oss 150 kroner!
Dette handler ikke om å «stoppe Putins krigsmaskin», men om å forhindre enhver normalisering av forholdet mellom EU og Russland – på bekostning av å øke avhengigheten av USA og akselerere avindustrialiseringen.
EUs beslutning om å eliminere all russisk energiimport innen to år vil være et nådestøt for Europas allerede sviktende industribase.
Ikke bare ville Europa bli tvunget til å importere enda større volumer av dyrere LNG – først og fremst fra USA – men etter hvert som Russland omdirigerer sin LNG til fjernere markeder, vil transportkostnadene øke, noe som presser opp allerede volatile (flyktige, ustabile, o.a.) globale gasspriser og gjør import til EU enda dyrere.
Så hva er logikken bak denne tilsynelatende selvmordsorienterte politikken? Dette handler ikke om å «stoppe Putins krigsmaskin» – lite mer enn en fantasi, og de vet det – men snarere om å forhindre enhver fremtidig normalisering av forholdet mellom EU og Russland. Den nye tyske forbundskansleren Friedrich Merz, som lover å gjøre «alt» for å sikre at Nord Stream 2-rørledningen aldri åpnes igjen, passer til den samme logikken.
EU-ledernes sterke motstand mot enhvert gjenopptatt samarbeid med Russland skyldes delvis deres dypt forankrede fiendtlighet mot Russland. Men det er også dypere geopolitiske dynamikker i spill. Det globale LNG-markedet er begrenset av tilbud. Få land har overkapasitet. USA – som for tiden utvider sin LNG-eksportinfrastruktur – er unikt posisjonert til å tjene penger. Trump har gjort LNG sentralt i sin handelspolitikk og presset EU til å kjøpe mer som en måte å redusere handelsubalansen på. Dette gjør narr av EUs snakk om «strategisk autonomi». EU-lederne, som offentlig trosser Trump, implementerer i stillhet hans energikrav – selv om det akselererer Europas økonomiske nedgang.
Som en tysk kommentator bemerket: «Det planlagte forbudet mot import av russisk gass har lite å gjøre med krigen i Ukraina – og alt å gjøre med den amerikanske handelskrigen. EU kapitulerer for Trump. Kostnaden for den kapitulasjonen vil bli ødeleggende, spesielt for Tyskland».
EU-eliten har imidlertid også mer egennyttige grunner til å forfølge denne strategien. Det alltid tilstedeværende spøkelset om den «russiske trusselen» gir EU-eliten en perfekt begrunnelse for deres pågående aksjon mot politisk dissens, akselererende militarisering av europeiske samfunn og ytterligere overnasjonalisering av blokkens politikk. Trusselen må forbli levende – ikke fordi den er reell, men fordi den er politisk nyttig.
Til syvende og sist bør det være klart at det er fornuftig å gjenoppta importen av russisk gass på alle nivåer: det er billigere, mer pålitelig, miljøvennligere enn LNG, og det vil også bidra til å stabilisere de geopolitiske forholdene til Moskva. Det er nettopp derfor det ikke er overraskende at EU-lederne gjør det stikk motsatte: de øker avhengigheten av dyrere, mer ustabil og mer forurensende LNG fra hele verden, akselererer Europas deindustrialisering og vifter med konfrontasjonen med Russland.
