oss 150 kroner!
Jeg fortsetter nå med å se på en del forhold som gjør oss i stand til å konkludere. I del 1 så jeg på de prosesser som fører til at soldater – i eksempelet med My Lai 4 – begår massakrer. Ikke bare som en enkelt hendelse, men som noe som utgjør del av et system, og hvor ansvaret fører helt til toppen – både politisk og militært.
Så spørsmålet jeg stiller : hva med russerne, og hendelsene i Bucha?
Putin og annonseringen av SOM
President Vladimir Putin meddelte, under en tale overført på TV kl 06.00 om morgenen den 24. februar 2022, at han som svar på anmodninger fra lederne i Donbass besluttet å gjennomføre en spesiell militær operasjon (SOM) for, som han sa, å beskytte mennesker «som har lidd under overgrep og folkemord av Kiev-regimet i åtte år». Putin understreket at Moskva ikke hadde noen planer om å okkupere ukrainske territorier, og påpekte at målet med operasjonen var å denazifisere og demilitarisere Ukraina. Og dessuten, at NATO ikke skulle ekspandere inntil Russlands grenser.
Men er dette sant? Den politiske elite i Norge og resten av vesten sier at det snarere er tale om en fullskala invasjon – brutal, som den er, og med alt det som man gjerne tillegger russerne. Russerne hadde ved utbruddet av operasjonen 169.000 – 190.000 soldater oppstilt ved grensen til Ukraina. I følge den pensjonerte oberst Douglas MacGregor (US Marines), må russerne – for å kunne okkupere Ukraina – gå inn med 6 ganger så mange soldater som det Ukraina på det tidspunktet hadde. I åpent lende holder det med 3 ganger så mange. For innta en by, som Kiev, må man gå inn med hele 10 ganger så mange. Er det derfor riktig å kalle dette en fullskala invasjon? Tja … jeg overlater til den militære ekspertise å svare på det.
Putin begrunnet operasjonen med å vise til artikkel 51,7 i FNs charter : «Ingenting i dettte charter skal svekke retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar dersom et væpnet angrep skjer mot et medlem av De forente nasjoner, før Sikkerhetsrådet har truffet nødvendige tiltak for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Tiltak truffet av medlemmene i utøvelsen av denne retten til selvforsvar skal umiddelbart rapporteres til Sikkerhetsrådet og skal ikke på noen måte påvirke Sikkerhetsrådets myndighet og ansvar i henhold til denne pakten til når som helst å iverksette tiltak som det finner nødvendig for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet».
Putin hadde et nært forestående angrep på Donbass fra det som er blitt kalt nazi-dominerte hæravdelinger i tankene. Ville ikke en respons i henhold til R2P (Responsibility to Protect) også kunne bli anvendt – en forpliktelse godkjent av FNs medlemsland i 2005, for å forhindre folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten. Vel, Putin tok ikke kontakt med meg i den anledning … hvilket råd ville jeg i såfall ha gitt ham? Tja … hva ville vi ha gjort i hans sted? Finnes det alternativer som ikke er blitt vurdert. Dette er spørsmål vi må stille oss, for å gjøre oss berettiget til å foreta en moralsk vurdering. Noe annet er urimelig.
Vi kan mene mangt og mye dette, og om Putin i tilstrekkelig grad vurderte alternativene. Dette er derfor viktig for å forstå det videre foløpet og hendelsene i Bucha.
Operasjonen var – sett med russiske øyne – det Carl von Clausewitz kaller en instrumentell krig, hvor formålet ikke er å underlegge seg terrirorier, eller å straffe en gjenstridig nabo – men å få igangsatt en dialog, tvinge motparten til forhandlingsbordet og få til en avtale.
Carl von Clausewitz (Foto:Shutterstock)
Hvorfor skulle russerne utsette befolkningen i Bucha for noe sånt, når de ikke hadde til hensikt å være der så lenge. Visst var det mange som ikke ønsket dem velkommen. De aller fleste av dem tenker jeg. Men hva skulle en utrenskning tjene til? En kjempejobb, med en masse døde å ta seg av, og en stank som ikke er til å holde ut. Det skulle virke ødeleggende på soldatenes moral. Tyskerne hadde under andre verdenskrig spesialmannskaper til slikt. Med et tilstrekkelig hat, og ufølsomhet overfor befolkningen.
