Høyre og Arbeiderpartiet vil erstatte det Grunnlovbaserte demokratiet med et monster

Vi vet allerede at Høyre og Arbeiderpartiet fører krig mot Grunnloven. Det er ikke lenger noen påstand. Det er en observasjon. Vi vet også at de vil erstatte det Grunnlovbaserte demokratiet med en krisedrevet sikkerhetstat med noe nær total kontroll ovenfra og ned. Dette vet vi fra deres egne dokumenter. Det vi ikke helt vet er hva dette monsteret av en krigersk kontrollstat er for noe, hvor det totalitære tankegodset kommer fra og hvordan det vil utvikle seg videre.

Av Pål Steigan.

La oss kort rekapitulere hva vi vet:

Smittevernstaten erstattet rettsstaten

Jusprofessor Hans Petter Graver skrev:

Samfunnet styres ikke lenger demokratisk, men autokratisk av smitteverneksperter og -politikere. En sektor er dominerende, alle andre hensyn er underordnet denne. Stortinget har abdisert og politikken er fraværende.

Ved hjelp av Smittevernloven er en serie paragrafer i Grunnloven helt eller delvis satt til side. Her er en ufullstendig katalog:

Grunnloven § 113 slår fast legalitetsprinsippet om at «[m]yndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». En serie av regjeringas vedtak og bestemmelser brøt med dette.

Grunnloven § 96 som slår fast at «[i]ngen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom». I realiteten framstår systemet med tvanginternering av reisende fra utlandet som en straff som ikke er hjemlet i lov og dom.

Grunnloven § 106 første ledd beskytter bevegelsesfriheten innenfor rikets grenser og retten til fritt å velge sitt bosted. Denne bestemmelsen er helt opplagt satt til side. Bevegelsesfriheten i Norge var det så som så med etter 12. mars 2020.

Grunnloven § 94 fastsetter et forbud mot vilkårlig frihetsberøvelse. Den er satt til side i forbindelse med den høyst vilkårlige «hotellkarantenen». Den er også et brudd på Den europeiske menneskerettskommisjonen (EMK) artikkel 5.

Retten til respekt for privatliv, familieliv og hjem er beskyttet av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Dette ble delvis satt til side av koronaregimet.

Retten til forsamlingsfrihet er vernet av Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11. Denne retten ble i stor grad fratatt oss. For første gang utenom okkupasjonen ble både 1. mai og 17. mai arrangementer forbudt to år på rad.

Etter Grunnloven § 104 annet ledd og BK artikkel 3 nr. 1 skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Skolestengningene og andre tiltak mot barn kan ikke sies å ha lagt barnets beste til grunn. Barneloven og Barnekonvensjonen ble også brutt også av koronaregimet.

Grunnloven §92: Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter. Det kan man ikke si at koronaregimet har gjort.

Grunnloven §100: Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Dette ble brutt mange ganger under koronaregimet, og helt opplagt uten saklig grunn.

Grunnloven §101: Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Nei, det kunne man ikke under koronaregimet.

Grunnloven §109: Barn har rett til å motta grunnleggende opplæring. Her må loven mene fullverdig opplæring, og det kan reises sterke spørsmål om hvorvidt det skoletilbudet norske elever fikk under koronadiktaturet er i henhold til loven.

Pressens offentlighetsutvalg skrev at regjeringa ikke etterlevde  offentlighetsloven, arkivloven og forvaltningsloven.

Støre ville angripe Grunnloven med sin sivilbeskyttelseslov

Den eneste grunnen til at Stortinget ikke vedtok Arbeiderpartiets forslag til endringer i Sivilbeskyttelsesloven var at professor Benedikte Moltumyr Høgberg skrev en serier atikler på Facebook i påsken der hun avslørte hva slags monster denne loven er:

Den mest alvorlige saken for vårt demokrati og vår rettsstat er regjeringens forslag til endringer i sivilbeskyttelsesloven. For at man skal forstå alvoret og systemet vil det være illustrerende å trekke enkelte paralleller til blant annet Trump. Akkurat denne FB-posten blir derfor dessverre lang, men kommer du gjennom, vil du til gjengjeld ha lært svært mye om rikets tilstand. Men i godt humør blir du ikke. Så ikke les om du vil bevare ditt gode påskehumør:

I disse dager er Stortinget i ferd med å vedta en lov som gir regjeringen omfattende lovgivningsmyndighet til beordring av alle sivile mellom 18 og 72 år. Loven har vært gjennom første gangs behandling i Stortinget, med den stemmegivning som bildet nedenfor viser. Etter påske kommer annen gangs behandling, og da blir fullmaktene til regjeringen umiddelbart virksomme.

