøre inntrykk på kaptein Medina. Hans underordnede gjorde narr av ham, og det ble sagt om ham at «han var et barn som prøvde å leke krig.»
Det handlet om å utføre ordre, og kunne rapportere tilbake om et stort antall drepte Viet Cong soldater. Det ble ført statistikk, med konkurranse mellom de forskjellige kompaniene – hvem kunne vise til det høyeste antall drepte. Det ble jukset med tall –noen ganger ble selv barn tatt med i rapportene.
Ingen ble spart, ikke en gang barna.. (Foto : Ron Haeberle)
Kunnskapsnivået om hvordan verden omkring dem fortoner seg, var både den gang og i dag sparsom – om den i det hele tatt er verdt å nevne. Slik den jo også er for amerikanere flest. Nesten halvparten av kompaniet besto av underpriviligerte afro-amerikanere. De fleste av dem hadde ikke fullført ett eneste år på college. Og ikke nok med det. Hele 13 av de 130 deltakere hadde ikke en gang passert intelligenstesten for å kunne bli del av kompaniet. De ble tatt inn i henhold til en spesiell ordning for å få mannskaper nok.
Den intellektuelle aktiviteten var begrenset til å lese tegneserier. Alt dette – en del av systemet – for å knytte til seg folk som utfører ordre uten å stille spørsmål. Derfor ble det til at det ene dro det andre med seg, og at de gjorde det de gjorde fordi de andre gjorde det.
Mennene i Kompani Charlie, som ikke hadde vært i Vietnam mer enn noen få måneder, ble lamslått over veteranenes holdning til vietnamesere. Til å begynne med. Barbarisk var ordet de benyttet. Det tok ikke lang tid. I tiden før de fikk oppdraget – å renske My Lai 4 for Viet Cong – ble de å ligne med veteranene som kort tid i forveien hadde sjokkert dem. Det som var igjen av en sivilisert adferd hjemmefra, vek nå unna til fordel for en rekke uhyrligheter. Flere og flere ga etter.
Både Medina og Calley prøvde å overbevise deltakerne i Kompani Charlie om at de mistenkte i området var å regne som Viet Cong. Med andre ord. Hvis de, i det de kom til en landsby uten å se menn, og likevel så en – ja, da måtte de med en gang gå ut ifra at han var Viet Cong. Vedkommende ble skutt, uten videre, selv om han var ubevæpnet. Alt som rørte på seg, uten uniform var å regne som Viet Cong. De var kun tiggere, tyver og horer.
En av mennene i Kompani Charlie ble av Calley en gang beordret til å skyte en kvinne som løp sin veg. Vedkommende nektet og ble i etterhånd utskjelt av Calley. En gang rørte det seg i buskene. Det ble avfyrt skudd. Noen falt. Det viste seg å være en kvinne. Hun var skadet. I stedet for å tilkalle lege, skjøt de henne for å spare seg bryet
Flere av deltakerne i Kompani Charlie begynte å forgripe seg på de vietnamesiske kvinnene. Blant annet en kvinne som arbeidet ute på rismarkene. De tok i fra henne barnet, voldtok henne og skjøt henne deretter. Barnet ble antakelig også skutt. Førte dette til disiplinære forføyninger? Overhodet ikke. Det var bare slikt man gjorde.
De gikk inn i landsbyene, rev opp det de fant, sparket ting overende, satte fyr på husene og brant dem ned til grunnen.
Ikke en gang avlingene ble spart. (Foto : Ron Haeberle)
Alt som kunne brenne ble satt fyr på. Landsbyene skulle bli ubeboelig. (Foto : Ron Haeberle)
Noen samlet på avskårne ører som et trofe.
Den 25. februar ble Kompani Charlie påført store tap, i det de – under et av sine oppdrag – beveget seg inn i et minefelt. Seks av mennene ble drept. Tolv ble alvorlig skadet. Mennene ble fylt av lysten på hevn. Hevn – et sentralt tema i det som nå skulle skje.
Mennene var etter uker i felten både forvirret, trøtte og med lav moral. Mye frustrasjon. Og frykt. Det viktigste nå var å overleve. Og å gi fullstendig f… i å ta på seg risikoen ved å undersøke først.