For spørsmålet som vi stiller oss er : var hendelsen i Bucha iscenesatt, som et grep for å diskreditere russerne – og vise overfor verden at russerne er ondskapsfulle og ikke til å stole på – og at det å inngå en avtale med dem er helt bortkastet.
Å ikke inngå en slik avtale – som det forelå en skisse til og som partene var i ferd med å enes om – fikk katastrofale følger. Nærmer 700.000 ukrainske soldater er blitt drept. For russernes del er tallet i følge Mediazone/BBC ca 100.000 døde. Forskjellen er proposjonal i forhold til antall avfyrte missiler. MacGregor, har ved en anledning opplyst at 75 % av soldatene blir drept i forbindelse med bruk av missiler.
Forholdet mellom ukrainere og russere
Sigmund Freud lanserte en teori som man her i vest anvender på krigen : «der Narzissmus kleiner Unterschied», som oversett til norsk blir «narsissisme av små forskjeller». Setningen beskriver Freuds teori om at folk ofte legger vekt på selv mindre forskjeller mellom seg selv og andre, for å styrke egen følelse av identitet og overlegenhet overfor dem – spesielt i sammenheng med rivalisering. Kan det være noe i dette?
Sigmund Freud (Foto:Shutterstock)
Det hevdes at et særtrekk ved det ukrainsk-russiske forhold er mangelen på symmetri. Den politiske elite, både under det russiske imperiet og Sovjetunionen, så på ukrainere som «yngre brødre» – naive, hensynsløse, med behov for veiledning og instruksjon. De mener at denne koloniale overlegenheten er en av de underliggende årsakene til krigen. Og en mulig forklaring på hendelsene i Bucha.
Jeg vet, etter å ha snakket med venner som kjenner forholdene i Russland godt, at russere i dag stort sett er velvillig innstilt overfor ukrainere. De ser på dem som brødre – og føler med dem som blir drept eller såret i kamp mot sine egne. De ser med avsky på at unge menn gripes på gatene i Ukraina, for så å bli kjørt avgårde til en sikker død ved fronten. En krig som ikke er deres.
Derimot liker russerne svært dårlig det som finnes av ny-nazister – de som ærer minnet om Stepan Bandere, en brutal medløper for tyskerne under andre verdenskrig. Det var disse de kjempet mot under Fedrelandskrigen. Med de mange ulekte sår og traumer blant russere selv i dag.
Dette er hva min gode venn Knut Erik Aagaard sier om Bandera og hans menn: «Under krigen ble 150 000 polakker, russere, jøder og andre tvilsomme kvinner og barn, menn, unge og gamle, av vest-ukrainere hengt, skutt, druknet, grovhakket og finhakket, brent, kokt, stekt eller satt levende på påle i en voldsorgie som selv tyske nazister mente var for drøy, og satte en stopper for».
Russerne kaller dem укронаци – Ukronazi.
Sannelig om jeg vet, men MacGregor sier om styret under Putin at det har vært det mest humane i løpet av de siste 300 år – og at Putin tar hensyn til sine menn ved å pålegge de militære lederne å unngå unødige tap. For General Sergej Surovikin var det viktigste å ta hensyn til hans egne menn. Det var hans prioritet nuimmer en. Dette etterlater et litt annet inntykk av disse karene enn det som blir oss fortalt i media. Dette til tross. Det finnes helt sikkert brodne kar blant russerne også. En og annen psykopat, og som lar hevnlyst – og hat – ta fullstendig overhånd.
MacGregor viser til at russerne ved starten sin operasjon og frem til nå har unngått angrep mot sivile og sivil infrastruktur. Det blir gjentatt fra russisk side til stadighet at de kun angriper militær mål. Men krig er krig. Sivile tap er vanskelig å unngå. Etterretningen kan være så som så, med de feilvurderinger som følger. Enkelte ganger kan følelsene ta overhånd. Men fra det til, over et par uker, bevisst å ta livet av en masse sivile i Bucha … ?
