oss 150 kroner!
EU-domstolen annullerer EU-kommisjonens beslutning om å nekte å avsløre tekstmeldingene mellom von der Leyen og Pfizer-sjef Albert Bourla.
Substack, 14. mai 2025
EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, og institusjonen hun representerer, har nettopp lidd det første juridiske tilbakeslaget i den pågående «Pfizergate»-skandalen.
Tidligere i dag annullerte EUs tribunal, en del av EU-domstolen, den høyeste domstolen i blokken, EU-kommisjonens beslutning om å nekte New York Times tilgang til tekstmeldinger mellom von der Leyen og Pfizer-sjef Albert Bourla, der kommisjonspresidenten egenhendig forhandlet om kjøp av opptil 1,8 milliarder doser av Pfizer-BioNTech-vaksinen, til en forbløffende kostnad på €35 milliarder – den største vaksinekontrakten noensinne signert av Brussel. Ifølge en analyse var prisen per dose hun avtalte, 15 ganger høyere enn produksjonskostnadene – noe som betyr at EU overbetalte vaksinene med titalls milliarder euro.
Da New York Times, som først brakte historien i 2021, ba om meldingene i henhold til EUs åpenhetsregler, nektet kommisjonen, og hevdet at den ikke hadde dem og at tekstmeldingene, på grunn av deres «kortvarige, flyktige natur», ikke var underlagt dens krav til journalføring. Kommisjonen avviste også lignende forespørsler fra EUs ombudsmann og EUs revisjonsrett. I januar 2023 saksøkte avisen Kommisjonen, og hevdet at avslaget brøt med EU-loven om allmennhetens innsyn i offisielle dokumenter, uavhengig av format.
I dag dømmer domstolen til fordel for avisen, og irettesatte kommisjonens posisjon resolutt. Domstolen fant at kommisjonen «ikke har gitt en plausibel forklaring for å rettferdiggjøre at de forespurte dokumentene ikke er i besittelse». Den understreket at kommisjonen ikke bare kunne hevde at den ikke hadde meldingene, uten å gi troverdige bevis for å forklare hvorfor de ikke var tilgjengelige.
Den hevdet også at Kommisjonens argument, om at tekstmeldinger utvekslet i sammenheng med en multimilliardavtale, ble ansett for å «ikke inneholde viktig informasjon eller informasjon som involverer oppfølging som må sikres», er åpenbart absurd. Domstolen bemerket videre at New York Times hadde besørget «relevante og konsistente bevis» som bekreftet eksistensen av tekstmeldingene, inkludert Bourlas egne uttalelser om deres rolle i vaksineforhandlingene. Kommisjonens manglende klarhet om hvorvidt meldingene ble slettet, ble også kritisert. Det er verdt å merke seg at etter år med tvetydighet om meldingenes eksistens, anerkjente kommisjonens advokater dem først i november i fjor.
I et betydelig trekk, beordret domstolen kommisjonen til å betale saksomkostningene til New York Times, og understreket alvoret i den utøvende maktens manglende overholdelse av åpenhetsforpliktelser. Kommisjonen må nå bestemme seg for om den skal anke kjennelsen eller etterkomme den, ved å gi ut meldingene eller møte ytterligere spørsmål om deres påståtte «sletting».
Uansett hvilken fremgangsmåte kommisjonen følger, og uavhengig av hvordan saken utspiller seg i retten, gir denne kjennelsen et ubestridelig slag mot von der Leyens anseelse i den offentlige opinionens domstol – der «Pfizergate» har kommet til å symbolisere EUs høyeste institusjons åpenbare mangel på ansvarlighet og åpenhet, så vel som blokkens dypt ugjennomsiktige og udemokratiske karakter mer generelt. Kjennelsen er spesielt slående gitt at den kommer fra EU-domstolen – en institusjon som tradisjonelt blir sett på som standhaftig pro-EU og typisk motvillig til å avsi dommer som kan undergrave autoriteten til blokkens overnasjonale organer. I dette tilfellet ser det imidlertid ut til at kommisjonens brudd rett og slett har vært for åpenbare til å overse.
Kjennelsen kommer også midt i økende kritikk, selv fra EU-ledere og embetsrepresentanter, av von der Leyens sentraliserende og autoritære oppførsel. De siste årene har Kommisjonen utvidet omfanget av sin utøvende handling på praktisk talt alle områder, inkludert mange som tidligere var forbeholdt EUs medlemsland og som Kommisjonen ikke har noen formell kompetanse over – fra finans- og pengepolitikk til folkehelse, fra utenrikspolitikk til forsvars- og sikkerhetsspørsmål. Og under von der Leyen har disse fullmaktene utvidet seg i en enestående grad, noe som har ført til en nesten «amerikansk president-stil i forståelsen av utøvende makt», som Politico skrev, og vant von der Leyen kallenavnet «Dronning Ursula» i Brussel.
Presset på von der Leyen øker utover denne kjennelsen. Den europeiske påtalemyndigheten, som har i oppgave å etterforske alvorlige økonomiske forbrytelser mot EUs økonomiske interesser, bekreftet at den har etterforsket Kommisjonen for dens håndtering av vaksineanskaffelsene.
Dronningens regjeringstid står ikke overfor noen umiddelbar trussel, men hærene mønstres i horisonten.
Dette er en litt lengre versjon av en artikkel som opprinnelig ble publisert i UnHerd.
Denne artikkelen er hentet fra Thomas Fazis Substack:
Landmark court ruling against von der Leyen in Pfizergate trial
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Å gi ut journalistikk av høy kvalitet krever konstant forskning, hvorav det meste går ubetalt, så hvis du setter pris på skrivingen min, kan du vurdere å oppgradere til et betalt abonnement hvis du ikke allerede har gjort det. Bortsett fra en uklar følelse inni deg, får du tilgang til eksklusive artikler og kommentarer.