Alt dette, og det det gjorde med mennene, førte til en av de mest uhyrlige massakre i moderne historie. 16. mars 1968 – er en dag som vil bli husket av vietnameserne i lang tid fremover. Tilsammen 504 døde – av disse, ikke mindre enn 210 barn. Oppdraget gikk ut på å gjøre et søk og ødelegge alt det de kom over. Noen få mente av Medina var noe vag. De fleste fikk imidlertid inntrykk av at han ba dem om å drepe alle i My Lai 4. Hver eneste mann, og med ham alt det som fantes av kvinner og barn. Alt som kunne gå eller krype. Absolutt alt. De skulle ikke etterlate seg noe levende. De var fiender alle sammen – både de som skjulte seg eller som rømte unna. Ei heller skulle de ta noen til fange. Landsbyen skulle bli ubeboelig. Dette var for dem en sjanse til å hevne seg. De hadde lenge lett etter en anledning. Men nå – endelig hadde de det. – en unnskyldning for å gjøre det.
My Lai, 16 mars 1968. The american way. Disse som vi setter vår lit til og som vi tror skal komme oss til unnsetning en dag. (Foto : Ron Haeberle)
Etterspillet var preget av fortielser, og en rekke forsøk på å fremstille det hele som en stor seier for amerikanerne. Med store presse oppslag hjemme i USA. Tallet 128 døde Vietcong soldater ble nevnt – uten at noen visste hvor man hadde det ifra. Et sted mellom 20 til 28 sivile, ble i følge Medina drept. Innefor det akseptable, i følge General Koster. Og kun 3 beslaglagte våpen. Det skulle få en til å undres. Mennene ble dog senere gratulert av General William C. Westmoreland for fremragende arbeid.
Hærens egne reportere, sersjant Jay Roberts og fotograf Ron Haeberle våget ikke å stå opp imot systemet ved å fortelle om det. Med det som ville bli av konsekvenser for dem selv. Nytteløst var det. Til det var systemet nådeløst og ugjennomtrengelig. Ville de beholde din posisjon, måtte de holde kjeft. Og ikke ytre et aller minste pip.
FNL spredte i tiden etterpå flygeblader med informasjon om det som hadde skjedd. Fake news og desinformasjon var det amerikanerne hadde å si om det. Noen som kjenner seg igjen? Jeg mener å ha ført de ordene veldig ofte i det sist. Og kan nå lettere forestille meg hva som ligger bak.
Opplysningene her er hentet fra Seymour Hershs bok «My Lai 4». Gjennom lesning av boken får jeg inntrykk at dette er en del av systemet – og ikke en isolert hendelse. Dette bekrefter Nick Turse 45 år senere i sin bok: «Kill Anything That Moves.»
Turse viser oss at ødeleggelser, drap, massakre, voldtekter og tortur, som ble sett på som «isolerte hendelser,» i virkeligheten var regelen, og en sentral komponent i en strategi for politikerne og de militære i Washington.
Soldatene handlet etter ordre fra sine overordnede, som igjen handlet etter ordre fra videre oppover i systemet. General Westmoreland var helt klar over hvor omfattende grusomhetene var, men gjorde sitt beste for å skjule det. Skrittvis godtok han – og ledelsen i Washington – å føre krig mot befolkningen. Bondebefolkningen skulle terroriseres til lydighet. Terror satt i system med ettterfølgende massakrer.
Den eneste, som ble dømt etter at saken ble kjent i ettertid, var Løytnant William L.Calley. Han ble gjort til syndebukk. Her var det om å gjøre å ikke tildele noe ansvar videre oppover i systemet.
Krigen i Vietnam – en krig som så mange vil glemme, og som mange nekter å huske. Derfor ingen vilje til å forstå og lære av det som skjedde, som igjen fører til at man projiserer over på andre det man ikke vil se i seg selv. I dette tilfellet russerne?
Så spørsmålet er : Er det noen likheter mellom den situasjonen som de amerikanske soldatene befant seg i, og situasjonen for de russiske soldatene? Noe likt, men for det meste ulikt. Vi ser på forskjeller i kommandostruktur og intensjoner med det militære nærværet. Taktiske og strategiske valg. Formålet med å trekke seg ut, som jo – i følge russerne – var for å få til en avtale med ukrainerne. Russernes holdning til ukrainere, og lokalbefolkningen. Nærkamp, i gatene fra hus til hus – eller angrep med artilleri fra utenfor byen? I hvor stor grad følte soldatene seg truet av de sivile? Med kjennskap til dette – pluss det som er nevnt innledningsvis, vil du kunne trekke de nødvendige slutninger. Det du som leser kommer frem til ved å tenke gjennom tingene på egen hånd – er et narrativ som vil gjøre deg sterkere overfor motsigelser – og sitte mye dypere enn det du tar over fra andre. Jeg kommer tilbake til dette, med helt avgjørende informasjon i del 2, 3,
Artiklene i denne serien er merket med emneknaggen @Bucha.
Signerte innlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