Befolkningen i de vestre og sentrale deler av Ukraina kan styre sin begeistreing for russerne. Ingen tvil om det. Det vet vi. Og det er vel heller ikke så rart med tanke på de historiske kjennsgjerningene. Jeg lar Knut Erik Aagaard igjen får ordet : «Moderne nasjonal ukrainsk selvbevissthet våknet på attenhundretallet, inspirert særlig fra Wien og Budapest, men folket rakk aldri å danne en stat. Spredte, forvirrede og fåfengte, men svært tragiske forsøk druknet fra 1918 i malstrømmen etter revolusjonen og første verdenskrig. Folket i Vest-Ukraina ble i mellomkrigstiden delt mellom de nydannede statene Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Romania, stadig truet av Russland. Stemningen var hatefull mot disse landene. Folket var igjen kastet for hundene».
Heller ikke må vi glemme de enorme lidelsene som ukrainerne ble påført under Stalin. Ubeskrivelige som de er. Både i bestrebelsene for å oppnå selvstendighet, og særlig hungersnøden på begynnelsen av tredvetallet – Holodomor, et ord satt sammen av holod (голод) sult og mor (мор) død. Hungersnøden var særlig utbredt i sentrale og østlige deler av det som i dag er Ukraina, samt områder i Russland lengst i sør ved Azovhavet. Kaukasus, Kasakhstan og en del andre områder ble også rammet. Årsaken var en kombinasjon av jordbrukspolitikken, motstand mot kollektiviseringen, kamp mellom fattige og rike bønder (kulakkene), urealistisk høye kvoter, salg av korn til utlandet og en lang rekke uheldige omstendigheter for øvrig. Så som tørke og en del plantesykdommer. Mye kan sies om det – men jeg lar det blir med å påpeke de vonde følelsene det skapte overfor russerne. Også russerne innnenfor Ukrainas egne grenser. Hat er ikke et for sterkt ord i denne sammenheng. Et intenst hat.
Ukrainerne kaller gjerne russere for coloradobiller, med referanse til potetpesten som kom inn over grensen i 1949. Orker, er et kallenavn de også bruker på dem. Et begrep hentet fra «The Lord of the Rings».
Før vi går videre for å se på hendelsene i detalj, lar jeg Oberst Jacques Baud – en tidligere militær etterretningsanalytiker i den sveitsiske hær – beskrive forskjellene mellom den vestlige og russiske hær. Både på det strategiske og taktiske nivå. Og hva dette kan ha å si i forhold til hendelsene i Bucha.
Han sier i sin bok : The Russian art of war – at Vesten demoniserer russerne på et så stupid vis, at de ikke lenger er i stand til forstå deres måte å tenke på. Og som et uunngåelig resultat vil Vesten ikke være i stand til å utvikle strategier, anvende sine styrker, ja – og til og med utruste dem for et møte med russerne på bakken. Vesten vil tiltenke dem – i tråd med sine fordommer – taktiske grep som ikke har rot i virkeligheten. Slik russerne forstår den. For russerne er krig en organisk prosess, helt ulilkt slik Vesten ser på den. Mens russerne fokuserer på skogen som helhet, fokuserer Vesten på hvert enkelt tre.
Russerne er annerledes. De er ortodokse kristne, og er preget av det.
Madeline Albright, utenriksminister i tiden under Bill Clinton, uttalte at det var et avgjørende prinsipp i det amerikanske utenriksdepartementet å ignorere alle religiøse dimensjoner – og forbli sekulær.
Dermed blir det vanskelig for dem å forstå russerne.
Å forstå at vei ut av en krise kommer ved å forstå hvordan den oppstår, er – i følge Baud – totalt fremmed for Vesten. Krigen i Ukraina er et av mange eksempler. Og forestillingen om en massakre i Bucha følger i kjølvannet av det. Vesten faller lett som offer for sine fordommer.
Visepresident Dick Cheney insisterte på at alt som var nødvendig i geo-politikk er å forstå «menneskets underliggende natur». Slik han, og hans like hjemme i USA, forsto den. Fakta og historie spilte derfor ingen rolle. Som Baud bemerker, er det bildet i tråd med fordommene som teller.
Og derfor var det for dem – helt åpenbart at russerne gjorde seg skyldig i massakren, det er jo slik de er. I det minste var det en enkel sak å få folk til å tro det.