Loven inneholder flere såkalte «ekstraordinære fullmakter» til regjeringen. Disse gis ikke bare til regjeringen Støre, men til en hvilken som helst fremtidig regjering (!). At fullmaktene til regjeringen er «ekstraordinære» betyr blant annet at regjeringen får fullmakt til å bryte med andre lover som Stortinget har gitt – og som de kommer til å gi. Regjeringen får altså en lovgivningsmyndighet som står over Stortingets egne lover i spørsmål som gjelder den voksne sivilbefolkningen – altså for deg og meg.

Om Stortinget overhodet har lov til å fraskrive seg sin egen lovgivningsmyndighet over sivilbefolkningen? Og hvordan vi kunne ende opp der? Det kommer jeg tilbake til. Men først noen ord om de fem prinsippene som den norske Grunnloven verner om og som vårt samfunn er bygget på:

De fem prinsippene som Grunnloven skal sikre, er norsk suverenitet, maktfordeling, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Disse prinsippene utgjør et slags pentagram, der alle deler av myndighetenes aktivitet skal søke å optimalisere disse fem prinsippene, hver for seg og i sammenheng.

Maktfordelingen legger fundamentet for det amerikanerne kaller «checks and balances». For norske forhold innebærer dette at Stortinget, som er demokratisk valgt av folket, gir de lovene som folket må innrette seg etter, men lovene kan bare gis innenfor de rammer som Grunnloven og menneskerettighetene setter. Stortinget er med andre ord ikke suverent, men har overordnede rettslige rammer å forholde seg til. Dette er blant annet av hensyn til mindretallsrettigheter, som et forsøk på å forhindre flertallsdiktatur, og for at Stortinget ikke skal kunne abdisere til fordel for autoritære krefter. Situasjonen er tilsvarende for USA.

Regjeringen er den utøvende makt. Det innebærer at den bruker makt overfor folket og i samfunnet. Dette er makt – eller oppgaver – som regjeringen har fått direkte gjennom Grunnloven eller som den har fått fra Stortingets lover. De oppgavene og fullmaktene regjeringen får fra Stortinget, kan imidlertid ikke brukes i strid med Stortingets lover. Den utøvende makt må altså holde seg innenfor ikke bare Grunnloven og menneskerettighetene, men også innenfor de rammene som Stortingets lover setter. Dette gjelder med mindre regjeringen får en såkalt «ekstraordinær» fullmakt fra Stortinget… Jeg kommer til det, men først, om rettsstaten.

Rettsstaten er den stat som er styrt av lover (ikke bare beslutninger og påfunn fra den som har utøvende makt), der innbyggerne kan få sakene sine prøvet for uavhengige domstoler (som er den tredje statsmakt), som igjen skal løse sakene på grunnlag av lovene og en rettferdig rettergang. I gårsdagens post om regjeringsadvokatens opptreden i straffesaker, kan det reises spørsmålstegn ved retten til rettferdig rettergang, som for norske forhold innebærer at anklageren i straffesaker ikke skal være underlagt politisk styring. Men for dagens tema, er det rettsstatens og demokratiets krav til at landet skal styres på grunnlag av lover gitt av folket selv som er av interesse.

Forstår man «rettsstat» svært snevert oppstilles det ingen krav til hvem som er lovgiver. Det er det demokratiprinsippet som gjør. Det er derfor koblingen mellom prinsippene i Grunnloven vår innebærer at landet skal styres av lover som folket har gitt seg selv og som ikke bryter med menneskerettighetene, der lovene og deres forhold til menneskerettighetene skal kunne håndheves av politisk uavhengige domstoler. Slik gjenspeiles maktfordelingen, demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene som de prinsipielle bærebjelkene i vårt samfunn, og som all makt må hvile på for at makten skal være legitim (gyldig).

Regjeringa Støre ville altså etablere et system der en hvilken som helst framtidig regjering på grunnlag av hva de sjøl måtte mene skal kunne setter Grunnloven og Stortingets rolle som lovgiver til side – i verste fall på permanent basis.

Støres sikkerhetsstat

Statsminister Jonas Gahr Støre presenterte 8. mai det regjeringa kaller Nasjonal sikkerhetsstrategi. Dette er et skjelsettende dokument. Det setter alle andre programmer og strategier til side.

Støre sa i sin presentasjon:

«Strategien danner grunnlaget for hvilke politiske valg og prioriteringer Norge skal gjøre fremover. Hele samfunnet må bidra for å beskytte våre grunnleggende sikkerhetsinteresser: Offentlige myndigheter, næringslivet, fagbevegelsen, frivilligheten og hver enkelt av oss. Strategien skal bidra til at vi alle drar i samme retning». 

Intet mindre.

Hele dokumentet finnes her: Nasjonal sikkerhetsstrategi.

