oss 150 kroner!
Jeg må innrømme at det lenge har vært en gåte for meg hvorfor liberale, og vi får tro, oppegående nordmenn, lukker øynene for at de facto støtter nazistene i Ukraina. Jeg liker å tro at mine motdebattanter er opplyste og at de har tilgang til de samme kildene som jeg har. Jeg foretrekker derfor også å tro at de er fullstendig klar over at de ukrainske militære styrkene ledes av erklærte nazister, men at de av en eller annen grunn velger å se bort fra det.
Siden 2014 har vi her på steigan.no gjennom hundrevis av artikler (foreløpig ca. 1130), stort sett basert på jødiske, amerikanske og ukrainske kilder, dokumentert ned i den minste detalj at det dreier seg om hitleristiske nazister som både hyller og dyrker de fascistiske ukrainske militsene som begikk folkemord mot jøder og polakker og massemyrderier mot romfolk og kommunister.
Jeg har gang på gang spurt HL-senteret og Bernt Hagtvet hvorfor de er krampaktig, kategorisk tause om framveksten av den største nazibevegelsen Europa har sett siden 1945, men uten å få noe svar.
Allerede i 2014 mente jeg det var grunn til å snakke om Ukraina og den liberale intelligensiaens fallitt.
Professor Bernt Hagtvet, som aldri lar en anledning går fra seg til å refse andre for deres påståtte antisemittisme, har gått så lydløst i dørene overfor den hemningsløse støtten til banderistene i Ukraina at man lurer på om han fortsatt puster.
Jeg har spurt Klassekampens redaktør Mari Skurdal (mari.skurdal@klassekampen.no) og avisas politiske redaktør Bjørgulv Braanen om hvorfor de kan synke så dypt at de slutter opp om den ukrainske naziparolen «Slava Ukraini» som har vært de ukrainske fascistenes parole siden krigen mot Sovjetunionen.
De innbilt troskyldige kan hevde sin uskyld ved å si «men det betyr jo bare leve Ukraina«. Men som sagt: jeg forutsetter at Skurdal og Braanen ikke er dummere enn meg og at de vet hva politisk og historisk kontekst, sammenheng, er. «Slava Ukraini» er like nazistisk som Nasjonal samlings «heil og sæl», enda de troskyldige kan peke på at den norrøne betydninga er noe sånt som «hell og lykke». Sånt lurer ikke en gang unger i småskolen.
Altså: Hagtvet, Skurdal og Braanen vet hva de gjør. De lukker bevisst øynene for den enorme mengden av dokumentasjon om nazismen i Ukraina. Det er ikke mulig å se det på noen annen måte. De kan både lese og tenke. Dette vet de utmerket godt, og likevel ser de bevisst og hardnakket en annen vei.
Og jeg har lurt på hvorfor.
Inntil jeg ved et uhell kom borti et kommentarfelt på Facebook. (Jeg leser ikke kommentarfelter hvis jeg kan unngå det.) Det handlet om at den ukrainske Nasjonalgarden har kunngjort at sjefen for den beryktede nynazistiske Azov-brigaden, oberst Denis «Redis» Prokopenko, vil bli forfremmet, noe som vil øke troppekommandoen hans betydelig.
Vi omtalte dette her:
Som svar på dette skrev Håvard (Jeg nevner ikke etternavnet for hensikten er ikke å henge ut ham, men å forstå det som skjer.):
Hva har det å si? Det viktige er at han er dyktig på lede folkene sine i strid. Og hvor ekstrem er han? Det var en Kineser en gang som sa at fargen på katten er ikke viktig. Det viktige er at den tar mus.
Jeg svarte ham:
Han er nazistisk like mye som Hitler var det. Azov bruker symbolene til Waffen-SS og har samme ideologi. Men det er sant. De er gode til å drepe. Er det sånne du vil ha?
Håvard:
Pål Steigan. I denne sammenheng målet helliger midlene. Funker i denne sammenheng. Den dagen det blir fred der, så har han ingenting han skal ha sagt. Nazister også på Russisk side.
Det var da det gikk opp et lys for meg. (Kanskje er jeg litt langsom.) Og jeg svarte:
Dette var veldig klargjørende. Muligens var det sånn Vestmaktene så på Hitler også før krigen. Du har nå presist gitt uttrykk for hvordan liberale nordmenn kan forsvare sin enhetsfront med hitleristiske nazister i Ukraina. Takk for det. Jeg tror du undervurderer Azov og Biletsky. De er dyktige, brutale, velorganiserte og har allerede infilrert institusjoner i Vesten.
