Hva pågår i Serbia, egentlig?

Det var demonstrasjonene mot serbiske myndigheter de siste månedene, særlig i Beograd, som denne påsken førte meg til Serbia for første gang.

Bakgrunnen for demonstrasjonene eller hva/hvem som driver demonstrantene er annerledes enn jeg trodde til å begynne med. Det kommer jeg tilbake til.

Jeg ankom Beograd 10. april, sammen med min kone (som dro hjem den femte dagen).

Bak oss og nedenfor møtes elvene Sava og Donau.

Der ble vi møtt på flyplassen av serbiske Boris Maksimovic. Han ble født i 1967 i Pristina, Kosovo, der han bodde til han i januar 1999 kom til Lillehammer for å være med på «Demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning», et internasjonalt seminar i regi av Nansenskolen, som pågikk fra 20. januar til 20. mars.

Det ble ikke noen fredelig løsning i Jugoslavia. For mens Boris var i Lillehammer forberedte NATO sin bombing av ’Rest-Jugoslavia’, som da inkluderte Serbia med Kosovo. Bombingen pågikk i 78 dager, fra 24. mars til 10. juni, og var rettet mot serberne. På grunn av krigen ble hjemreisen til Boris utsatt flere ganger inntil han fikk jobb og deretter permanent opphold og statsborgerskap i Norge. Nå er han selvstendig næringsdrivende, fortsatt med bopel i Lillehammer, og gift med en selvstendig næringsdrivende i Beograd. Så han reiser en del fram og tilbake og var tilfeldigvis i Beograd da jeg kom dit.

I Beograd traff jeg også Kristian Kahrs, opprinnelig fra Trondheim. Han var del av NATOs informasjonskontor under bombingen og noe seinere. Erfaringene førte etter hvert til en ’omvendelse’, med avsky for NATO og hva han hadde vært med på, og til at han har bosatt seg i Beograd og lært det serbiske språket, nærmest i solidaritet med det serbiske folk. Han har skrevet mye om dette, som. «Restene av en buss. Historien om hvordan CIA var direkte involvert i et terrorangrep mot Serbia!». https://www.utenfilter.no/2025/02/16/restene-av-en-buss/

Jeg tok feil av bakgrunnen for demonstrasjonene i Beograd fordi norske medier portretterte Serbias president Aleksandar Vucic som pro-russisk. Jeg trodde derfor at det pågikk et nytt forsøk på ’farverevolusjon’ der USA/NATO/EU prøver å få innsatt sine favoritter.

Jeg burde sjølsagt ha visst bedre enn å stole på hva norske medier sier om Serbia, eller internasjonale forhold i det hele tatt. I virkeligheten ønsker Vucic at Serbia skal bli med i EU, mens 80% av serberne, samt flertallet i nasjonalforsamlingen, ikke vil ha noe av det.

Deres NATO-motstand er av naturlige grunner enda sterkere. Den politiske situasjonen i Serbia er derfor slik at USA/NATO/EU ikke har noe å vinne på at opposisjonen tar over, heller tvert imot.

Det har da heller ikke vært EU eller NATO-flagg å se blant de serbiske demonstrantene, som jeg kjenner til. Motsatt i Georgia, der slike flagg har vært omtrent like hyppige å se som Georgias flagg. Dette henger sammen med at USA/NATO/EU åpent støtter/finansierer den ’vestvendte’ opposisjonen der, av grunner jeg beskrev i en artikkelserie etter at jeg var der under valget i fjor. Jfr den siste av disse, «Georgia, EU og NGO-ene».

Georgia, EU og NGO-ene

Demonstrasjonene i Serbia er derfor mer folkelige og ekte enn de vestlig-støttede ’farverevolusjonene’, og forsøk på slike, som man kan si begynte med Vesten/Norges innblanding for å hindre at Slobodan Milosevic vant valget i Serbia i 2000, altså året etter NATOs bombing. Torbjørn Jagland, som var utenriksminister da, snakket ut om dette i Fredsnasjonen Norge (2017) av Kristoffer Egeberg.

Det som har skjedd i Serbia de siste månedene har likheter med det som har pågått i Georgia siden 2023. Men Georgisk Drøm, regjeringspartiet siden 2012, har snudd, fra å føre en politikk med sikte på medlemskap i NATO og EU, til å bli skeptisk til begge, med frykt for at NATO og EU vil dra Georgia med i krigen mot Russland, slik at Georgia ender opp som Ukraina. Der er også økende misnøye med EUs stadige krav om tilpasning til EU på forskjellige områder. Entusiasmen for EU synes i det hele tatt å være synkende nærmest over alt bortsett fra blant en del norske politikere.

Boris Maksimovic og Kristian Khars befinner seg på hver sin side av den politiske ’midtstreken’ i Norge, Maksimovic i FOR (Fred og rettferdighet), Kahrs i Norgesdemokratene. Men de er begge NATO og EU-motstandere og støtter de serbiske demonstrantenes krav om mindre korrupsjon og kameraderi når det gjelder å utnevne venner framfor folk med kompetanse til viktige stillinger.

Slik er det også i den politiske opposisjonen^x i nasjonalforsamlingen, Narodna Skupština Srbije, kunne Maksimovic og Kahrs fortelle. Det er også misnøye med at myndighetene har gått i retning av å anerkjenne Kosovo som stat.

Serberne later til å være fornøyde med at myndighetene fører en nøytral utenrikspolitikk, der målet er at Serbia skal ha gode forbindelser til både USA, Europa, Russland, Kina og andre. Men de syns i ulik grad at prisen er for høy ved at for mye av Serbias naturresurser, utbyggingsprosjekter og annet gis bort eller selges for billig til andre land for å skaffe disse gode forbindelsene. Det gjelder blant oppdraget med å bygge undergrunnstrafikk i Beograd, noe Beograd/Serbia ikke har hatt til nå.

Boris Maksimovic skrev i mail til meg 24. april:

«T-bane (metro)-prosjektet skal gjennomføres av franske Almstom og Egis Rail og kinesiske Power China. Kinesere skal bygge en tunnel under Sava-elva som kobler sammen Ny Beograd og gamlebyen, mens franskmenn skal gjøre resten.

President Vucic er veldig flinkt til å bruke denne modellen (at alle store makter får en del av kaka) og da blir alle fornøyde og det er ingen som har interesse for å fjerne ham fra makten. Derfor får demonstrantene ingen støtte fra utenlands og dette er et hovedbevis på at protestene ikke er en ’farverevolusjon’. Demonstrantene krever bare at institusjoner i Serbia gjør sin jobb og at de ikke brukes som marionetter for å beskytte Vucic og hans parti. Det serbiske progressive partiet SNS (der president Vucic er leder for) er en interesseorganisasjon som er stappet med korrupsjon og vanlig folk har fått nok av det. Derfor er protestene som er ledet av studenter (ingen politiske partier som er i opposisjonen står bak dette) et rop for rettferdighet og lovens anvendelse».

Det finnes sikkert serbiske entreprenører som gjerne skulle hatt oppdraget med å bygge T-banen og som derfor er skuffet.

_________________________________

x. «De største partiene i Serbia er Srpska Napredna Stranka (SNS), Demokratska stranka (DS), Srpska radikalna stranka (SRS), Demokratska stranka Srbije (DSS), G 17 plus, Srpski Pokret Obnove – Nova Srbija (SPO – NS) og Socijalistička Partija Srbije (SPS). https://en.wikipedia.org/wiki/Serbian_Progressive_Party