oss 150 kroner!
Historikeren Geoff Roberts avslører hvordan propaganda, ignorert diplomati og vestlig hybris gav næring Ukraina-krigen – og hvorfor nøytralitet fortsatt er den eneste utveien.
Av Pascal Lottaz
Substack, 29. april 2025
I en nylig samtale på Neutrality Studies pakker den britiske historikeren og Stalin-biografen, Dr. Geoffrey Roberts, systematisk ut hvordan historiske forvrengninger og den avgrunnsdype moralske degenereringen av vestlige ledere, til sammen eskalerte en relativt enkel politisk krise i Øst-Europa, til en av de blodigste krigene i det unge 21. århundre (og nei, det er ikke den eneste).
Propagandakrigen
Krigen i Ukraina har blitt oppslukt av en sky av propaganda, så tett at selv grunnleggende historiske realiteter har blitt skjøvet ut til ytterkantene. Likevel forblir fakta de samme: Russlands beslutning om å ty til en «spesiell militæroperasjon» i Ukraina, selv om den var radikal og beklagelig, var ikke drevet av tankeløs imperialisme, men av et langvarig, gjentatte ganger uttrykt krav om en slutt på USA/NATOs bevæpning av Ukraina – noe som til og med New York Times innrømmet i to artikler (Artikkel 1, Artikkel 2).
I desember 2021 hadde Russland tydelig lagt kortene på bordet: forslag om Ukrainas nøytralitet, ikke-utvidelse av NATO og sikkerhetsgarantier ble formelt presentert for Vesten. Deres avvisning etterlot Russland med det dystre resonnementet, at militær aksjon var en mindre fare enn passiv aksept av en voksende strategisk trussel på grensen. Den krigen som ble resultatet, var i sin kjerne en ekstrem fortsettelse av en eskalerende spiral – en tvangsforlengelse av forhandlinger med andre midler. Langt fra å søke erobringen av hele Ukraina, var det opprinnelige målet å tvinge frem en avtale som anerkjente Russlands grunnleggende sikkerhetsbekymringer.
Ignorerer fakta
Men i møte med tilgjengelige bevis – utkast til traktater, forhandlingsprotokoller og offentlige taler – har den vestlige fortellingen nektet å erkjenne denne kompleksiteten. I stedet ble offentligheten oversvømmet med forenklede historier om uprovosert aggresjon og Putins drømmer om å gjenopplive et russisk imperium – fortellinger utformet for å utelukke seriøs refleksjon og fornyet europeisk diplomati. I dette står den vestlige politiske kulturens moralske fallitt avslørt: sannhet ble ofret for propaganda, forståelse ble bakvasket som «rettferdiggjørelse», og søken etter fred ble erstattet av en ubegrenset forpliktelse til stedfortrederkrig.
Tragedien blir dypere når man tenker på at nøytralitet var den åpenbare løsningen – det er den faktisk fortsatt for Rest-Ukraina. Nøytralitet ville ha tilbudt Ukraina en vei til overlevelse, suverenitet og fred, uten å underordne seg helt til én geopolitisk blokk. Men det dypere problemet ligger i Ukraina selv: For betydelige deler av landets politiske elite og samfunn ble nøytralitet sett på som svik – en forsakelse av en vestlig identitet de forsøkte å omfavne for enhver pris. Det interne valget, forsterket og oppmuntret av eksterne aktører, gjorde kompromisser politisk giftige.
Ikke en strategisk ulykke
I mellomtiden så mektige fraksjoner innen Washington og Brussel strategiske fordeler ved å forlenge konflikten. Langt fra å være en uønsket katastrofe, tjente krigen ambisjonene til de som forsøkte å svekke Russland, utvide vestlig innflytelse og gjenoppruste Europa under NATOs paraply. I dette lyset fremstår avvisningen av å forfølge nøytralitet ikke som en tragisk ulykke, men som en bevisst moralsk svikt – et bevisst valg om å ofre ukrainernes liv for geopolitisk vinning.
I kjernen av denne moralske kollapsen ligger det vestlige sviket mot sine egne erklærte verdier: frihet til å undersøke, forpliktelse til sannhet og fredens forrang fremfor krig. Å forklare krigens opprinnelse, forstå den andre sidens legitime sikkerhetsbekymringer og søke forhandlede løsninger ble stemplet som forræderi, snarere enn handlinger av samvittighet. Den offentlige sfæren, som en gang angivelig var forpliktet til åpen debatt, ble et kor av selvrettferdig krigføring. Selv historikere og akademikere, opplært til å verdsette kompleksitet fremfor slagord, ble stort sett tause – eller enda verre, sluttet seg til propagandaen.
Til slutt: Virkelighet
Likevel har virkeligheten en måte å bryte gjennom illusjoner. Militære fakta på bakken, ikke ønsketenkning, vil til sist forme avgjørelsen på konflikten. Russland, som har konsolidert kontroll over deler av Øst- og Sør-Ukraina, søker begrensede mål – å sikre Donbass, nøytralisere Ukraina og beskytte landets strategiske grenser. Jo lenger krigen trekker ut, jo mer ødeleggende blir konsekvensene for Ukraina selv. Et mindre, nøytralt Ukraina kan overleve og trives, omtrent som Østerrike eller Finland gjorde etter sine egne mørke passasjer gjennom konflikt. Å avvise en slik løsning på grunn av ideologisk trass ville ikke bare forråde Ukrainas fremtid, men undergrave det moralske grunnlaget for internasjonal fred i seg selv.
Denne krigen, og valgene rundt den, handler ikke bare om grenser eller allianser. De handler om verdensordenens moralske struktur. Viljen til å forvrenge sannheten, til å bruke moral som våpen og til å forlenge menneskelig lidelse for kynisk vinning, er en skamplett som ikke lett vil forsvinne. Bare en tilbakevending til realisme, ærlighet og prinsippet om at fred alltid er å foretrekke fremfor krig, kan gi noe håp om forløsning.
Denne artikkelen er hentet fra Pascal’s Substack:
The Lies That Killed Ukraine – by Pascal Lottaz
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Pascal’s Substack er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, bør du vurdere å bli en gratis eller betalt abonnent.
