oss 150 kroner!
I europeiske medier fremstilles ofte Donald Trump som et unntakstilfelle, nærmest som et politisk avvik. Denne forestillingen bygger på en slags magisk tankegang: at alt vil vende tilbake til normalen så snart Trump er ute av bildet. Men Trump er ikke en tilfeldig hendelse i amerikansk politikk – det finnes både forløpere og bakenforliggende årsaker.
Allerede i 1992 stilte Ross Perot som uavhengig presidentkandidat og fikk nesten 19 prosent av stemmene, det høyeste for en tredjepartskandidat siden Theodore Roosevelt i 1912. Perot brukte egne penger, forklarte økonomiske problemer med enkle grafer og satte søkelyset på budsjett- og handelsunderskuddet. Hans slagord var «It’s just that simple».
Pat Buchanan stilte som presidentkandidat tre ganger: i 1992, 1996 og 2000. Hans ideologi var en miks av sosial konservatisme, isolasjonisme i utenrikspolitikken, proteksjonisme og skepsis til både frihandel og globalisme. Som Trump og J.D. Vance i dag, kritiserte Buchanan både det republikanske og det demokratiske etablissementet for å ha sviktet amerikanske arbeidere og verdier. I bøker som The Death of the West og Suicide of a Superpower advarte han mot kulturelt forfall og masseinnvandring. Både Perot og Buchanan var, i likhet med Trump, sterke motstandere av frihandel og ivrige forsvarere av tollbarrierer. Felles for alle tre er at de på ulike måter har trukket veksler på Roosevelts New Deal. Også Roosevelt sto overfor en dyp økonomisk krise som rammet bredt, og hans politikk tok sikte på å bedre vilkårene for arbeider- og middelklassen. I politikken, som ellers, fremkaller de samme årsakene ofte lignende løsninger.
Trumps økonomiske linje er tydelig: reindustrialisering, tollproteksjonisme og satsing på investeringer i banebrytende teknologi. Etter flere tiår med globalisme – det «myke» uttrykket for vestlig dominans som erstattet kolonialismens «harde» variant – presser Trump nå USAs allierte til å flytte finansielle og teknologiske ressurser til USA for å bygge opp igjen landets industrielle base.
Donald Trumps verdensbilde er heller ikke tilfeldig eller unikt. Han tenker i stormaktstermer. Løsningen han heller mot, minner om «konsertsystemet» som preget Europa på 1800-tallet. Etter Napoleonskrigene samlet Europas stormakter seg i Wien i 1814–15 for å etablere en fredelig og stabil orden, i motsetning til det urolige 1700-tallet. Resultatet ble «Europakonserten», der datidens stormakter – Østerrike, Preussen, Russland, Storbritannia og Frankrike – samarbeidet om å opprettholde maktbalansen. I dag er bildet et annet: «Europakonserten» er blitt til «Verdenskonserten», der de vesteuropeiske statene kun spiller en sekundær rolle, da Europa skremmer ikke lenger noen, men frykter alle andre.
I stedet for å konfrontere Kina og Russland, de to andre store maktene i dagens verden, ønsker Trump å få dem med på å styre verdensordenen sammen med USA. Målet er ikke å dele ideologi, men å fremme pragmatiske interesser. I denne nye verden er ikke USA lenger forpliktet til å forsvare såkalte vestlige verdier globalt. Trump har i sin andre innsettelsestale lovet å «skape en ny ånd av enhet i en verden som har vært sint, voldelig og helt uforutsigbar». Igjen skulle USA lede verden, ikke gjennom idealer, men gjennom ambisjoner. Hans spesialutsending Steve Witkoff, sentral i forhandlingene med Russland, har uttalt at han ser for seg et samarbeid mellom USA og Russland om sjøveier, eksport av flytende naturgass til Europa og kanskje også kunstig intelligens: «Hvem vil ikke ønske seg slik verden?»
Geopolitisk prioriterer Trump å sikre Nord-Amerika som en festning fra Grønland til Panama. I den nye verdensordens logikk vil det være naturlig at USA aksepterer at Russland annekterer ukrainsk territorium for å imøtekomme det Moskva ser som en regional sikkerhetstrussel. På samme måte kan USA holde seg på sidelinjen hvis Kina bestemmer seg for å ta kontroll over Taiwan. Til gjengjeld vil Trump forvente at Kina og Russland ikke blander seg inn dersom USA retter oppmerksomheten mot Canada, Grønland eller Panama.
I denne nye verdenskonserten samarbeider de tre stormaktene, selv om de konkurrerer med alle tilgjengelige midler – unntatt direkte krig. I Midtøsten konsoliderer USA sin innflytelse gjennom støtte til Israel. Samtidig bidrar USA, gjennom sin støtte til EUs konfronterende linje mot Russland, til å svekke Russland. Det viktigste resultatet av denne politikken er imidlertid at EU effektivt hindres i å utvikle seg til en selvstendig maktpol. Ved å binde seg tett til amerikanske sikkerhetsinteresser og føre en politikk preget av konfrontasjon, mister EU muligheten til å opptre uavhengig og etablere seg som en egen geopolitisk aktør.
I Donald Trumps verdenskonsert behandles Russland og Kina som likesinnede partnere i kampen mot uro og sosial endring – det Trump og visepresident J.D. Vance omtaler som «fiender innenfra»: ulovlige innvandrere, islamistiske terrorister, og seksuelle minoriteter.
Etter at Europakonserten ble etablert, rådet det fred mellom Europas stormakter i nærmere hundre år. Om Donald Trump får sitt eget «Wienerkongress» og verden dermed et nytt hundreårig pusterom, gjenstår å se – men som Trumps utsending uttrykte det: «Hvem vil ikke ønske seg en slik verden?»
Wikipedia:
The Concert of Europe was a general agreement among the great powers of 19th-century Europe to maintain the European balance of power, political boundaries, and spheres of influence. Never a perfect unity and subject to disputes and jockeying for position and influence, the Concert was an extended period of relative peace and stability in Europe following the Wars of the French Revolution and the Napoleonic Wars which had consumed the continent since the 1790s.