Baud referer for øvrig til den franske filosofen, Emmanuel Todd, i La Défaite, som anrtyder at – med et USA i konstant opprør mot sin egen fortid – er den vestlige elite blitt dogmatisk – i en form for nihilisme og påfølgende solipsisme, som hindrer dem i å se verden slik den er. Solipsisme (av latin : solus alene» og ipse selv) – er en teori som hevder at vårt ego er det eneste som eksisterer, og at verden og andre mennesker derfor eksisterer som en del av egoets egne narrativer. Et sekulært synspunkt per ce (i seg selv).
Russerne er, ulikt det amerikanerne viste overfor vietnamesere – verken belastet med et hat, eller rasistisk holdninger overfor sitt slaviske broderfolk i vest. Riktrig nok er de engstelige for en kombinasjon av et for dem – ikke ubetydelig ny-nazistisk innslag – sammen med et fiendtlig NATO. En vanskelig kombinsasjon med de tanke på hva nazistene og en rekke NATO medlemmer påførte dem av traumer under Fedrelandskrigen.
Russerne følte ikke noen grunn til å frykte folk flest, slik amerikanerne mente de haddde grunn til i My Lai 4. Behovet for å renske ut og vinne varig kontroll over byen var sannsynligvis ikke aktuell. Til det var deres nærvær kortvarig, og av midlertidig karakter. De var ikke kommet for å underlegge seg området, og gjøre det til sitt. De skulle jo snart trekke seg ut av det. Dernest hadde de menige en stridende offiserer, med kontakt videre oppover i systmet ved sin side. En gammel russisk tradisjon. Følgelig var de instrukser som ble gitt fra høyeste hold, til stadighet der, i nærheten av dem. Å fravike fra disse ville føre til konsekvenser, som ikke var tilfelle på samme måte i My Lai 4. En offiser, som stelte i stand en masse bråk i Bucha og forårsake brudd i forhandlingen som pågikk, ville nok ikke blitt tatt lett på.
Noen tanker om russerne … hva gjør vi for å forstå dem ?
Russerne er ikke sekularisert på samme måte som oss i Vesten. Vestlig kristendom er fokusert på den enkelte, deres behov og forventninger – og er derfor avhengig av å være tydelig i lærespørsmål. Og med det en masse narrativer, fragmentering og dyp splittelse. I stedet for den mystiske forening med gud, blir de avhengig av mellommenn, mellom seg selv og dem med makt og innflytelse.
Østlig spiritualitet har gjennom historien gått gjennom en utvikling, svært ulik den vi kjenner her hos oss.
Den vestlige spiritualitet utgjør ikke et samlende hele forankret i den enkelte – men gjør mennesket til noen som står der alene, og hver for seg. Som individ. Dette muliggjør det vi hos oss kaller demokrati. Kommunikasjon mellom de atskilte. Slik er det ikke i østlig spiritualitet. Der dyrker man den dypt forankrede enhet og sammenheng i hver enkelt, der de alle utgjør del av et hele – derfor vil den som tar på seg ansvaret for å lede folket i øst bli et samlingspunkt, og gjenstand for oppmerksomhet og dyp respekt. Og selv – villig til å være en sådan. Noe som utrolig nok er et stort offer – å avgi selv, ved å tilhører dem alle. Dette blir her hos oss sett på som et diktatur. Det politiske systemet har sin opprinnelse i et lands spiritualitet.
Russerne er derfor annerledes, ulik oss, og vi forstår dem ikke – hvilket gjør at vi tillegger dem ting som ikke har noe med dem og deres virkelighet å gjøre. Det gjør oss engstelige. Vi begynner å se en masse spøkelser … og vi projiserer vårt eget urolige sinn over på dem. Og tillegger dem en masse. De uendelig mange narrativene. Absurd som de ofte kan være.
Men er dette nok til å sette russerne i en særstilling og frikjenne dem? Nei, på ingen måte. Vi vet jo ikke helt sikkert – og jeg var ikke der. Så her må det noe annet og mere til. Og det kommer jeg etter hvert tilbake til, når jeg nå tar for meg de funnene som er gjort. Det har vært en spennende reise – for meg – med mange overraskelser underveis.
Dette er del 2 i en artikkelserie på 6.
Artiklene i denne serien er merket med emneknaggen @Bucha.
Signerte innlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