Strategien varsler kraftig militarisering, men også kraftig innsnevring av demokrati og ytringsfrihet.

«Desinformasjon og skjult påvirkning truer verdiene som samfunnet vårt bygger på. Algoritmestyrte medieplattformer medfører store utfordringer for å opprettholde et velfungerende offentlig ordskifte.

Vi skal støtte opp om redaktørstyrte medier og styrke befolkningens evne til kildekritikk, med særlig vekt på barn og unge. I tett samarbeid med EU vil Norge regulere teknologiselskapene. Regelverksutviklingen må holde tritt med den teknologiske utviklingen.

Innsatsen mot desinformasjon og uønsket påvirkning er også viktig for å sikre høy valgdeltakelse og trygge politiske valg. Relevante myndighetsaktører skal være forberedt og samordnet, og ha evne til å håndtere slike trusler».

Kritikk av staten og det politiske toppsjiktet er utvilsomt noe som Støre & co vil stemple som «desinformasjon og uønsket påvirkning«. Og det skal registreres, forbys og undertrykkes.

Underkastelse under EU

Aps strategi går også ut på at Norge skal intergreres mye mer i EU, både politisk, etterretningsmessig og militært.

«Økt satsing på forsvar i EU er positivt for Norge. Med utgangspunkt i EØS-avtalen og partnerskapet om sikkerhet og forsvar fra 2024 skal vi videreutvikle vårt brede sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med EU. Slik skal vi bidra til at EU utfyller Nato. Vi skal sikre norsk deltakelse i viktige initiativer innen beredskap, sivil krisehåndtering, forsvarsindustri, romsamarbeid og bekjempelse av transnasjonale trusler som kriminalitet».

«Vi skal videreutvikle samarbeidet med EU og knytte oss tett til EUs agenda for økonomisk sikkerhet».

EU har som kjent ikke noe demokrati. Lovene vedtas ikke av folkevalgte organer, men av et ikke-valgt byråkrati. Folkets rolle er å adlyde dem.

Et monster

Det vi aner konturene av er en ny statsformasjon i Norge, et monster som setter hele Grunnloven og Eidsvoldsverket til side og erstatter det med noe helt annet.

Det er ikke helt klart hva dette monsteret er, eller hva vi kan kalle det. En grunn til at det er litt vanskelig er at Høyre og Arbeiderpartiet skjuler sine kilder. APs sikkerhetsstrategi kommer ut av intet, uten kjent forarbeid og uten referanse til rettskilder. Men noen har åpenbart tenkt. De vil bare ikke at vi skal vite hvem.

Det må gjøres en jobb av jurister, psykologer, statsvitere og organisasjonsfolk – og ikke minst av vanlige folk utenfor institusjonene – for å avdekke hva dette monsteret er og hva det skal kalles.

Det vi ser umiddelbart er at det har diktatoriske og totalitære trekk. Det er overnasjonalt i den grad at det er anti-nasjonalt.

På noen områder gikk koronadiktaturet lenger enn fascismen under Benito Mussolini i Italia. De forbød jo ikke folk å møtes eller gå på fest eller i begravelser. Tross alt.

Et annet likhetstrekk med fascismen er korporatismen, altså sammensmeltinga mellom monopolkapitalen og staten, på kapitalens premisser.

I likhet med fascismen lover sikkerhetsstaten å ta seg av de lydige, de som underkaster seg, samtidig som den utstøter de ulydige.

Fascismen var futuristisk. Det er også NetZero-staten med sine 15-minutters byer.

Men på andre områder er det store forskjeller.

Fascismen var patriarklalsk og for kjernefamilien. Vårt monster er det motsatte med sine LBTQ-evangelier.

Fascismen dyrket det sterke, patriarkalske idealet. Dette monsteret er anti-familie og anti-menn. Monsteret dyrker i stedet vilkårlige «svake, utsatte grupper» som skal få monsterets beskyttelse dersom de arbeider for systemet.

Fascismen dyrket sin Fører, sin il Duce. Vårt monster har ingen synlig fører og politikerne er åpenbart bare marionetter.

Fascismen utnyttet frykten til sin fordel. Det gjør også vårt monster, men i mye større grad. Alle utfordringer settes inn i et fryktperspektiv, klima, krig, virus, og løsninga er alltid mer diktatur og mindre frihet.

Men hva skal vi kalle dette monsteret?

Leviathan? Trollet? Draugen?

Det er ikke så viktig hva vi kaller det. Det viktige er at vi innser at vi står overfor et slikt monster og at vi lærer oss hva det er for noe og lærer oss mer om dets svakheter. For svakhetene er der i hopetall. En politikerkaste som ikke lenger kan motivere folk gjennom å bygge landet, men må motivere gjennom frykt, er egentlig på siste verset. De ber egentlig om å bli avsatt.