Vi snakker ikke bare om Azov, men om hele skogen av naziorganisasjoner i Ukraina, slik som for eksempel C14:
He is a son of a bitch, but he is my son of a bitch
Lars Borgersrud, Boye Ullmann, Bjørnar Moxnes, Bjørgulv Braanen, Petter Bauck, Mari Skurdal og alle de andre som man hadde trodd bedre om må jo mene som Håvard at «hensikten helliger middelet». Grunnen til at de åpenbart godtar at de er i enhetsfront med den ukrainske nazismen må være at de ser på det på denne måten. Det er for lengst blitt umulig å påberope seg uvitenhet.
Og sannsynligvis tror de også med Håvard at «Den dagen det blir fred der, så har han ingenting han skal ha sagt».
Og der kommer uhederligheten inn i bildet.
For det finnes ingen historiske erfaringer som tilsier at så snart nazistene har fått militær makt så vil de bli ubetydelige når den styrken de leder har vunnet. Vi må vel si at erfaringene tilsier det motsatte.
I et innlegg på Facebook som handlet om sivilbeskyttelsesloven skrev Benedikte Moltumyr Høgberg:
Den 23. mars 1933 fikk Hitler ekstraordinære fullmakter fra Riksdagen. Disse var inntatt i «Gesetz zur Behebung der Not von Volk und Reich» (engelsk: «Law to Remedy the Distress of People and Reich»). Da Hitler ba om å få de ekstraordinære fullmaktene i en tale samme dag, lovet han særlig tre ting – at fullmaktene skulle brukes til det beste for folket, at terskelen for å anvende fullmaktene uansett var høy, og at fullmaktene ville representere demokratiets vilje. Han lovet blant annet (engelsk oversettelse):
«The Government will only make use of this authorization insofar as this is requisite for the implementation of vital measures».
Han argumenterte for at i krisesituasjoner er det vanskelig for regjeringen å skulle bruke tid på å forhandle med Riksdagen. I stedet skulle fullmakter fra Riksdagen sørge for demokratisk forankring og Riksdagen skulle absolutt ikke spilles utover sidelinjen:
«On the contrary: it reserves the right, for the future as well, to inform the Reichstag of its measures or to obtain its consent».
Riksdagen skulle altså informeres – meddeles – om de tiltakene regjeringen ville iverksette med hjemmel i de ekstraordinære fullmakter.
I denne perioden var det særlig to tyske statsrettsprofessorer som var toneangivende. Carl Schmitt og Hans Kelsen. Begge mente – pussig nok – at flertallsviljen var suveren og at så lenge avskaffelsen av demokratiet skjedde med folkeflertallet i ryggen, så var avskaffelsen lovlig og demokratisk. Men der Schmitt var tilhenger av ekstraordinære fullmakter til regjeringen var Kelsen av jødisk herkomst og kritisk til Hitler.
En knapp måned etter at fullmaktsloven ble vedtatt i 1933 fikk Kelsen sparken som professor og måtte flykte fra landet. To måneder senere forbød Hitler andre politiske partier. Og dommere måtte sverge troskap til landets fører for å beholde sine stillinger.
Norge og NATO har bygd opp den største naziorganisasjonen siden Hitler
Dette har skjedd med aktiv og entusiastisk støtte fra hele det liberale borgerskapet og størsteparten av den opprinnelige venstresida. Og vi snakker ikke om hva slags nazister som helst. Dette er hard-core hitleristiske, hvit makt, kvæl og drep nazister. En fyr som Anders Breivik er bare en liten fjott i forhold.
Denne politiske kreftsvulsten er nå også djupt infiltrert i Vesten. De godtas av vestlige militære og politi som samarbeidpartnere og de har profesjonelle organisasjoner, blant annet i Tyskland.
Våre liberale har vært med på å skape et Frankensteins monster, og de later som om de kan ha god samvittighet fordi de kan si som Håvard (som siterte Deng Xiaoping): Det er samme om katta er svart eller hvit, bare den fanger mus.
Vi snakker ikke om ei katte. Vi snakker om en sabeltanntiger. Og når Ukraina har tapt, vil de være over hele Europa klare til å hevne seg på «svikerne» ut fra en dolkestøtslegende de allerede har begynt å dyrke.
(Dolkestøtlegenden var en myte som fikk utbredelse i Tyskland de første årene etter første verdenskrig. Myten gikk ut på at Tysklands nederlag i krigen skyldtes svik på hjemmefronten som følge av sosialistisk og defaitistisk propaganda, og ikke det militære styrkeforholdet ved fronten («dolkestøtet i ryggen på de seierrike tropper»). Store norske leksikon.)
